Dråpen som uthuler steinen

Laibach er en høyst relevant aktør i Morten Traaviks nordkoreanske prosjekt.

Som første vestlige band opptrådte Laibach i Nord-Korea i august i år. Det er en slående tanke: Det slovenske bandet med sin karismatiske frontfigur med den kjellerdype stemmen, som ble herostratisk berømt med sine tyskspråklige versjoner av poplåter på 1980-tallet, på scenen i Ponghwa-teateret i Pyongyang. Et totalitært band i et totalitært land. Det kunne knapt passet bedre for de mange journalistene og leserne der ute som fortsatt ser på Laibach som et kryptofascistisk band.
Dette spøkelset går igjen i omtalen av opptredenen. Daily Telegraph nøyer seg med å omtale Laibach som «et slovensk band med en forkjærlighet for naziuniformer». Georg Diez i Der Spiegel vier bandet mer plass i sin kommentar om konserten («Im Disneyland des Faschismus»), men mener langt på vei at de er avleggs: «Fascisme er ingen motgift mot kommunisme.» Han avfeier også populærmusikkens mulighet til å endre noe som helst: «Populærkulturen er i dag bare en kilde til misforståelser.»
I enhver annen sammenheng ville dette vært kulturpessimisme. I tilfellet Laibach er det en grov feillesning. Det er så man får lyst til å spørre: Laibach, hvor ble det av dere i all ståheien om konserten?

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL