Drømmen om kollektivet

Kollektivet bryner seg på erkjennelsen av at lokal sosialisme er så vanskelig å oppnå.

Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Kollektivet
Regi: Thomas Vinterberg
Danmark, 2016

Sorgen ved det forbigående eller ubestandige ved tilværelsen drev Thomas Vinterberg til å lage filmen Kollektivet. Dette kom frem under et seminar på Berlinalen i år, der dansken åpenhjertig fortalte at han stadig ikke kunne akseptere eller forstå det faktum at vi alle er dødelige, at tilværelsen har en slutt, at den går forbi, at vi alle skal dø.

Det at alt vil forsvinne og gå over trer gradvis frem i Kollektivet. Først ser vi den første energiske og oppadstigende timen, så følger det på med sprekker i idyllen. Ikke så ulikt hans suksessrike film Festen, der han på en klassisk narrativ måte skapte en voksende kurve, lot den så falle, og avsluttet med en oppadstigende eller «rensende» tredje akt morgenen etter filmens store familiemiddag (se også reisebrev fra Færøyene side 12).

Vinterberg kommer fra den danske dogmebevegelsen, der han ved siden av Lars von Trier var den mest kjente. Dette gikk også over: Da 1400 mennesker på Cannes-festivalen klappende reiste seg etter premieren på Festen, innså han at dette var begynnelsen på slutten for dogmebevegelsen. Ideen var håndholdt kamera, naturlig lys, ingen tilsatt musikk og ingen kunstige effekter lagt til etterpå. Dogmereglene fra 1998 ble fort en mote – en uniform man kledde på seg for å se fin ut, en isme, en suksess han måtte vekk fra for å kunne fornye seg. På seminaret i Berlin fortalte han at han måtte bevege seg fra innsiden over til utsiden. Ja, det mer samfunnsmessige engasjementet, eller interessen for fellesskapet fremfor den egne meg-meg-meg-sfæren, kommer kanskje tydeligere frem når man har passert tretti og er lei av det evinnelige selvet.

Fellesskapet. Kollektivets filmkvaliteter er mange. Ikke minst det fotografiske, som kan minne om hans landsmann kunstmaleren Vilhelm Hammershøi (1864–1916). Fra kollektivets store hus kan man ane det gråtonebelagte maleriske i duse, tomme rom, dører, skråtak, sol og skygge – som i Hammershøis maleri Støvkornenes dans i solstrålerne fra 1900.

Filmens handling er halvt manus og halvt improvisasjon. Man kan også ane noe dogmestøv bak ansiktsuttrykk som Eriks (Ulrich Thomsen) – forvridd og innelukket. Vi ser varmen og åpenheten til Anna (Trine Dyrholm). Datteren Frejas forundrede og tenkende blikk overfor voksenverdenen. Og fra innsiden til utsiden: Fra én i bildet – datteren, gutten eller moren – til relasjonen mellom to personer i mange bildescener. Og deretter hele gruppen i billedrammen – drikkeglade ved middagsbordet; stupende og nakenbadende fra bryggen; feiende flotte nedover gaten i sine slengbukser og med røyk i munnviken, eller fortvilet bærende på den halvdøde gutten etter dansen rundt juletreet.

Innholdsmessig omtales den forsøksvise sosialismen eller anarkismen fra 1970-tallet: Huset deles, men bare så lenge det går; til kollektivet avviste den egentlige huseierens nye ønske – det ble for meget, som danskene kan si. Erik skjeller da alle ut, ber dem pakke – kollektivet kunne rakne. Er det også sosialisme når Anna lar Erik inkludere sin nye kjæreste? Det varer ikke lenger enn til at hun fortæres av det. Med alderen opplevde hun seg ikke lenger som attraktiv. Tenåringsdatteren Freja kan iblant virke som den klokeste av alle i denne Carlsberg-drikkende «voksenverdenen», men hun skal ut i det problematiske kjærlighetslivet. Og den lille hjertesvake gutten i filmen, som stadig nevner at «jeg skal dø før jeg blir ni», inkluderes i kollektivet med vitser om at han bruker sin dødelighet som et sjekketriks. Bak vitsen ligger det store alvoret, han skal snart forsvinne, vi er alle alene om det til slutt.

