Drept i russisk fengsel?

The Magnitsky Act – Behind the Scenes. Regi: Andrej Nekrasov

Denne dokumentar-filmen har fått enorm oppmerksomhet – før den har blitt sett. Men hvilken virkelighet er  det som skjules?

Dramatiseringen av drapet i filmen. © PiRaya
Sigurd Lydersen
Frilanskribent.

The Magnitsky Act – Behind the Scenes.

Andrej Nekrasov

Den russiske film-, tv- og teaterprodusenten Andrej Nekrasov og norske Piraya Films The Magnitsky Act – Behind the Scenes har fått stor medieoppmerksomhet. Ikke minst skyldes dette at en av hovedpersonene, den amerikanske milliardæren Bill Browders, hardnakket har kjempet for å få stanset all visning av filmen. En planlagt visning for Europaparlamentet ble stanset, og Kortfilmfestivalen i Grimstad valgte også å ta den av plakaten etter at Browder fikk gjennom en rettslig forføyning mot den i Oslo tingrett. Trass i motstanden fra Browder har filmen hatt førpremiere for spesielt inviterte i Washington, og den 25. juni hadde den verdenspremiere på Cinemateket i Oslo – med en påfølgende livlig diskusjon. Filmen vurderes nå for visning på NRK, mens franske og tyske tv-stasjoner har avlyst visning av den. Advokathonorarene kan plusses på filmens markedsføringsbudsjett.

Sjelden har jeg kjent på større nysgjerrighet rundt en film. Jeg vil vite hva det er Bill Browder ønsker å skjule.

Screen Shot 2016-08-17 at 13.04.03
Andrej Nekrasov. Foto: Truls Lie

Døde i fengsel. Andrej Nekrasov (f. 1958) jobbet på 1980-tallet blant annet sammen med den legendariske sovjetiske filmskaperen Andrej Tarkovsky, og har vært sentral i en rekke prisbelønnede prosjekter innen film og tv. Hans Rebellion: The Litvinenko Case fra 2007 handlet om drapet på den frafalne FSB-agenten Aleksandr Litvinenko og hans avsløringer rundt at FSB sto bak bomber mot russiske boligblokker i 1999.

Nekrasov flyktet i 2011 til Norge og ble fribyforfatter i Haugesund, hvor han har hatt base siden. Samarbeidet med Torstein Grude i Piraya ble innledet med dokumentarfilmen Russian Lessons fra 2009, som tar for seg den russisk-georgiske krigen i 2008.

Den to og en halv time lange The Magnitsky Act – Behind the Scenes omhandler omstendighetene rundt Sergej Magnitskijs død i russisk fengsel den 16. november 2009.

14. desember 2012 signerte Barack Obama loven «Sergei Magnitsky Rule of Law Accountability Act». Loven innebar forbud mot å komme inn i USA for 18 navngitte russere, antatt å være involvert dødsfallet til Bill Browders russiske advokat Sergej Magnitskij. Ifølge Browder ble Magnitskij arrestert, torturert og til slutt drept i russisk fengsel i et forsøk på å rydde opp i tyveri og misbruk av Browders selskaper, uten at noen hadde blitt dømt for dette i Russland. De involverte har derimot beriket seg og blitt forfremmet, hevder Browder. Tyveriet ble ifølge Browder brukt til å iscenesette en historisk stor skatteunndragelse på 230 millioner dollar, betalt av Browders selskaper i skatt til den russiske staten.

På et sideevent under årets Oslo Freedom Forum i mai i regi av Den norske Helsingforskomité fortalte Browder om hans sterke engasjement for denne loven i USA, og hans arbeid for å gjøre den til en internasjonal kampanje for å ramme kriminelle i land når folk i eksil er ute av stand til å rettsforfølge dem. Så, i en kronikk i Dagbladet 7. juni, skrev Browder at han mener filmen må stanses, fordi den skjender Magnitskijs minne. Han påpekte at hele fem russiske dokumentarer har blitt produsert og kringkastet på russisk fjernsyn i en russisk motkampanje for å underbygge myndighetenes versjon. Helsingforskomiteen sitter nå på en 50-siders fremstilling hvor Browder går i rette med det han anser for å være løgner i filmen. Her fremgår det at Andrej Nekrasovs versjon ikke bare er blitt hamret inn av russiske statsstyrte medier, men også blir gjort gjeldende i det amerikanske rettsvesenet – av advokatbyråer som representerer russiske kapitalinteresser, som Browder mener har skodd seg på svindelen.

Sjelden har jeg kjent på større nysgjerrighet rundt en film. Jeg vil vite hva det er Bill Browder ønsker å skjule.

Fotograf Grude filmer en iscenesettelse. © PiRaya
Fotograf Grude filmer en iscenesettelse. © PiRaya

Ingenting er sant, alt er mulig. Det som i denne filmen fremstilles som Nekrasovs egne overraskende oppdagelser, kan dreie seg om en etablert russisk «propagandaversjon» som skal gjengis i en form som fremstår som troverdig for et vestlig publikum. Det er grunn til å spørre seg om Norsk filminstitutt, Fritt Ord og Piraya er klar over hva de er med på. Med Pirayas fotograf Torstein Grude som sannhetsvitne spiller Nekrasov rollen som den kritiske landflyktige dokumentarist som opprinnelig har til sinne å presentere Browders versjon, men som – nærmest ved en tilfeldighet – på egen hånd får snusen i at grunnforutsetningene for Browders versjon og internasjonale kampanje ikke holder: Ble virkelig Magnitskij slått i hjel i fengselet av sju menn med batonger etter å ha blitt påsatt håndjern? Fremsatte virkelig Magnitskij anklager mot navngitte politifolk som ga dem motiv for å uskadeliggjøre ham? Beriket virkelig de navngitte russiske politifolkene seg?

