Drapet på Slavko Curuvija: Et tørt og farlig medielandskap

SERBIA: En pågående rettssak i Serbia legger brutale overgrep mot presse- og ytringsfriheten under Milosevic-regimet for dagen. Den retter også et kritisk søkelys mot dagens serbiske medielandskap.

Journalisten Slavko Curuvija ble drept i 1999.

I sommer åpnet rettssaken mot fire menn som står tiltalt for å ha stått bak drapet på den serbiske journalisten og aviseieren Slavko Curuvija i 1999. Han var en markant motstander av Slobodan Milosevic’ regime, og ikke overraskende tilhørte alle de tiltalte Serbias sikkerhetstjeneste da drapet ble utført. Saken kom for retten takket være en kommisjon nedsatt av serbiske myndigheter i 2013 for å etterforske journalistdrap. Temaet står kommisjonens leder, Veran Matic, nær. I likhet med drapsofferet Slavko Curuvija var også han en forkjemper for ytringsfrihet i Serbia på 90-tallet. Som redaktør for den selvstendige radiostasjonen B92 utgjorde han en kritisk røst i et medielandskap dominert av pro-Milosevic-propaganda. Det var ikke uten risiko. «B92 ble forbudt fire ganger,» sier Matic til Ny Tid. «Ved to anledninger ble utstyret vårt beslaglagt, og vi måtte starte om igjen fra bunnen.» Matic ble selv arrestert ved flere anledninger. «Vi ble behandlet som statsfiender, forrædere og utenlandske leiesoldater. Vi ble utsatt for polititortur og konstante trusler,» forteller han. Diktatoren strammer grepet. Mot slutten av Milosevics regjeringstid forverret situasjonen seg ytterligere. Den 24. mars 1999 igangsatte NATO en bombeaksjon mot Serbia for å presse Milosevic til å innstille kamphandlingene i Kosovo. Mens han befant seg under angrep, strammet diktatoren grepet om media enda noen hakk. En av landets siste selvstendige aviser, Dnevni Telegraf, ble lagt ned. Eieren var Slavko Curuvija. Også hans nyhetsmagasin, Evropljanin, ble stengt. Ikke lenge etter at bombene begynte å falle, anklaget kona til Milosevic Curuvija for å ha oppfordret NATO til å angripe hjemlandet. Uttalelsen fikk prominente oppslag i regimets propagandaapparat. Det var snakk om et varslet drap da Curuvija ble skutt 17 ganger i ryggen idet han forlot sitt hjem den 11. april. Ikke lenge etter så nåværende kommisjonsleder Veran Matic seg nødt til å rømme landet. B92 holdt det gående som nettbasert nyhetskilde, med Amsterdam som hovedkontor. En farlig presedens. Milosevic ble styrtet etter fredelige demonstrasjoner i oktober 2000. Siden har B92 utviklet seg til et av Serbias ledende medieselskaper, med flere tv-kanaler i tillegg til radio og nettbasert nyhetstjeneste. Matic er selskapets administrerende direktør. Han har i årevis engasjert seg for å få stilt de som sto bak overgrep mot journalister i Serbia til ansvar. Kommisjonen han leder, etterforsker en rekke journalistdrap, og han håper den pågående rettssaken vil bli den den første av mange. Matic har valgt denne kampsaken fordi han frykter at en farlig presedens kan etableres hvis de som angriper journalister ikke straffes. «Livet til en journalist blir verdiløst hvis det viser seg at drap er den billigste måten å forhindre ytringsfrihet på,» uttaler han. Det er et perspektiv som setter Norges rolle i fortellingen i et kritisk lys.

