Drabantbyens konger

Etter 24 år takker frikerne Odd og Geir for seg med Norges dyreste film. Slipp Jimmy fri er siste del av en bredt anlagt generasjonssaga.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[drabantbyrealisme] Barndomsvennene Odd og Geir ble født i Gateavisa i 1982, i den to sider lange tegneserien «To trøtte typer fyrer en tjall». 24 år senere har den enkle hasjhumoren til Christopher Nielsen ikke bare vokst til den helaftens animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri, som har premiere fredag 21. april. Odd og Geir spiller også hovedrollene i en generasjonssaga om drabantbygenerasjonen som herjet langs t-banelinjene i Oslo for 20-30 år siden.

– I mine øyne er Christopher Nielsens tegneserier det mest realistiske portrettet som hittil er laget av 1970- og 80-tallets drabantbyer, mener Nikolaj Frobenius.

– Han har heldigvis ikke forsøkt å lage et tverrsnitt av befolkningen, men har grepet fatt i et trekk ved ungdomsmiljøene i drabantbyene som er veldig gjenkjennelig, og i grunnen ikke så veldig karikert. Jeg kan ikke komme på noen som har skrevet bedre drabantbydialog. Han er uovertruffen, sier Frobenius.

Men nå er det slutt. Etter flere tegneserier, kortfilmen Narverfredag og tv-serien To trøtte typer tv-spessial setter Nielsen punktum for Odd og Geir med Slipp Jimmy fri.

– Livsløpet deres har kommet til en ende. Det kan hende jeg lager en liten tegneserie om dem senere, men de har oppbrukt sitt fortellingspotensial, mener Nielsen.

Skjønt, filmen er faktisk ikke slutten på historien om de småkriminelle blandingsmisbrukerne. Den beksvarte finalen finnes i tegneserien Uflaks, som på grunn av tidspresset rundt filmen ble utgitt i fjor – selv om den kronologisk utspiller seg etter filmen. Det passer bra, for det spesielle med sagaen om Odd og Geir er ikke bare at den har utfoldet seg parallelt i tre medier, men at den også har vokst fram over tid, fragmentarisk og sporadisk.

Narverne

I debuten i Gateavisa var Odd og Geir to typer som fyrte opp en rev, men universet har siden est ut i tid og rom. Nielsen har utbrodert ungdomstida, og plassert duoen som del av «narverne» som samlet seg ved t-banestasjonene i Oslo på 1970- og 80-tallet. Narverne fikk sitt navn fra Narvesen-kioskene de hang rundt, og «deres eneste ideologi var et generelt hat til snuten og alt som smakte av autoriteter,» som Nielsen har sagt til Dagbladet.

Det er ikke mangel på skjønnlitterære beskrivelser av livet i norske drabantbyer, men etter at Jan Kjærstad, Tove Nilsen, Roy Jacobsen og Per Petterson hadde sagt sitt om livet på 1950- og 60-tallet skrumpet sjangeren inn. Nielsens narversaga står nærmest alene i sin skildring av ungdomstida på Stovner og Tveita etter at dugnadsånden fordunstet og ungdomskullene eksploderte – med øl, dop, kriminalitet og gjengdannelser som resultat.

– Christopher Nielsen skildrer et viktig oppvekstmiljø som på det nærmeste er fraværende i norsk litteratur for øvrig; drabantbyene på 1970-tallet, da det store tilbakeslaget rammet både det sosialdemokratiske Norge og de store ideologiene. Tomheten og den medfølgende volden, rusen og festingen som fulgte i kjølvannet av denne nedturen skildrer han med en uforlignelig innsikt og svære doser beksvart humor, mener Fredrik Wandrup, litteratur-

ansvarlig i Dagbladet.

Oversett av forskere

Etter at Nielsens Uflaks vant Sproingprisen for beste norske tegneserie tidligere i år skrev Wandrup at Christopher Nielsen for lengst ville hatt et eget kapittel i nyere, norsk litteraturhistorie – dersom forskerne fulgte med.

– Blant litteraturvitere er han vel stort sett oversett, og dermed ikke vurdert i det hele tatt. Blant folk som er opptatt av tegneserier og undergroundkultur, har han vært et stort navn helt fra starten. Jeg kjenner ingen som har lest Nielsen som ikke synes han er en uvanlig sterk forteller, forteller Wandrup.

Wandrup får støtte av Martin Bjørnersen, journalist i Natt&Dag, drabantbyunge og

musiker fra Årvoll i Groruddalen.

– En av de få tingene jeg er helt ubetinget enig med Thomas Hylland Eriksen i, er at Nielsens serier kan være det viktigste som er skrevet om livet i Norge mot slutten av forrige århundre. Dessuten er han jo så og si den eneste som har tatt for seg den moderne drabantby-

tilværelsen i noen som helst form. Kanskje med unntak av Trond Granlund.

Bjørnersen har sett Slipp Jimmy fri, men tviler på at den blir Nielsens inngangsbillett til parnasset.

– Posisjonen hans blant «kulturfiffen» vil

muligens heller bli mindre etter Slipp Jimmy fri, for jeg mistenker at den er blitt litt for «folkelig» for dem.

Hva med Nielsen selv? Blir det film eller tegneserier framover?

– Tegneserien er mitt medium, og det skal jeg konsentrere meg om framover. Tegneserien har en fantastisk styrke i at den trenger en idé, en blyant, et viskelær, en penn, et ark og en flaske tusj, og voila – så har man en tegneserie etter noen timer. Filmens største svakhet er at du må ha så mye mer enn det som er beskrevet over. Filmens styrke er musikk, lyd og levende bilder i kombinasjon, men i bunn og grunn er dette snakk om to sider av samme sak – å fortelle historier med bilder.

---
DEL

Legg igjen et svar