Drømmejobben

Unni Rustad dro til Afghanistan for å jobbe med barns rettigheter. Hun kom tilbake og fant ut at barna hadde hjulpet henne.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Tenk, på drømmedagen vil barna stå opp klokka fire om morgenen. De vil ha eksamen, og drømmer om å ha en utdannet lærer.

Unni Rustad blir varm i blikket når hun snakker om barna hun møtte da hun var i Afghanistan for Redd Barna. Nå har erfaringene blitt bok; På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen. Stemmer og historier fra Afghanistan.

– Du var i Afghanistan fra august 2002 til desember 2003 og arrangerte konferanser om rettigheter for barn og ungdom. Hvordan fungerte prosjektet rent praktisk?

– Vi lagde lokale konferanser satt sammen med barn og unge fra flest mulig etniske grupper, geografiske områder, klasser og funksjonshemninger. Minst halvparten skulle være jenter. De fikk støtte og oppmuntring gjennom lokale grupper, og året etter arrangerte vi en stor konferanse i Kabul der barna fikk snakke til regjeringen. Ministrene skjønte ingenting, og spurte hvordan i alle dager vi hadde fått til dette. Hadde vi hørt på dem da vi først kom ned, ville vi gitt opp i utgangspunktet. Men det viste seg at overalt vi kom, var det unger og foreldre i bøtter og spann som var villige til å jobbe videre.

– Afghanistan er i akutt mangel på grunnleggende ting som fred og samferdsel. Hvorfor er det viktig å høre på barna i en slik sammenheng?

– Halve befolkningen i Afghanistan er under 18 år. Vi regner vanligvis ikke med barna – de får aldri uttale seg, men er likevel avgjørende for landets framtid. Dette prosjektet anerkjente deres rett til å snakke og være deltakere på en ny måte. Det viste potensial for en enorm sterk fredsbevegelse, med en utrolig innsatsvilje og motivasjon.

– Hva sa barna selv?

– Disse ungene har kun opplevd krig og flyktningetilværelse, verre enn noen foreldre unner sine barn. Likevel har de et håp om et normalt liv, der de kan lære, knytte seg til verden og bygge landet sitt. De tenker framover og snakker om hvordan de kan komme over vonde minner, de vil være drivkrefter i sine egne liv. Disse barna er helter, det er bare å bøye seg i støvet for dem.

– Hvordan reagerte foreldrene og mullaene, som jo også var tilstede på konferansene?

– Barna holdt enormt sterke taler og brukte mye humor i rollespillene. De sa det meste, og det var første gang de fikk uttale seg offentlig om sin egen situasjon. Jeg ble veldig stolt av foreldrene som var i stand til å sitte der og ta det imot, det gikk egentlig lettere enn jeg trodde på forhånd. Å sitte i en forsamling og høre datteren din klage offentlig over at hun blir slått og ikke får gå på skolen… Dette offentliggjorde de interne diskusjonene i familiene. Og når ungdommen viser seg fram på denne måten, er det alltid noen som banker på døra. Et annet barn som har hørt om barns rettigheter, en mulla eller noen andre.

– I slike sammenhenger blir det ofte store ord. Hva slags konkrete resultater fant dere etter hvert?

– I ettertid var det en uavhengig representant som reiste rundt og intervjuet ungene om hva som hadde skjedd etter konferansene. Veldig mange av gruppene klarte å få slutt på vold i skolen og i hjemmet. De voksne som fikk undervisning i barnas rettigheter kom tilbake og sa de følte seg helt forandret – de ville bli bedre foreldre. Jo da, alle prater. Ikke alle foreldrene sluttet å slå, men det ble en ny diskusjon som synliggjorde problemet. Mange av gruppene startet dessuten kampanjer for å la jenter gå på skole, for å skaffe vann, bygge bruer for å gjøre skoleveien tryggere og inkludere funksjonshemmede. Ti av barna kom fra en flyktningeleir i ørkenen ved Kandahar. De vet ikke når de kan forlate leiren, og der er tørke og håpløse forhold. Gjennom kurset mobiliserte de 400 unger for å starte engelskkurs, samlet inn penger til en lærer og krevde en til dekket av oss. Da de eldre i leiren ble intervjuet i etterkant, fortalte de at når de i dag får en idè, går de først til barnekomiteen. Foreldrene så hva ungene fikk til og reiste seg selv i etterkant.

– Hva var det vanskeligste i dette arbeidet?

– Det var det rent praktiske, at fly ikke gikk likevel og at veier var stengt. Du må legge av deg alle vante forventninger og beregne en dag til det som vanligvis tar 20 minutter. Det viktigste er å la være å tenke på det der med kultur og sånn. Snakk med folk, hør på dem, se at det er utrolig stor forskjell på nære naboer. Ikke heng deg opp i egne fordommer om såkalt afghansk kultur.

– Du er jo også kjent for å ha holdt pornoforedrag for soldater. Er det din røde tråd, å gjøre utradisjonelle og kontroversielle ting?

– «I løvens hule», skrev Dagbladet som overskrift. Pøh! Dette var redde 19-åringer som ikke turte å dusje fordi de syntes de hadde for liten pikk. Hvem snakker med disse gutta, da? Om usikkerhet, ensomhet… Og med alt dette presset om teknisk perfekt sex. Nei, det var langt fra noen løvens hule, men det var viktig å snakke med dem.

– Å sette søkelys på barna i Afghanistan er kanskje kontroversielt, men saken du forteller de vil jobbe for, er de samme sakene som også de internasjonale hjelpeorganisasjonene jobber med. Er det å hjelpe barna å hjelpe samfunnet?

– Jeg vil protestere på ett ord i spørsmålet ditt; hjelpe. Vi må hele tiden være klar over hvem det er sitt land, hvem som bør bestemme og avgjøre utviklingen. Det er nettopp det dette handler om, og det var grunnen til at jeg likte prosjektet. En slik jobb får man bare mulighet til èn gang i livet. Barna er autentiske stemmer som snakker og er klar over sine egne muligheter. Nå tenker de også på seg selv som aktører, sier Rustad før hun setter søkelyset mot seg selv. Det er nemlig ikke lett å beholde bakkekontakten, forteller hun.

– Det er vanskelig å ikke falle for egen forfengelighet, når du blir tatt imot som en dronning over alt, beundret i hjemlandet og møtt med takknemlighet der du kommer. Vi som reiser ut får godt betalt, god beskyttelse og bor bra. Så kommer vi hjem og kan sole oss i glansen av å ha vært et fælt sted. Det er farlig business. Dessuten har jo disse barna hjulpet meg. Jeg har hatt skrivesperre siden skolen, men nå har jeg jammen skrevet bok.

– Du er vel også stolt av det du har vært med på?

– Ja, klart det. Jeg er ufattelig stolt av disse ungene, de er utrolige sier hun og tørker en tåre.

– Ikke skriv det, men jeg klarer jo knapt å snakke om dem uten å begynne å grine. Av de skolene som brenner i Norge, er de fleste påsatt av elever. I Afghanistan drømmer barna om å få stå opp klokka fire og ha eksamen. De stiller ungene på skolen med kunnskapstørst og skyhøye ambisjoner. Men mangler blyant og pedagogisk personale. Hvordan skal det gå med dem, hvis ingen ser dem og gir dem anerkjennelse?

---
DEL

Legg igjen et svar