Dømt av pressen

Dessverre lot Stoltenberg seg presse til å kvitte seg med en av sine mest kvalifiserte statsråder.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[22. februar] Det er mange aspekter ved barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsens ulykksalige avgang som statsråd 14. februar, bare fire dager etter at kritikken begynte å velte fram.

Det ene ligger i det mest åpenbare: Gjorde hun i det hele tatt noe feil, bortsett fra å ikke tilfredsstille den journalistiske blodtørsten? Så langt er det vanskelig å se noen ord eller gjerninger som skulle gjøre at statsminister Jens Stoltenberg presset statsråden til å gå av med øyeblikkelig virkning. Til tross for den rørende enigheten i politiske og journalistiske miljøer om at Ramin-Osmundsen «rundlurte» statsministeren.

Hovedankepunktet ble til slutt at Ramin-Osmundsen ikke skulle ha fortalt Stoltenberg om en samtale 3. februar med Anne Lise Ryel. Men hvorfor skulle hun ha brakt den opp før hun gjorde det da Ryel selv minnet henne på den? Hva slags relevans har den samtalen?

Ryel har selv sagt at det var hun som fikk Ida Hjort Kraby Kraby til å søke på stillingen, og at det var hun som tok initiativ til å spørre om status etter at Kraby hadde trukket søknaden. Ut fra det som Ryel selv har forklart, svarte Ramin-Osmundsen på en formelt korrekt måte. Det foreligger ingen inhabilitet ved Ramin-Osmundsens forhold til Kraby. Og det var Ryel, ikke statsråden, som igjen fikk Kraby inn på søkerlisten.

Betegnende nok er Ryel også nyvalgt nestleder i Oslo Arbeiderparti. Og hun seiler nå opp som kandidat til Aps stortingsliste til valget neste år. Det på bekostning av den tidligere kandidaten Ramin-Osmundsen, som nå er «politisk død». Og det nettopp fordi Ryel gikk til pressen med sin versjon av en i utgangspunktet uproblematisk samtale. Den som i tilfelle har gjort noe kritikkverdig i denne ansettelsesprosessen er Ryel, ikke Ramin-Osmundsen.

Det skulle bare mangle om man ikke prøvde å få et nytt barneombud etter fire år med 37-årige Reidar Hjermann. Dersom han skulle ha blitt valgt igjen, ville Norge bare hatt ikke-jurister og menn som barneombud fra 1989 til minst 2012, en periode på 23 år. Det var derfor på høy tid at en barneminister tok grep for å sikre en slik stilling den tyngde som den krever.

Samtidig er eksemplene mange på at Ramin-Osmundsen har fått en mistenkeliggjøring som bunner i hennes hudfarge og franske bakgrunn. Hennes såkalte «innvandrerbakgrunn» er blitt trukket fram hundrevis av ganger i mediene.

Det tendensiøse kjøret må likevel ikke unnskylde at Stoltenberg lar seg presse av opphissede medier, populistiske opposisjonspartier og useriøse meningsmålinger slik at han kvitter seg med en av sine mest kvalifiserte statsråder nærmest på timen. Norges konstitusjonelle demokrati, der Regjeringen står ansvarlig kun overfor Stortinget, står i fare når mediejaget får avsatt en statsråd uten at det foreligger noen god grunn.

---
DEL