Og hvor er fellesskapet og sosialismen når den ambisiøse arkitekten Erik velger den yngre og mer intellektuelt forstående studenten fremfor sin Anna, tv-vertinnen? Fant han et bedre fellesskap her enn hos gruppen? Her ligger dreiepunktet i filmen – punktet der idyllen brytes, med påfølgende konsekvenser. Anna som opprinnelig var selve grunnen til kollektivet – hun ønsket seg noe mer enn kjernefamilien med Erik – får svi for ideen og blir tragisk nok selv rammet av «sosialismen» hun foreskrev.

Vinterberg hadde ønsket å være der for alltid.

Likevel. Filmen minner oss om varmen ved det å dele, åpenheten ved å inkludere andre – også kollektivets mørke innvandrer. Den med best råd kunne betale høyest husleie – yte etter evne. Tre etasjer med forskjellige karakterer, mennesker som finner sammen over fellesskapets pratsomme middager, samværet blant ølflaskene og de psykologisk bekjennende rådsmøtene. Man tok sats, og beveget seg vekk fra kjernefamilies dydighet og atferdsregler fra 1950-tallet, og erstattet det med generøsitet og kameratskap.

70-tallet. Vinterberg opplevde selv kollektivet da familien hans flyttet inn i et slikt i 1975, da han var 14 år. Han hadde ønsket å være der for alltid. Var han Freja i filmen? Til forskjell fra myten om et rusmisbrukende hippiekollektiv med fri sex, eller en religiøs sekt ute på en gård på landet, var det dette kollektivet som ga bakgrunnen for filmen: ateistisk og bestående av folk med profesjonelle yrker innen media, og med et svært optimistisk og vitalt miljø. Vinterbergs far var filmkritiker, flere var akademikere, og holdningene skjelte klart mot venstre.

Vinterberg ønsket å vende tilbake til et slikt liv. Men sosialismen ble avløst av 80-tallets frihet og individualisme – filmen ender symbolsk med at Freja tar på seg en walkman.

Men i dag har Vinterbergs datter igjen søkt seg til kollektivets idé, og eldre finner sammen i grupper i Danmark. Politiske bevegelser internasjonalt protesterer mot dagens nyliberalisme og individualismens tendens til å ende i distansert egoisme: M-15 og Podemos i Spania, Nuit Debout i Frankrike, Syriza i Hellas. Noe er i gjære.

Men igjen, med de mulige skjærene i sjøen som følger av det å dele. Min filosofiprofessor fortalte en gang at 60- og 70-tallet ble for radikalt til å kunne godtas som erstatning for familien og kapitalismen – med middelklassebakgrunn og borgerlighet i blodårene klarte man ikke å slippe helt; noen privilegier skulle man ha, man kunne ikke dele alt. Og Marx’ slogan om å yte etter evne og få etter behov viste seg ofte å få mer fart i behovene enn viljen til å yte. Så også i Kollektivet.

Alkoholen. Vinterberg er fremdeles på toppen blant regissører fra Skandinavia, og arbeider nå med en ny film – en kjærlighetserklæring til alkoholen. Er det mulig, som han sier, å skape liv via filmen, en entusiasme, få frem «det levende som forblir ved oss»? Erkjennelsen er at selve alkoholen utvider livet, bidrar til skaperkraft, at mye av vår beste litteratur ble skrevet mer eller mindre i rus. Og med enda en erkjennende film fra Vinterberg, som kanskje blir kalt Full, får vi vel en ny kritikk av dydig moral, 90-tallets tilbakevending til familien og for mange ordensregler. Da kan vi igjen humre litt over den nordiske protestantismens innelukkethet – eller muligens kjenne oss litt igjen i Kollektivets Erik.

Filmen har premiere 17. juni.

 

---
DEL