Veran Matic leder kommisjonen som etterforsker journalistdrap i Serbia. foto: SEEMO
Veran Matic leder kommisjonen som etterforsker journalistdrap i Serbia. foto: SEEMO
Thomas Spence, leder i Norsk Journalistlag. Foto: NJ/Morten Brakestad
Thomas Spence, leder i Norsk Journalistlag. Foto: NJ/Morten Brakestad
Norsk støtte til journalistmord. Det blodigste angrepet mot journalister som kommisjonen til Matic skal etterforske, ble utført av NATO. Den 23. april, tolv dager etter drapet på Curuvija, traff en NATO-rakett hovedkvarteret til det statlige serbiske kringkastingsselskapet Radio-Televizije Srbije (RTS). 16 ansatte ble drept. NATOs begrunnelse for angrepet var at RTS spilte en nøkkelrolle i regimets propagandamaskineri. Flere internasjonale mediefigurer innså straks at den tankegangen kunne få alvorlige konsekvenser. Tim Gopsill, talsmann for Storbritannias journalistlag, poengterte i The Guardian at i krigstider kan alle sider sies å produsere propaganda. Gjennom sin legitimering av angrepet på RTS gjorde NATO BBC, og – ved å følge resonnementet videre, også NRK eller Ny Tid – til godkjente mål for krigshandlinger. Nåværende leder for Norsk Journalistlag Thomas Spence sier til Ny Tid at så vidt han kan bringe på den rene, tok ikke journalistlaget stilling til angrepet da det inntraff. Han anser selv bombingen som et uomtvistelig angrep mot informasjons- og pressefriheten. «Mediene har et særlig, upartisk ansvar for å formidle sannheten om krigens konsekvenser,» understreker Spence. «De krever å ikke bli involvert i eller utsatt for partenes krigshandlinger.» Norske myndigheter så annerledes på det den gang. Like etter angrepet uttrykte daværende utenriksminister Knut Vollebæk ingen motforestillinger. «Propaganda er viktig i enhver krig,» slo han fast, «og Slobodan Milosevic har vært svært dyktig.» Massedrap av medieansatte kan med andre ord rettferdiggjøres all den tid de produserer stoff på vegne av en dyktig propagandist. Sitatet stammer for øvrig fra et intervju Vollebæk – som tjente som formann for OSSE under konflikten – ga til CNN, en nyhetsformidler ikke alle vil anse som uhildet og nøytral i væpnete konflikter hvor USA er involvert.

Livet til en journalist blir verdiløst hvis det viser seg at drap er den billigste måten å forhindre ytringsfrihet på.

Matic, som selv er offer for RTS’ propaganda, har vondt for å svelge NATOs resonnement. Han understreker at angrepet ble utnyttet av Milosevics propagandaapparat. Troverdige rapporter antyder at regimet skal ha latt ansatte bli værende i bygningen selv om de visste at et angrep var underveis, nettopp for å score propagandapoeng. Likevel fordømmer Matic bombingen av prinsipielle årsaker. «Hvis vi godkjenner denne rettferdiggjøringen, åpner vi for bombing av nesten halve verdens medier,» sier han. Thomas Spence påpeker at det finnes flere eksempler på denne typen angrep fra de siste årene, og nevner vestlig bombing av Al Jazeeras kontorer i Kabul og Bagdad, samt Israels angrep på arabiske og vestlige mediers kontorer under angrepet på Gaza i 2009, som eksempler. Siden NATOs rakett rammet RTS-bygningen, har over 1000 journalister og medieansatte blitt drept på post verden over. I 2014 ble 118 mennesker myrdet for å gjøre jobben sin. Hvor mange av dem som var ansatte i foretak som formidlet propaganda for ledere «som har vært svært dyktige», sier ikke tallene noe om. Kostbar overgang til markedsøkonomi. Dagens serbiske mediebilde er preget av sensasjonalisme, tabloidisering og rå kommersialisme. Gravende, selvstendig kvalitetsjournalistikk er mangelvare. Veran Matic legger ansvaret på overgangen fra kvasikommunistisk diktatur til markeds- kapitalisme. «Vi mestret utfordringene Milosevics regime bød på, men ikke utfordringene demokratiet brakte,» sier han. «Det inkluderer det ville markedet som øyeblikkelig ble etablert som system.» I løpet av overgangen ble ikke medienes betydning for utviklingen av demokratiet vektlagt. Dette førte til at pressen ble overlatt til markedskreftene – uten tanke på den fjerde statsmakts sentrale rolle i et velfungerende demokratisk samfunn. I dag finnes det knapt noe som kan kalles en kvalitets-avis i Serbia – det er ikke penger å tjene på noe slikt. På tv vises en uendelig strøm av talentkonkurranser, tyrkiske såpeoperaer og musikkvideoer. Debattprogrammer er ofte enten overfladiske eller klart partiske. Matic – som altså selv er administrerende redaktør for et av landets største medieselskaper – karakteriserer dagens serbiske medier som svake, og først og fremst fokusert på kampen for å overleve økonomisk. Lavtlønnet yrke. Sønnen og datteren til den drepte journalisten Slavko Curuvija har opprettet en stiftelse, oppkalt etter faren, som har som formål å heve kvaliteten på serbisk journalistikk. Med bistand fra flere internasjonale organisasjoner, deriblant Danmarks ambassade i Beograd, tilbyr de kurs, stipender og teknisk støtte til unge serbiske journalister. Daglig leder Ilir Gashi forteller Ny Tid at en viktig årsak til mangelen på kritisk, selvstendig journalistikk er at eiere gjerne bruker medieselskaper som talerør for å fremme egen dagsorden. Ifølge et graverende rykte skal for eksempel eieren av Serbias største kabel-tv-selskap ha unnsluppet et betydelig skattekrav i bytte mot positiv dekning av regjeringspartiet på selskapets mange kanaler. Landets politiske elite kan også bruke «myk sensur» – for eksempel innskrenking av reklamebudsjetter, eller å nekte tilgang til intervjuer – som manipulasjonsmiddel. For å holde journalister i tøylene trengs som regel hverken trusler eller vold. «Journalist er et lavtlønnet yrke i Serbia,» forklarer Gashi. «Jobbsikkerheten er også fraværende. Medieansatte jobber på løsarbeiderbasis – noe som selvsagt gjør dem enklere å kontrollere.» Slik situasjonen er fremstår det ikke som rasjonelt å risikere å få sparken ved å produsere kritisk, selvstendig journalistikk, konkluderer Gashi. Skulle noen finne på å utfordre landets maktelite gjennom media, kan det straffe seg. Veran Matic har hatt døgnkontinuerlig politivakt siden B92 offentliggjorde korrupsjonsanklager på tv-programmet Insajder i 2009. Så sent som i forrige uke mottok programlederen for Insajder en dødstrussel via Facebook-siden til Slavko Curuvija-stiftelsen. Gamle løgner får bestå. En uinformert velgerskare er demokratiets største trussel. Kanskje mest bekymringsverdig er det at tilstanden synes å være enda verre på resten av Vest-Balkan. Mens Serbia er rangert som land nummer 54 i verden på Reporters Without Borders sin årlige oversikt over pressefrihet, dukker Kroatia opp som nummer 65, Bosnia-Hercegovina som nummer 66, Montenegro som nummer 114 og Makedonia som nummer 123. Kosovo og Albania er rangert som henholdsvis nummer 80 og 85.

Dagens serbiske mediebilde er preget av sensasjonalisme, tabloidisering og rå kommersialisme.

At en selvstendig presse ikke har vokst frem i takt med demokratisering i disse landene, kan få alvorlige konsekvenser. Ilir Gashi mener at en svak mediesektor i Serbia har ført til at mange av diktaturets løgner aldri har blitt utfordret. Han nevner et konkret eksempel: Den dag i dag er det allment akseptert i Serbia at NATOs bombeaksjon i 1999 hadde kodenavnet «Angel of Mercy», et fabrikat som stammer fra Milosevics propaganda. Kanskje en banal detalj, men like fullt en dyster indikasjon på hvordan gamle løgner har befestet seg blant menigmann. Det er ingen grunn til å tro at det står noe bedre til i nabolandene, der løgn, mediemanipulasjon og propaganda også ble brukt til å piske opp hat og mane til krig på 90-tallet. Kanskje ting hadde stilt seg annerledes i dag hvis Vesten hadde svart på propaganda fra alle sider i konflikten med balansert, velinformert, faktabasert journalistikk i stedet for rakettangrep.


Jensen er frilansjournalist. johanjensenjournalist@gmail.com.

---
DEL