Once upon a time...
Once upon a time...

Drømmefabrikken og virkeligheten


FILM OM FILM: Quentin Tarantinos nye film er en storslått og fengende hyllest til Hollywood, mot et ikke like eskapistisk bakteppe av hippietid, Vietnamkrig og Manson-familiens ugjerninger.

Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 2019-08-16
Once Upon a Time... in Hollywood

Quentin Tarantino (USA 2019)

Ingen enkeltstående filmskaper satt sitt preg på nittitallet i like stor grad som Quentin Tarantino. Han spillefilmdebuterte som manusforfatter og regissør i 1992 med den uavhengig produserte Reservoir Dogs, som fikk mye oppmerksomhet på Sundance Film Festival. To år senere vant han Gullpalmen i Cannes for den Miramax-finansierte Pulp Fiction. Det er vanskelig å se for seg at nittitallsklassikerne Boogie Nights, Trainspotting eller Fight Club hadde blitt laget uten disse to filmene.

Rundt samme tid kom True Romance og Natural Born Killers, regissert av henholdsvis Tony Scott og Oliver Stone, begge med manus av Tarantino. Også disse to ble umiddelbare kultsuksesser. Selv om de nok hadde vært betydelig annerledes om han hadde regissert dem selv, bidro de til å befeste Tarantinos posisjon som en forfriskende, ny fortellerstemme innen amerikansk film, med en nært sagt uovertruffen «kulhet». En filmforteller som verken var redd for å sjokkere med vold og språkbruk (særlig skapte omfattende bruk av n-ordet reaksjoner) eller å underholde – gjerne med de samme ingrediensene. Og fortrinnsvis til tonene av undervurderte syttitallslåter.

Dialoger og digresjoner

Der andre filmskapere hadde lært å holde dialogen på et minimum («show, don’t tell!»), lot Tarantino sine rollefigurer diskutere Madonna-låter, hamburgere og fotmassasjer i lange, velskrevne og særs vittige dialogsekvenser. Og det var ikke kun i dialogene Tarantino tillot seg digresjoner. Filmene hans tok gjerne diverse narrative omveier, som like fullt styrket fortellingen som helhet. I tillegg hadde han åpenbart fått med seg Jean-Luc Godards utsagn om at en film må ha en begynnelse, midtdel og en slutt – men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Eksempelvis er Reservoir Dogs en «heist»-film som aldri viser ranet den handler om (med en fortellerstruktur inspirert av Kubricks The Killing), mens Pulp Fiction veksler ikke-kronologisk mellom ulike historier som påvirker og utfyller hverandre til en unik helhet.

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)