©AFP PHOTO/Bertrand Langlois

Dramatiker til besvær – fiksjon eller virkelighet?

I et teaterlandskap der fiksjonen kritiseres og utfordres – hva får en til å dikte for å si noe om virkeligheten?

Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 09.06.2015

Norsk Dramatikkfestival feirer i år sitt 30-årsjubileum med ti utvalgte dramatikere. Sterke navn som Kathrine Nedrejord, Sara Li Stensrud, Hanne Ramsdal og Linda Gabrielsen står bak årets titler som Brent Jord, Hans og Grete i Parterapi, Åtte minutter og Slipp Kongene løs i Hagen.

Igjen har over hundre forfattere sendt inn manus som skal vurderes anonymt og velges ut av en jury bestående av teaterregissører, skuespillere og forfattere. De utvalgte dramatikerne vises under festivalen på Dramatikkens hus 12.–14. juni i år. Dette er en festival som er grunnlagt for å rekruttere forfattere til å skrive for teater.

Hvorfor dikte? Men hvorfor skrive for teater? Har vi ikke nok klassikere i kanonen til å fylle et helt teater med gjenfortolkninger og adapsjoner? Er ikke teateret et sted som tvinger frem arkaiske former og som gjentar gamle forestillinger om blant annet makt, kvinner og sosiale strukturer? Hvorfor skrive fiksjon for teateret i det hele tatt? Hvorfor ikke bare hente inn historier som fra gaten, fra reiser, fra avisene, fra naboen og fra arbeidsplassen – hvorfor ikke bare kaste ut fiksjonen og fylle teateret med det reelle?

I kjølvannet av dokumentarismens inntog i teateret gjennom blant annet teaterkollektivet Rimini Protokoll, har teaterets bruk av fiksjon blitt stilt opp som dets svakhet, ikke dets styrke. Det er som om teater i sin ytterste konsekvens har begynt å unnskylde sin form, og at skuespilleren bøyer seg i støvet av sjenanse og vil forsikre publikum om at de er klar over hvor løgnaktige de er når de står og forestiller og skaper seg foran publikum.

Mulig sannhet. I sin beste form understreker det dokumentariske teateret fiksjonens styrke i teateret. Ved å understreke bruddene i fiksjonen blir fiksjonslagene tydeligere. Utøverne som søker en større sannhetsopplevelse gjennom å være i samme tid og rom med publikum, problematiserer i bunn og grunn fiksjonens lukkede form: fraværet av fiksjonen kan altså understreke dens betydning og rolle på scenen. Men teaterets søken mot dokumentarismen er også et uttrykk for en lengsel etter at de presserende problemstillingene skal komme til orde i teateret. Det er et uttrykk for at et savn etter at endringene samfunnet – Europa – gjennomgår, skal speiles mer direkte i teksten og stykkets tematikk. Når mediebildet og informasjonsflommen ofte oppleves som manipulert, blir sannhetssøken og det ekte nærmest et mål i seg selv.

Hvordan oppnå dette? Kan man hente inn virkeligheten som den er, og plassere den direkte på scenen? I teateret blir søken etter det ekte og virkelige funnet blant ansatte i helsevesenet, korrupsjonsrammede i byggebransjen eller blant arbeidsløse i Hellas. Det er i det virkelige – blant de vanlige menneskene – den store sannheten ligger, og de blir plassert på scenen. Skuespilleren er i denne sammenhengen nærmest bannlyst som forfalskere av ærlig scenisk tilstedeværelse. I denne formen må teaterets tilgjorthet avkles og synligjøres. En oppdiktet klassisk karakter i et oppdiktet verk har ingen relevans for forståelsen av de som er rammet av krisen i Europa. Likevel kan man ikke unngå å bli slått av tanken om at alt scenisk er teater – og at dokumentarformen dermed også blir manipulerte, sceniske historier som peker mot en mulig sannhet, akkurat som fiksjonen gjør. Så hvor ble det av troen på løgnen og diktningen i teateret?

Hvor ble det av troen på løgnen og diktningen i teateret?


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer