OVERGREP: I en iransk ungdomsanstalt soner en gruppe tenåringsjenter. De har alle drept en far, en bror eller en ektefelle.

Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.

Det er tid for meditasjon i rehabiliteringssenteret og ungdomsanstalten for unge kvinner i Iran: Instruktøren leder de innsatte, som sitter med hendene hevet, gjennom en pusteøvelse der det gjelder å puste rolig ut og fordrive de negative tankene samtidig. «Hold øynene lukket, og samle alle vanskelige følelser du har og forestill deg dem som en svart kule», sier instruktøren.

Omfanget av traumer som er samlet i den svarte kulen, er vanskelig å forestille seg for utenforstående. De fleste av de unge kvinnene her soner en straff for drap på et mannlig familiemedlem, eller for å ha hjulpet slektninger med et drap. Noen av dem har moren sin i fengsel, der dødsstraffen venter.

De hadde ikke noe valg

Sunless Shadows er en lavmælt, observerende dokumentarfilm fra den iranske regissøren Mehrdad Oskouei, der vi får en stadig sterkere følelse av at disse unge kvinnene ikke kan fordømmes for sine desperate handlinger. Snarere er de symptomatiske for et samfunn som ikke har itt dem noe annet valg. Den virkelige «skyggen» her, med andre ord, kan være patriarkatet.

Korte videoopptak der de innsatte får lov til å sende en hilsen til sine nærmeste – pårørende eller døde – fungerer som et vindu til deres indre konfliktfylte uro, der komplekse skyldfølelser og skam blandes med rester av en kjærlighet som ikke finner utløp. Trøsten kommer ikke så lett, om enn i det hele tatt.

«Hva gjør at man kommer til et punkt der man dreper faren sin», spør regissøren. Han er den eneste mannen som er til stede, han er den som snakker med jentene. Hans empati har gitt ham deres tillit, så de svarer ham selv om han stiller svært direkte spørsmål.

Vold i hjemmet

«Han var slem. Vi kom ikke overens», sier en av dem, Negar, som forklaring på hvorfor hun drepte faren. Det er i et slikt øyeblikk der den ødeleggende kraften til en kultur for underdrivelse og stillhet rundt vold i hjemmet kommer tydelig fram. En desperasjon som er for stor til å kunne beskrives med ord.

Hva ligger i ordet «slem», tenker vi. Å skulle forestille seg hva som skjedde, er på mange måter verre enn om det hadde blitt fortalt.

Men skremmende historier, selv om de er detaljfattige, fortelles. Det danner seg et bilde av patriarker som opptrer som de er i sin fulle rett til å straffe (med vold) og kontrollere kvinner, som de anser for å være slaver.

På mennenes side står lovens voktere og andre statlige enheter. En jente kommer seg til politiet til tross for at benet hennes er brukket. Politiet mener hun må ha gjort noe for at faren skulle skade henne slik.

En av jentene fikk skolebøkene kastet i søppelbøtta, slik at hun ikke kunne studere.

En jente som jobbet for å tjene penger til å forsørge familien, opplevde at faren brukte opp pengene på prostituerte.

Hindret far i å slå mor

En jente knivstakk faren for å hindre ham i å fortsette å slå moren, men klarte ikke å drepe ham. Hun ble kjørt ut i ørkenen og slått til blods med kjettinger.

En annen jente forteller at hun giftet seg som 12-åring for å slippe unna «helvetet» hjemme, bare for å oppdage at ektemannen var verre enn foreldrene. Seksuelle overgrep blir bare hintet om, aldri nevnt direkte.

«En total mangel på støtte, enten fra samfunnet eller familien», svarer en jente kort på spørsmålet om hvorfor man begår drap. Alternativene til å unnslippe utålelige situasjoner er begrenset i et samfunn som favoriserer menns rettigheter, og der kvinner kan giftes bort mot sin vilje. Der menn simpelthen kan nekte skilsmisse.

«Det var ingen lovlig måte å gjøre det på», forteller en tvangsgiftet ung kvinne som vervet kjæresten til å bistå henne i drapet på ektemannen.

Koranen krever muligens at mordere henrettes, men hvorfor får ikke tyvene hendene skåret av? spør en annen, som ikke forstår den selektive justisbruken fra samfunnets mektige menn.

Et sted for trygghet

Desperasjonen er åpenbar da en av jentene kommenterer at hun ikke tenkte på hva som ville skje etter at hun drepte slektningen. Hun «ville bare at han skulle forsvinne».

En skremmende tanke er at disse unge kvinnene er blant de få som har begått ekstreme handlinger for å unnslippe sin skjebne. Hva med de utallige unge kvinnene som fortsatt lever som i fengsel der ute?

Etter hvert ser vi rehabiliteringssenteret som et sted for trygghet, der jentene er i sikkerhet og får et pusterom, mer enn som et  rehabiliteringssted som forbereder dem på verdenen utenfor – en verden der maktbalansen fortsatt er i deres disfavør. Noen av dem oppdrar barna sine på senteret mellom engelsktimer og keramikkundervisning, og det er all grunn til å være bekymret for deres utvikling,

Vennskapet de unge kvinnene imellom ser ut til å ha stor betydning; de forstår hva de andre har vært igjennom.

En kvinne som kommer på besøk, har tidligere sonet syv år ved institusjonen. Hun er løslatt nå, og sier til de andre «det er kjedelig utenfor», et enkelt utsagn som likevel inneholder mye usagt om samfunnets manglende tilbud om tilhørighet eller forståelse.

Oversatt av Iril Kolle

Filmen vises under Film fra Sør 2020.

Abonnement kr 195 kvartal