Døtrene tar makta

Blir gubbepartiet Sp vårt fremste kvinneparti?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bildet Øystein Kleven tok i Flå i Trøndelag 6. august 1969, da han var utsendt fotograf for Dagbladet sammen med journalist Per Vassbotn, sier på en måte alt om Senterpartiet – den gang da: Vi snakker selvsagt om underbuksebildet av Per Borten, høvdingen sjøl. Og når vi kaller nå avdøde Borten for «høvding», er det ikke tilfeldig. Selv ikke Einar Gerhardsen faller det naturlig å kalle «Arbeiderpartihøvdingen», langt mindre bruker vi ordet om Carl I. Hagen, og uansett hva man mener om Finn Gustavsens innsats for SF og SV blir «høvding» liksom litt feil.

Det skyldes selvsagt at det ikke var som sentrumspolitiker alene Per Borten var «høvding», begrepet spiller snarere på uttrykket «bondehøvding». Dem var det selvsagt en del av i Senterpartiet den gang, små og store høvdinger, mest menn, de fleste bønder. Et annet bilde jeg minnes, er av Johan J. Jakobsen EU-natta i 1994: Noe bredbeint står han der, med hver hånd rundt jakkeslagene, og ser resultatene tikke inn. Du kunne jo se på en mann om han var bonde og senterpartist.

Forrige helg avholdt Senterpartiet sitt landsmøte, og har nå fått den høyeste kvinneandelen i sitt sentralstyre, ifølge Klassekampen. Seks av ti sentralstyremedlemmer er kvinne, seks av ti stortingsrepresentanter det samme. Dertil kommer at de har den høyeste andelen kvinnelige listetopper, og det er ikke vanskelig å spå at dersom Sp får fire regjeringsmedlemmer etter valget til høsten, så er bare én av dem en mann. Og denne mannen, første nestleder Lars Peder Brekk, er heller ikke bonde, men leder for Innovasjon Rørvik.

Den mindre hyggelige måten å omtale gamle Senterpartiet på, enn å si at det var et parti av (bonde)høvdinger, er å si at det var et gubbeparti. Og man kunne og burde vel forvente partiets død ikke bare i takt med at gubbene eldes, men også i takt med at landbrukssektoren i Norge dels rasjonaliseres og dels bygges ned. Det er neppe tvil om at det byr på utfordringer for et interesseparti når interessentene forsvinner – se på Arbeiderpartiet – men Senterpartiet har på ganske imponerende vis gjennomgått et formidabelt generasjonsskifte.

Bondedøtrene, mange av dem forlot gårdene til fordel for universitets- og høyskoleutdanning i tettbygde strøk, mange av dem utdannet seg til yrkesgrupper der SV henter mange av sine stemmer. Og mange av dem holdt altså fast ved sine fedres parti, til tross for klassereisen.

Nå er det døtrene som har inntatt maktposisjonene, en sakte overgang, et rolig generasjonsskifte, som selvsagt ikke er nytt – Anne Enger Lahnsteins lederperiode viste vel for første gang at noe virkelig nytt var i gjære – og da er det kanskje ikke rart at Senterpartiets leder Åslaug Haga ikke bare erklærer seg selv som feminist. Det er det mange som gjør, Siv Jensen inkludert, men Haga mener også at Sp er et feministisk parti. Selv i SV har det selvbildet sittet langt inne.

Døtrenes maktovertagelse i Senterpartiet har ikke bare banet veien for nytt liv til et parti som ellers ville dødd på sotteseng, det har også banet veien for et radikalisert Senterparti. Selv om Per Borten i årene før han døde ikke akkurat uttrykte entusiasme for tidligere regjeringspartnere, selv om Johan J. Jakobsen nok ser positivt på den politiske kursen under Anne Enger Lahnstein og Åslaug Haga, er det vanskelig å tenke seg at de gamle høvdingene kunne lent seg såpass mot venstre selv. Ikke først og fremst fordi de ikke ville vært troendes til det, men fordi velgergrunnlaget neppe hadde akseptert det.

Vel inngikk Bondepartiet kriseforliket med Arbeiderpartiet i 1935, og åpnet dermed for mange års Ap-styre. Men kriseforliket var nettopp et kriseforlik. Når Senterpartiet nå, under ledelse av Åslaug Haga og hennes kvinner, sikter mot en allianse både med Ap og SV, kan det ikke forklares med «krisa», og selv Sp som gode hestehandlere blir en for enkel forklaring.

Men Inga Berit, odelsjenta fra Farmen på TV2 og nesten-stortingskandidat for Nord-Trøndelag Sp, er ikke så lett å skille fra hennes urbaniserte søstre, eller fra SVs Inga Marte. Senterpartiets vei fra sentrum/sentrum-høyre, via sentrum-sentrum til sentrum-venstre handler ikke bare om politisk nyorientering på partiets topplan. Det har vært et vellykket generasjonsskifte som trolig gjør spådommene om Senterpartiets snarlige død svært overdrevet.

---
DEL

Legg igjen et svar