«Drep meg, men gjør meg vakker»

Jeg anmeldte «Bokhandleren i Kabul» i fjor – og liker den fortsatt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Afghanistan er et merkelig land. På den ene siden har man den persiske arven som legemliggjør alt vi i Vesten gjennom flere hundre år har forbundet med Østen og det eksotiske. Samtidig, som islam-ekspert Kari Vogt og forlegger Anders Heger påpeker i boka «Bruddet»: Kulturhistorisk har Afghanistan helt fra senantikken betraktet seg vel så mye som et vestlig land, både kunstnerisk, ideologisk og religiøst. Afghanistan er altså verken østlig eller vestlig, men begge deler. Burkhaen ble innført som et overklassesymbol på begynnelsen av 1900-tallet, i 1961 ble det forbudt for offentlig ansatte å bære den og på 1990-tallet ble den påført fattig og rik med tvang. Afghansk kultur?

Den danske forfatteren Carsten Jensen går enda lenger i sin bok «Opprør mot tyngdeloven», og hevder at Afghanistan er «et land som ikke vil eller kan være en nasjon i noen som helst moderne forstand». De politiske interessene er for mangfoldige og de kulturelle ståstedene for motstridende. Så å snakke om én afghansk kultur er i seg selv en selvmotsigelse. I så fall fanger man bare én – av mange.

Å skrive om Afghanistan er derfor en større utfordring enn å skrive om Norge (Selv om Norge også er komplisert nok med tanke på hvorvidt man skal betrakte Danskebåten, Morgenbladet eller Odd Einar Dørum som typisk norsk eller ikke). Man må altså velge. Og valgene vil derfor ofte være festet i et grunnsyn. Åsne Seierstad kan hevde så mye hun vil at hun ikke tar stilling i «Bokhandleren i Kabul», men hun gjør det. Seierstad tar stilling for kvinnene – mot mannen. At ikke flere mannlige anmeldere av boka reagerer intuitivt på hennes negative fremstilling av patriarkatet, viser at kvinnene representerer noe mer enn sitt kjønn – de representerer noe verdier som vi (jeg?) foretrekker. Noen vil kalle dem vestlige, andre vil kalle dem universelle. Uansett er dette trolig en av årsaken til at boka har hatt så stort gjennomslag hos mange (meg?). Den viser at primært afghanske kvinner ikke er stort annerledes enn norske kvinner. De bærer på de samme drømmene, har de samme svakheten og de samme grunnleggende problemene med både sminke og mann.

Setter man individer foran «kultur», vil man også utfordre ideen om at man skal behandle folk annerledes i Afghanistan enn man behandler folk i Norge. Kan vi derfor ta det for gitt at aksepten for private utleveringer er like stor i Afghanistan som i Norge? Både ja og nei.

Det vil si: Det kommer an på hvem du spør. Leser man «Bokhandleren i Kabul» blir det klart at familien er grunnleggende splittet i synet på hva fremtiden bør bringe av godt nytt, hvor bokhandleren og den yngste kona står på den ene siden. Som jeg skrev i Ny Tid-anmeldelsen for ett år siden:

«Det andre tydelige ofret i boka er Leila. Behandlingen hun får av familien, rett og slett fordi hun er yngst, minner om slavetilstander. Spesielt brutalt blir misbruket fordi hun virkelig ønsker seg et annet liv et annet sted, et liv hvor hun kan lære og lære bort til andre. Disse dagdrømmene blir kontant avvist. (Så flytter hun da også ut etter hvert, sammen med flere andre medlemmer i storfamilien.) Seierstad gjengir en illustrerende dialog mellom Leila og den hemmelige beileren Karim:

» – Vil du svare ja hvis jeg frir?

– Du vet at det ikke er jeg som svarer.

– Vil du møte meg igjen?

– Det kan jeg ikke.

– Hvorfor kan du ikke være hyggelig? Liker du meg ikke?

– Familien min vil bestemme om jeg liker deg eller ikke.»»

«Slaveportrettet» av Leila har ett av de punktene bokhandleren har reagert på. Han mener han ikke er så ille som Seierstad vil ha det til. Dette kan i så fall skrives på kontoen for familiære «misforståelser» – først og fremst mellom bokhandleren og Leila. Det er godt nytt. Leila vil ha frihet og bokhandleren vil nå gi den til henne. Bokhandleren er med andre ord ikke så ille likevel. Så er da andre i Afghanistan som vil reagere på at familien avslører en liberal og menneskelig side? Muligens, men hvor mye skal man ta hensyn til det? Samfunnskritisk journalistikk krever ikke nødvendigvis ofre, men ofte kan det være konsekvensen. Dessverre. Heldigvis. Et Afghanistan-portrett uten sosiale «lovbrudd» ville verken vært en troverdig eller sannferdig historie – og ville i hvert fall ikke ført til forandring. Det gjelder ikke bare i Afghanistan.

I Veien til Xanadu» bruker Torbjørn Færøvik et helt kapittel på å fortelle om et navngitt iransk kirurgektepar i Shiraz som inviterer til sammenkomst hvor det drikkes rikelig med ulovlig alkohol og vises videofilmer med skjulte kvinnefrigjørende budskap. Iran er et langt strengere land enn Afghanistan post-Taliban, og kontrastene mellom folks ønske og mulighet blir ekstra morbide i møtet mellom det åpne og det lukkede rom. «Iranske kvinner er ikke annerledes enn alle andre kvinner… De ønsker å være vakre, akkurat som Marilyn Monroe og Gloria Estefan», sier Lili, kona til kirurgen Hamid, og legger til: «Den dagen iranske kvinner igjen kan gå på gaten i vanlige klær, skal jeg være den første.»

Færøviks Iran-portrett er godt, den viser at det finnes levende mennesker bak statistikkene. Boka burde oversettes til engelsk. For kirurgfamilien kan konsekvensene være uheldige, så fremt alle iranske kvinner, som Lili, finner trøst i det gamle persiske ordtaket: «Drep meg, men gjør meg vakker.»

Afghansk kultur?

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here