Drømmefabrikken og virkeligheten

FILM OM FILM: Quentin Tarantinos nye film er en storslått og fengende hyllest til Hollywood, mot et ikke like eskapistisk bakteppe av hippietid, Vietnamkrig og Manson-familiens ugjerninger.
Once upon a time...
Once upon a time...
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 16.08.2019

Once Upon a Time... in Hollywood

Quentin Tarantino

USA 2019

Ingen enkeltstående filmskaper satt sitt preg på nittitallet i like stor grad som Quentin Tarantino. Han spillefilmdebuterte som manusforfatter og regissør i 1992 med den uavhengig produserte Reservoir Dogs, som fikk mye oppmerksomhet på Sundance Film Festival. To år senere vant han Gullpalmen i Cannes for den Miramax-finansierte Pulp Fiction. Det er vanskelig å se for seg at nittitallsklassikerne Boogie Nights, Trainspotting eller Fight Club hadde blitt laget uten disse to filmene.

Rundt samme tid kom True Romance og Natural Born Killers, regissert av henholdsvis Tony Scott og Oliver Stone, begge med manus av Tarantino. Også disse to ble umiddelbare kultsuksesser. Selv om de nok hadde vært betydelig annerledes om han hadde regissert dem selv, bidro de til å befeste Tarantinos posisjon som en forfriskende, ny fortellerstemme innen amerikansk film, med en nært sagt uovertruffen «kulhet». En filmforteller som verken var redd for å sjokkere med vold og språkbruk (særlig skapte omfattende bruk av n-ordet reaksjoner) eller å underholde – gjerne med de samme ingrediensene. Og fortrinnsvis til tonene av undervurderte syttitallslåter.

Dialoger og digresjoner

Der andre filmskapere hadde lært å holde dialogen på et minimum («show, don’t tell!»), lot Tarantino sine rollefigurer diskutere Madonna-låter, hamburgere og fotmassasjer i lange, velskrevne og særs vittige dialogsekvenser. Og det var ikke kun i dialogene Tarantino tillot seg digresjoner. Filmene hans tok gjerne diverse narrative omveier, som like fullt styrket fortellingen som helhet. I tillegg hadde han åpenbart fått med seg Jean-Luc Godards utsagn om at en film må ha en begynnelse, midtdel og en slutt – men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Eksempelvis er Reservoir Dogs en «heist»-film som aldri viser ranet den handler om (med en fortellerstruktur inspirert av Kubricks The Killing), mens Pulp Fiction veksler ikke-kronologisk mellom ulike historier som påvirker og utfyller hverandre til en unik helhet.

Gjennom hele sin filmografi, som med premiereaktuelle Once Upon a Time… in Hollywood teller ni spillefilmer som regissør, har Tarantino vist seg som en filmskaper med en kunnskapsrik og samtidig svært leken tilnærming til filmhistorien. Utgangspunktet synes å være en voldsom entusiasme over filmens sjangre og fortellergrep – uten å framstå spesielt akademisk i så måte. Ikke desto mindre er Tarantino, med alle sine intertekstuelle og popkulturelle referanser, muligens tidenes mest utpreget postmoderne filmskaper. I filmene trekker han tydelige veksler på alt fra syttitallets B-filmer via klassiske westerns til fransk nybølgefilm.  Og mye, mye mer.

Tarantinos filmatiske univers kan på mange måter anses som en hyllest til fiksjonen, som et sted der alt er mulig.

Nest siste film

Tarantino har kunngjort at han kun skal regissere ti spillefilmer. Han skal ikke ha besluttet hva den siste filmen vil bli, men uttalte nylig at den trolig vil bli mer «epilog-aktig». Det er kanskje unngåelig, all den tid film nummer ni oppleves som en kulminasjon av hele hans karriereomspennende prosjekt. I Once Upon a Time…in Hollywood lar han nemlig fascinasjonen for populærkultur generelt og film spesielt stå i sentrum for handlingen, som utspiller seg i Hollywood i brytningsåret 1969. Mer spesifikt dreier den seg rundt skuespilleren Rick Dalton (Leonardo DiCaprio), som har dalt fra å spille westernhelt i suksessfulle filmer og tv-serier til å konsekvent bli hyret til skurkeroller, og hans stuntmann og kompis Rick Booth (Brad Pitt).