Nekrasov følger den russiske kanalen Russia Todays slagord «Question more», pirker borti og sår på kjent maner tvil rundt dokumentasjonen og etablerte sannheter som står i motstrid til det russiske regimets interesser. Vi kjenner det samme fra alle mothypotesene som er blitt lansert for å tildekke at det var en russisk BUK-rakett som skjøt ned det malaysiske passasjerflyet over Øst-Ukraina. Stammer virkelig hullene på skroget fra en BUK? Skulle de ikke da vende innover og ikke utover? All dokumentasjon kan kontres med motdokumentasjon. Alle argumenter med motargumenter. Som den britiske tv-produsenten Peter Pomerantsev med fartstid fra Moskva har beskrevet dagens postmoderne russiske virkelighet: «Nothing is true. Everything is possible.»

Sympatisk figur. The Magnitsky Act – Behind the Scenes begynner som en film, blir til en film om filmen, og ender til slutt som en film om mottakelsen av filmen. Browders motstand er sentral – den tematiseres og mistenkeliggjøres i ord, bilder og lyd – og bidrar til å gi fremstillingen kredibilitet. Hvorfor svarer ikke Browder på dokumentaristens utallige forsøk på å komme i kontakt med ham? Og hvorfor svarer han så unnvikende og med akutt hukommelsestap under en kritisk amerikansk høring? Og tar ikke Nekrasov det vestlige etablissementet med buksa nede når de som skal ha utredet saken for Europarådet og den amerikanske kongressen, innrømmer å ha forholdt seg til Browders oversatte dokumentasjon, og ikke på egen hånd gått gjennom den russiske dokumentasjonen?

Når Browder og det vestlige etablissementets troverdighet og virkelighetsfremstilling er pirket i stykker, får vi det russiske regimets og Nekrasovs alternative versjon: Browder iscenesatte ved hjelp av Magnitskij selv «tyveriet» av sine selskaper, for selv å berike seg av skatteunndragelsen, og legge skylden på russiske myndigheter. Magnitskij var ingen varsler om maktovergrep, men var selv inne til avhør for deres egne forbrytelser. Versjonen underbygges gjennom intervjuer i Russland med russiske tjenestefolk som Browder anklager for forbrytelsen, og som forklarer Nekrasov hvordan det virkelig forholder seg.

Putin-flyktningen Nekrasov med sitt store krøllete hår, lette underbitt og lett fortvilte, tankefulle innstilling er en skikkelse det er lett å få sympati for og identifisere seg med. Denne identifikasjonsfaktoren er filmens nerve, med Nekrasovs voiceover, person og perspektiv i sentrum. Selv om jeg har forutsetninger for å være positiv til Browders versjon, lar jeg meg påvirke, og kjenner at jeg blir hensatt i den samme tilstanden av tvil som angivelig driver Nekrasov.

Mistenkeliggjøring. Som en favorisering av russiske myndigheters propaganda rettet mot et vestlig publikum kan det være særs vellykket. Men det gjør at jeg kjenner på behovet for – som Nekrasov – å gjøre mine egne undersøkelser rundt saken:

Et Google-søk bringer meg til to dokumentarfilmer fra 2012 av nederlenderne Hans Hermans and Martin Maat, som er fritt tilgjengelig på nettet [bare trykk på titlene]. Filmen Our Friend Putin omhandler Putin-regimets kontroll over Gasprom og russiske olje- og gassressurser. Bill Browder intervjues ikke bare som den største utenlandske investoren i det russiske markedet, men også som en aktivist for aksjeeiers rettigheter. Forretningsideen han tjente gode penger på, var å rydde opp i russiske selskaper og gjøre dem profitable. Gjennom sin aktive eierandel i Gasprom sto Browder i veien for Putin-regimets ambisjoner, og ble i 2005 en persona non grata i Russland, angivelig en trussel mot landets interesser.

Den andre dokumentarfilmen deres, Justice for Sergey, springer ut av den første, og går nærmere inn på Magnitskij-affæren som en case på hva Putin-regimet har utviklet seg til. Vi møter familie, venner og kolleger av den avdøde Magnitskij, og blir presentert for historien om en advokat som trosser Browders råd om å forlate Russland av hensyn til egen sikkerhet. Han valgte å være patriot og ta opp kampen med regimet – med dødelig utfall. Det samme patriotiske valget som oligarken Mikhail Khodorkovskij tok da han lot seg arrestere fremfor å flykte.

I Nekrasovs framstilling koker det ned til å mistenkeliggjøre – nærsynt og nidkjært – om Magnitskij døde av vold eller «bare» av at han ikke fikk den legebehandlingen han trengte.

At Putin-regimet, etter å ha fått ryddet den plagsomme Browder av banen, gikk løs på hans selskaper og verdiene disse skjulte (slik de har gått løs på all uavhengig kapital), virker sannsynlig. At aksje-aktivisten og korrupsjonsbekjemperen Browder fra sin tvungne forviste tilværelse ved hjelp av Magnitskij skal ha iscenesatt tyveri av egne selskaper, for gjennom russiske stråmenn å stå for den største skatteunndragelse i russisk historie, virker langt mindre sannsynlig. For meg som har sett filmen, får Nekrasov og Grude ha meg unnskyldt.

Når Andrej Nekrasov selv inntar hovedrollen i filmen, er årsakene til at han gjør dette interessant. Hvorfor gjør han det, hva driver ham, hvem er denne russiske Putin-flyktningen i Norge? Her kan det også letes – bak Magnitskij.

Se leder side 2. Filmen vurderes for snarlig visning hos NRK.
Dessuten visning på Kapittel i Stavanger, Nordisk panorama,
Love & Anarchy i Finland og BIFF i Bergen.

 

---