Dråpen som uthuler steinen

Laibach er en høyst relevant aktør i Morten Traaviks nordkoreanske prosjekt.

Som første vestlige band opptrådte Laibach i Nord-Korea i august i år. Det er en slående tanke: Det slovenske bandet med sin karismatiske frontfigur med den kjellerdype stemmen, som ble herostratisk berømt med sine tyskspråklige versjoner av poplåter på 1980-tallet, på scenen i Ponghwa-teateret i Pyongyang. Et totalitært band i et totalitært land. Det kunne knapt passet bedre for de mange journalistene og leserne der ute som fortsatt ser på Laibach som et kryptofascistisk band.
Dette spøkelset går igjen i omtalen av opptredenen. Daily Telegraph nøyer seg med å omtale Laibach som «et slovensk band med en forkjærlighet for naziuniformer». Georg Diez i Der Spiegel vier bandet mer plass i sin kommentar om konserten («Im Disneyland des Faschismus»), men mener langt på vei at de er avleggs: «Fascisme er ingen motgift mot kommunisme.» Han avfeier også populærmusikkens mulighet til å endre noe som helst: «Populærkulturen er i dag bare en kilde til misforståelser.»
I enhver annen sammenheng ville dette vært kulturpessimisme. I tilfellet Laibach er det en grov feillesning. Det er så man får lyst til å spørre: Laibach, hvor ble det av dere i all ståheien om konserten?

Paradokser. Svaret er nok dels pressens gamle syn på dem som «vanskelige». Det virker som journalistene ser på Laibach som et band som «flørter med» og har en «forkjærlighet for» det ene og det andre – og kanskje ikke helt forstår hva de driver med. I den engelsktalende verden blir dette forsterket av at de gjerne synger på andre språk enn engelsk, og setter politiske spørsmål og problemer under debatt i musikken. De spiller ikke etter rockens eller pressens regler, og forblir dermed de vanskelige og gærne østeuropeerne.

De spiller ikke etter rockens eller pressens regler, og forblir dermed de vanskelige og gærne østeuropeerne.

Det ligger en rekke paradokser til grunn for fenomenet Laibach. Det kanskje beste eksempelet er motsetningen mellom fascistisk estetikk og avantgardisme. Laibach har rett nok brukt symboler med fascistisk forelegg, som hakekorset bestående av fire økser på omslaget til albumet Opus Dei (1987). Øksebildet er imidlertid tegnet av den antinazistiske kunstneren John Heartfield, og bandet har også regelmessig brukt det svarte korset til den russiske avantgardisten Kasimir Malevitsj i sitt visuelle uttrykk. Den som vil anklage bandet for å ta for lett på betydningen av fascistiske symboler, må også huske på avantgardekunstnernes utsatte posisjon i totalitære samfunn. Hvis man finner et eksempel på fascistisk ikonografi i Laibachs uttrykk, er det aldri langt til nærmeste eksempel på entartete Kunst (kalt «degenerert kunst» på norsk).
Gjennom 1990- og 2000-tallet har Laibach dyrket et stadig mer raffinert musikalsk uttrykk. På plater som NATO (1994), WAT (2003) og Spectre (2014) går de i dialog med sin samtid, og tar for seg spenningsforholdet mellom Øst- og Vest-Europa, fra EU til antisemittisme. I et Europa i utvikling fungerer Laibach som en reflektert påminnelse om det som har vært, og som mange kanskje ikke tenker over.

Diktatorens språk.WAT finner vi også bandets selvironiske sang «Tanz mit Laibach», hvor Chaplins karikaturer Adenoid Hynkel og Benzino Napaloni fra Diktatoren dukker opp side om side med ord som Totalitarismus og Faschismus. Igjen er det paradoksene som får tankene til å gå videre. Her bruker Laibach dessuten et av sine mest effektive knep: Ved å synge på tysk kan de benytte ord og uttrykk som kan få en ureflektert lytter til straks å tenke på andre verdenskrig. Språket fungerer imidlertid på mange flere plan enn bare den banale påminnelsen om nazismen. Når bandet tolker Queens «One Vision» på tysk, kan den ukritiske lytteren komme til å tro at bandet påberoper seg fascistiske idealer når de synger «ein Herz, ein Geist, nur eine Lösung» – selv om det bare er en direkte oversettelse av Queens «one heart, one soul, just one solution».
Estetiseringen av (total) makt fremstår i seg selv som en fascistisk gest for mange – men det er nettopp dette Laibach ikke gjør. Ser vi nærmere etter, ser vi hele tiden en avsløring, en parodi på det de angivelig fremstår som. Ved å oversette engelske tekster til tysk, snur de også opp ned på ideen om det opprørske og individuelle i angloamerikansk populærmusikk.
Laibach utfordrer den stereotype oppfatningen av «staten som undertrykker og rocken som befrier», som vi kjenner fra den kalde krigen. De er i stand til å spille begge roller, fordi de også snakker den totalitære maktens språk. Bandet vet hvordan de undergraver et totalitært regime samtidig som de tilsynelatende opprettholder det. Konserten i Pyongyang kan derfor forstås som at Laibach viser landet at de forstår diktatorens språk – uten at diktatoren nødvendigvis forstår det.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.