Drømmen om kollektivet

Kollektivet bryner seg på erkjennelsen av at lokal sosialisme er så vanskelig å oppnå.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Kollektivet
Regi: Thomas Vinterberg
Danmark, 2016

Sorgen ved det forbigående eller ubestandige ved tilværelsen drev Thomas Vinterberg til å lage filmen Kollektivet. Dette kom frem under et seminar på Berlinalen i år, der dansken åpenhjertig fortalte at han stadig ikke kunne akseptere eller forstå det faktum at vi alle er dødelige, at tilværelsen har en slutt, at den går forbi, at vi alle skal dø.

Det at alt vil forsvinne og gå over trer gradvis frem i Kollektivet. Først ser vi den første energiske og oppadstigende timen, så følger det på med sprekker i idyllen. Ikke så ulikt hans suksessrike film Festen, der han på en klassisk narrativ måte skapte en voksende kurve, lot den så falle, og avsluttet med en oppadstigende eller «rensende» tredje akt morgenen etter filmens store familiemiddag (se også reisebrev fra Færøyene side 12).

Vinterberg kommer fra den danske dogmebevegelsen, der han ved siden av Lars von Trier var den mest kjente. Dette gikk også over: Da 1400 mennesker på Cannes-festivalen klappende reiste seg etter premieren på Festen, innså han at dette var begynnelsen på slutten for dogmebevegelsen. Ideen var håndholdt kamera, naturlig lys, ingen tilsatt musikk og ingen kunstige effekter lagt til etterpå. Dogmereglene fra 1998 ble fort en mote – en uniform man kledde på seg for å se fin ut, en isme, en suksess han måtte vekk fra for å kunne fornye seg. På seminaret i Berlin fortalte han at han måtte bevege seg fra innsiden over til utsiden. Ja, det mer samfunnsmessige engasjementet, eller interessen for fellesskapet fremfor den egne meg-meg-meg-sfæren, kommer kanskje tydeligere frem når man har passert tretti og er lei av det evinnelige selvet.

Fellesskapet. Kollektivets filmkvaliteter er mange. Ikke minst det fotografiske, som kan minne om hans landsmann kunstmaleren Vilhelm Hammershøi (1864–1916). Fra kollektivets store hus kan man ane det gråtonebelagte maleriske i duse, tomme rom, dører, skråtak, sol og skygge – som i Hammershøis maleri Støvkornenes dans i solstrålerne fra 1900.

Filmens handling er halvt manus og halvt improvisasjon. Man kan også ane noe dogmestøv bak ansiktsuttrykk som Eriks (Ulrich Thomsen) – forvridd og innelukket. Vi ser varmen og åpenheten til Anna (Trine Dyrholm). Datteren Frejas forundrede og tenkende blikk overfor voksenverdenen. Og fra innsiden til utsiden: Fra én i bildet – datteren, gutten eller moren – til relasjonen mellom to personer i mange bildescener. Og deretter hele gruppen i billedrammen – drikkeglade ved middagsbordet; stupende og nakenbadende fra bryggen; feiende flotte nedover gaten i sine slengbukser og med røyk i munnviken, eller fortvilet bærende på den halvdøde gutten etter dansen rundt juletreet.

Innholdsmessig omtales den forsøksvise sosialismen eller anarkismen fra 1970-tallet: Huset deles, men bare så lenge det går; til kollektivet avviste den egentlige huseierens nye ønske – det ble for meget, som danskene kan si. Erik skjeller da alle ut, ber dem pakke – kollektivet kunne rakne. Er det også sosialisme når Anna lar Erik inkludere sin nye kjæreste? Det varer ikke lenger enn til at hun fortæres av det. Med alderen opplevde hun seg ikke lenger som attraktiv. Tenåringsdatteren Freja kan iblant virke som den klokeste av alle i denne Carlsberg-drikkende «voksenverdenen», men hun skal ut i det problematiske kjærlighetslivet. Og den lille hjertesvake gutten i filmen, som stadig nevner at «jeg skal dø før jeg blir ni», inkluderes i kollektivet med vitser om at han bruker sin dødelighet som et sjekketriks. Bak vitsen ligger det store alvoret, han skal snart forsvinne, vi er alle alene om det til slutt.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL