Dråpen som uthuler steinen

Laibach er en høyst relevant aktør i Morten Traaviks nordkoreanske prosjekt.

Som første vestlige band opptrådte Laibach i Nord-Korea i august i år. Det er en slående tanke: Det slovenske bandet med sin karismatiske frontfigur med den kjellerdype stemmen, som ble herostratisk berømt med sine tyskspråklige versjoner av poplåter på 1980-tallet, på scenen i Ponghwa-teateret i Pyongyang. Et totalitært band i et totalitært land. Det kunne knapt passet bedre for de mange journalistene og leserne der ute som fortsatt ser på Laibach som et kryptofascistisk band.
Dette spøkelset går igjen i omtalen av opptredenen. Daily Telegraph nøyer seg med å omtale Laibach som «et slovensk band med en forkjærlighet for naziuniformer». Georg Diez i Der Spiegel vier bandet mer plass i sin kommentar om konserten («Im Disneyland des Faschismus»), men mener langt på vei at de er avleggs: «Fascisme er ingen motgift mot kommunisme.» Han avfeier også populærmusikkens mulighet til å endre noe som helst: «Populærkulturen er i dag bare en kilde til misforståelser.»
I enhver annen sammenheng ville dette vært kulturpessimisme. I tilfellet Laibach er det en grov feillesning. Det er så man får lyst til å spørre: Laibach, hvor ble det av dere i all ståheien om konserten?

Paradokser. Svaret er nok dels pressens gamle syn på dem som «vanskelige». Det virker som journalistene ser på Laibach som et band som «flørter med» og har en «forkjærlighet for» det ene og det andre – og kanskje ikke helt forstår hva de driver med. I den engelsktalende verden blir dette forsterket av at de gjerne synger på andre språk enn engelsk, og setter politiske spørsmål og problemer under debatt i musikken. De spiller ikke etter rockens eller pressens regler, og forblir dermed de vanskelige og gærne østeuropeerne.

De spiller ikke etter rockens eller pressens regler, og forblir dermed de vanskelige og gærne østeuropeerne.

Det ligger en rekke paradokser til grunn for fenomenet Laibach. Det kanskje beste eksempelet er motsetningen mellom fascistisk estetikk og avantgardisme. Laibach har rett nok brukt symboler med fascistisk forelegg, som hakekorset bestående av fire økser på omslaget til albumet Opus Dei (1987). Øksebildet er imidlertid tegnet av den antinazistiske kunstneren John Heartfield, og bandet har også regelmessig brukt det svarte korset til den russiske avantgardisten Kasimir Malevitsj i sitt visuelle uttrykk. Den som vil anklage bandet for å ta for lett på betydningen av fascistiske symboler, må også huske på avantgardekunstnernes utsatte posisjon i totalitære samfunn. Hvis man finner et eksempel på fascistisk ikonografi i Laibachs uttrykk, er det aldri langt til nærmeste eksempel på entartete Kunst (kalt «degenerert kunst» på norsk).
Gjennom 1990- og 2000-tallet har Laibach dyrket et stadig mer raffinert musikalsk uttrykk. På plater som NATO (1994), WAT (2003) og Spectre (2014) går de i dialog med sin samtid, og tar for seg spenningsforholdet mellom Øst- og Vest-Europa, fra EU til antisemittisme. I et Europa i utvikling fungerer Laibach som en reflektert påminnelse om det som har vært, og som mange kanskje ikke tenker over.

Diktatorens språk.WAT finner vi også bandets selvironiske sang «Tanz mit Laibach», hvor Chaplins karikaturer Adenoid Hynkel og Benzino Napaloni fra Diktatoren dukker opp side om side med ord som Totalitarismus og Faschismus. Igjen er det paradoksene som får tankene til å gå videre. Her bruker Laibach dessuten et av sine mest effektive knep: Ved å synge på tysk kan de benytte ord og uttrykk som kan få en ureflektert lytter til straks å tenke på andre verdenskrig. Språket fungerer imidlertid på mange flere plan enn bare den banale påminnelsen om nazismen. Når bandet tolker Queens «One Vision» på tysk, kan den ukritiske lytteren komme til å tro at bandet påberoper seg fascistiske idealer når de synger «ein Herz, ein Geist, nur eine Lösung» – selv om det bare er en direkte oversettelse av Queens «one heart, one soul, just one solution».
Estetiseringen av (total) makt fremstår i seg selv som en fascistisk gest for mange – men det er nettopp dette Laibach ikke gjør. Ser vi nærmere etter, ser vi hele tiden en avsløring, en parodi på det de angivelig fremstår som. Ved å oversette engelske tekster til tysk, snur de også opp ned på ideen om det opprørske og individuelle i angloamerikansk populærmusikk.
Laibach utfordrer den stereotype oppfatningen av «staten som undertrykker og rocken som befrier», som vi kjenner fra den kalde krigen. De er i stand til å spille begge roller, fordi de også snakker den totalitære maktens språk. Bandet vet hvordan de undergraver et totalitært regime samtidig som de tilsynelatende opprettholder det. Konserten i Pyongyang kan derfor forstås som at Laibach viser landet at de forstår diktatorens språk – uten at diktatoren nødvendigvis forstår det.
Laibachs konsertreise til Nord-Korea kom i stand på initiativ fra den norske kunstneren Morten Traavik. Han uttalte i et intervju med The Guardian at kombinasjonen av Laibach og Nord-Korea måtte komme før eller senere, som en logisk forlengelse av hans samarbeid med begge parter, og han har bedyret at han og bandet reiste «uten skjulte hensikter» – «det er mer sannsynlig at vestlige menneskerettighetsforkjempere vil bil provosert enn at nordkoreanerne blir det», som han sa til avisen i juli i år.

Malurt i begeret. Diskursen om Nord-Korea låser landet, i verdenssamfunnets øyne, fast i rollen som en uspiselig krigshisser, styrt av en blodtørstig diktator som ikke går av veien for å henrette sin egen familie eller å la folket vansmekte. Det faller nok lett for mange å avskrive Traaviks prosjekt som nytteløst: Uansett hvor hardt han arbeider for å bryte den nordkoreanske isolasjonen, vil det bare være dråper i havet. Samtalen om Nord-Korea ligner dermed den om Laibach: Man ser det ukurante, og ønsker derfor ikke å se noen andre sider ved det.
Traaviks engasjement gjør ham på sett og vis til et enfant terrible, en som grunnleggende dyrker det avskyelige. Men et prosjekt som «Miss Landmine» i Angola og Kambodsja (som Diez i Der Spiegel avfeier med en ironisk bemerkning) kan også ses som synliggjøring, ikke bare av landmineskader, men også av ikke-hvite kvinner.
Traavik bruker blant annet musikk for å komme bak den uangripelige fasaden. Videoene med nordkoreansk ungdom som spiller «Take on Me» på trekkspill, blant annet i et skipsverft i Kirkenes, har gått sin globale seiersgang på internett. Forestillingen Kardemomyang i Bergen i 2014, hvor nordkoreanske barn opptrådte med «vestlig» musikk, flyttet på samme vis de plettfrie og talentfulle nordkoreanerne ut av komfortsonen og dekonstruerte de tilsynelatende uknuselige smilene. Det kan godt ses som en dråpe malurt i Kim Jong-uns beger.
For Traavik er det utvilsomt et poeng i seg selv å arbeide med Nord-Korea for å vise frem landet for omverdenen, og omvendt. Det er ikke nødvendigvis noe forskjønnende ved hans kunstprosjekter i landet. Det er også viktig å huske at forandring finner sted over tid. Poenget er tydelig nok: Vi kan ikke late som om Nord-Korea ikke er et uspiselig diktatur, men vi kan heller ikke late som om landet ikke finnes. Og Traaviks virke er et synlig engasjement for landet.

Traaviks engasjement gjør ham på sett og vis til et enfant terrible, en som grunnleggende dyrker det avskyelige.

Endring. «Slutt å tenke stygt om ting du ikke vet noe om. Utvid din horisont. Bli dråpen som uthuler steinen,» er Traaviks oppfordring til Vesten (Morgenbladet 25.6.2010). Vi kan godt se hans mangeårige arbeid med kunstprosjekter i Nord-Korea som denne oppfordringen omsatt til praksis. Laibach, som alltid har virket i skjæringspunktet mellom populærmusikk, politikk og kunst, er et band som kan være denne oppgaven voksen når de gjør noe så radikalt som å holde konsert i Nord-Korea.
Det paradoksale i at «verdens mest lukkede land» tillater en opptreden av et såpass subversivt og kritisk band, setter nok Laibach også pris på. For alt vi vet ser bandet det hele som en spøk, en mulighet til å ha det morsomt på bekostning av flest mulig. Men altså: Hadde de vært mer uttalt kritiske til Kim Jong-uns styre, ville det nordkoreanske regimet med all sannsynlighet ha lukket seg og nektet dem adgang. En konsert er bedre enn ingen konsert. Og et band som behersker den totalitære statens språk, kan også frigjøre fra det språket. Kanskje kan de være en av dråpene som uthuler steinen, og bidra til endring, på lang sikt.


Broch Ålvik er musikkviter.
jon.mikkel@operamail.com.

---
DEL