Pitt og DiCaprio.

Denne settingen gir Tarantino anledning til å skape og gjenskape fiktive så vel som eksisterende film- og tv-produksjoner, mot et bakteppe av Vietnamkrig og hippietid. Lengre i forgrunnen er Charles Manson og hans såkalte familie, og en av filmens sentrale rollefigurer er den unge skuespilleren Sharon Tate (Margot Robbie) – som de fleste vil vite at ble drept av Mansons «disipler».

Som alle Tarantinos filmer, lar imidlertid ikke Once Upon a Time…in Hollywood publikum glemme at den er nettopp en film, eksempelvis ved bruk av fortellerstemme og tekstplakater. Tarantinos filmatiske univers kan på mange måter anses som en hyllest til fiksjonen, som et sted der alt er mulig. Mange vil dessuten huske at han i sin Andre verdenskrigsfilm Inglourious Basterds til alt overmål lot Adolf Hitler bli drept i et attentat, passende og ironisk nok i en kinosal. Om filmene inneholder historiske skikkelser, behøver de med andre ord ikke å møte samme skjebne som de gjorde i virkeligheten – uten at det skal røpes om denne filmen gir sin versjon av Tate en «happy ending». Derimot skal det sies at filmen og skuespiller Robbie tegner et varmt og sympatisk portrett av henne, spesielt i sekvensen hvor hun går på kino for å sjekke publikums respons på sin egen innsats i Dean Martin-filmen The Wrecking Crew. I motsetning til mange av Tarantinos karakterer er hun kun tildelt noen få replikker, men Tate står likevel ut som en svært minneverdig rollefigur.

Kun underholdning?

For noen kan Tarantinos filmer framstå som rent underholdende overflate, uten noen form for dybde eller substans. Det kan imidlertid argumenteres for at filmene gjennomgående fører en diskusjon med publikum om deres forhold til vold på film, samt til fiksjon mer generelt. Man kan la seg provosere over lettheten i framstillingen av at John Travoltas rollefigur i Pulp Fiction ved et uhell skyter hodet av medpassasjeren i en bil, men denne lettheten er da også poenget. Et poeng som ikke utelukkende er humoristisk – men, for all del, det også. For øvrig skal det ikke glemmes at Tarantino med filmen Django Unchained (2012) rettet tilnærmet like hard kritikk mot slavetidens USA som den samtidige 12 Years a Slave.

Der Pulp Fiction begrenset seg til å referere til virkelige personer i form av servitører utkledd som Buddy Holly eller Marilyn Monroe, spiller altså Once Upon A Time… på brutale, reelle drap. I filmen fungerer vissheten om hva som faktisk skjedde som et spenningsoppbyggende element, samtidig som dette subplottet fører tankene til mer samtidsaktuelle terrorhandlinger – noe som formodentlig også er intendert fra filmskaperens side. Man kan mene at det er usmakelig å dikte fritt rundt tragedier fra virkeligheten, og det er lett å komme på mer nylige eksempler som neppe kunne ha fått samme behandling. Men Manson har allerede en form for mytestatus i populærkulturen, i tillegg til at disse drapene har blitt stående som et symbolsk punktum for den optimistiske og noe naive «flowerpower»-æraen.

I dette tilfellet slipper Tarantino uansett unna med sin virkelighetsdiktning, og har sågar laget en av sine aller beste filmer (Store ord, jeg vet!). Once Upon A Time… er proppfull av lekre detaljer, referanser til annen populærkultur (deriblant regissørens egne filmer), gnistrende dialog, heftig musikk, intrikat og intelligent historiefortelling – samt ett og annet fetisjistisk blikk på kvinneføtter. Med andre ord alt som kjennetegner Tarantinos filmografi. Denne gang i et epos som løfter fiksjonen selv i forgrunnen, på en måte som gir fiksjonen betydning – også i all sin underholdningshungrige dumskap.

Once Upon a Time… in Hollywood har norsk kinopremiere fredag 16. august.

Gratis prøve
Kommentarer