Drømmen om Europa

Born in Syria. Regi/foto: Hernán Zin

Dokumentaren Born in Syria lar oss bli kjent med sju syriske barn og deres ulike veier til og gjennom Europa.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

 

Det skulle i grunnen bare mangle at en rekke dokumentarfilmer i det siste har tatt for seg både krigen i Syria og strømmen av flyktninger fra denne og andre konflikter. Som undertegnede tidligere har skrevet om her i Ny Tid, viet fjorårets utgave av den internasjonale dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki et eget program til filmer om den brennende aktuelle flyktningsituasjonen. Og ikke minst har italienske Gianfranco Rosi fått mye og velfortjent oppmerksomhet – inkludert Gullbjørnen i Berlin og sist også en Oscar-nominasjon – for sin stillferdige og samtidig kraftfulle film Havet brenner, som også fikk kinodistribusjon her i Norge. Denne dokumentaren skildrer det lille og til dels søvnige lokalsamfunnet på øya Lampedusa, som er første stopp i Europa for mange av menneskene som har tatt den farefulle ferden over Middelhavet, men går i liten grad inn på flyktningenes individuelle historier.

Barnas historier. Det gjør derimot den dansk- og spanskproduserte dokumentarfilmen Born in Syria, som vises på menneskerettighetsfilmfestivalen Human Rights Human Wrongs i Oslo denne måneden. Av de anslåtte 11 millioner menneskene som har flyktet fra Syria siden borgerkrigen brøt ut i 2011, skal omtrent halvparten angivelig være barn. Den argentinske filmskaperen Hernán Zin har har fulgt sju av disse mindreårige flyktningene gjennom ett år, i en film som dermed har noen åpenbare likheter med This is Exile: Diaries of Child Refugees (som ble omtalt her i avisen i forbindelse med at den ble vist under fjorårets Arabiske Filmdager i Oslo). Denne dokumentaren portretterte nemlig også syriske barn på flukt, som var filmet over like lang tid.

Men der This is Exile tok utgangspunkt i en flyktningeleir i Syrias naboland Libanon, tegner Born in Syria et enda mer utfyllende bilde av hovedpersonenes ferd til sine respektive destinasjonsland i Europa – og er således et opprørende dokument over de ulike transportrutene til og gjennom vår stadig mer lukkede verdensdel. Innledningsvis bevitner vi utmattede mennesker som ankommer i små og overfylte båter, etterfulgt av de velkjente bildene av den døde, syriske gutten på en strand i Tyrkia – slik filmen jevnlig trekker inn relevante klipp fra nyhetsbildet. Ikke minst på lydsporet, der vi også ofte hører europeiske statsledere uttale seg om situasjonen.

Born in Syria er et opprørende dokument over de ulike transportrutene til og gjennom vår stadig mer lukkede verdensdel.

Kjente bilder. Videre viser filmen blant annet de overfylte flyktningleirene på den greske øya Lesvos og andre provisoriske tilholdssteder for mennesker på flukt, den piggtrådkledde muren langs Ungarns grense mot Serbia, samt de mange flyktningene som etter å ha oppholdt seg lenge på togstasjonen i Budapest, til slutt begynte å gå til Wien. Mange av stedene og hendelsene i filmen er med andre ord velkjente fra nyhetsmediene, men knyttes her til konkrete og individuelle skjebner – nærmere bestemt Kais, Mohammed, Gaseem, Arasuli, Hamude, Jihan og Marwan. Alle flyktninger mellom 8 og 14 år gamle, som med sine familier – eller snarere deler av dem – beveger seg gjennom verdensdelen vår, i stor grad til fots, i håp om et bedre liv.

Deres beskrivelser av sine egne opplevelser utgjør filmens fortellerstemmer, slik regissøren også lot barnas beretninger stå i sentrum i sin forrige dokumentarfilm Born in Gaza. Samtidig sørger filmskaperens vidtrekkende tilstedeværelse for nærgående skildringer av de dramatiske reisene, med opptak fra Syria, Libanon, Tyrkia, Hellas, Makedonia, Serbia, Kroatia, Slovenia, Østerrike, Tyskland, Belgia og Nederland – imponerende fotografert av ham selv med 4K-kamera. Filmen benytter seg jevnlig av en slow motion-effekt på bildene, noe som trolig kan høres unødvendig sentimentalt ut, men som både understreker det skjebnetunge alvoret og bidrar til en mektig og svært gripende filmopplevelse. Noe den stemningsfulle musikken signert Jean-Pierre Ensuque og den erfarne filmkomponisten Gabriel Yared også gjør.

Det blir ikke mindre smertefullt av å høre de åpenbart traumatiserte barna fortelle om familiemedlemmene de håper å kunne møte igjen og fortsette å leve sammen med.

Hjerteskjærende. Men barnas historier er uansett mer enn hjerteskjærende nok i seg selv, fra den bombeskadede lille gutten som – og her må vi nødvendigvis få supplerende uttalelser fra hans voksne onkel – fortsatt ikke har blitt fortalt at foreldrene er døde, til en families ubetingede glede over å få innvilget oppholdstillatelse. Og det blir ikke mindre smertefullt av å høre de åpenbart traumatiserte barna fortelle om familiemedlemmene de håper å kunne møte igjen og fortsette å leve sammen med, i lys av vår egen regjerings aktive motarbeidelse av nettopp slike gjenforeninger.

Filmen følger også barna i månedene etter at de har ankommet de ulike europeiske landene, der de forsøker å lære seg språk og få seg venner – og viser med dette både håp og utfordringer for veien deres videre. Og når filmen avslutningsvis oppsummerer hvordan det har gått med dem etter at opptakene ble avsluttet (som synes å ha vært i sommeren 2016), er det ikke alles historier som har fått like lykkelige avslutninger. Men likevel har barna vært heldige, som kom seg til Europa før verdensdelen i løpet av fjoråret ble enda mer av en uinntakelig festning.

Og mens norske myndigheter er mest opptatt av å sende ut signaler om at man ikke burde komme til oss, er Born in Syria er en sterk og nødvendig påminnelse om at flyktningene fra denne stadig pågående krigen ikke bare er tall og statistikk, men først og fremst mennesker. Og at de følgelig må møtes med humanisme, ikke med murer, innreiseforbud og annen menneskefiendtlighet.

---
DEL