Dømt til flukt i eget land

Ljudmila Rogova flyktet til Norge fra Russland etter å ha blitt utsatt for grov hatkriminalitet på bakgrunn av sin seksuelle legning. Norske myndigheter og Oslo Tingrett henviser henne til internflukt i Russland.

Saken mellom Ljudmila Rogova og UNE var oppe i Oslo tingrett i august. Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX
Carima Tirillsdottir Heinesen
Journalist i Ny Tid (migrasjon, konflikt).

I juni 2014 fortalte Ny Tid om ekteparet Kristina Kristeleva og Ljudmila Rogova fra Russland. Paret søkte asyl i Norge på bakgrunn av vold og forfølgelse som en følge av sin seksuelle legning. I mai 2014 fikk paret endelig avslag på sin asylsøknad fra Utlendingsnemda (UNE). Den 18. og 19. august i år var saken oppe for Oslo tingrett. «Tiden fra avslaget og frem til nå har vært helt forferdelig,» sier Rogova til Ny Tid. «Det har skjedd mye, og det aller meste som har skjedd, har vært negativt. Jeg sendte ut 300 forespørsler til ulike advokater for å se om dette var en sak som noen ønsket å ta gratis. Til slutt lykkes jeg i å finne en.»
Samme dag som rettssaken mellom henne og norske myndigheter startet i Oslo tingrett, ble russiske Irina Fet angrepet utenfor sitt hjem i Moskva, også hun på bakgrunn av seksuell orientering. «De angrep meg bakfra. Jeg hørte bare at de ropte homo,» skrev Fet på sin Facebookprofil etter angrepet. I en undersøkelse foretatt av instituttet Levada i Russland i mai, svarte 37 prosent at homofili var en sykdom som må behandles. Videre mente 18 prosent at homofili bør straffes. Undersøkelsen ble besvart av 800 personer. I juni ble et titalls personer pågrepet av russisk politi etter at de prøvde å arrangere homoparaden Moskva Pride.
«Jeg anser det som umulig å returnere til Russland, også som internflyktning. Hele forsvaret i rettssaken er bygget opp rundt at det ikke er mulig å returnere,» forteller Rogova.

Pavel Tsjikov. Foto: Den norske Helsingforskomité.
Pavel Tsjikov. Foto: Den norske Helsingforskomité.
Mina Schouen. Foto: Den norske Helsingforskomité.
Mina Schouen. Foto: Den norske Helsingforskomité.

Avslag. Ljudmila Rogova kom til Norge sammen med kjæresten Kristina Kristeleva i 2010. Paret flyktet fra Russland etter å ha blitt utsatt for gjentatte tilfeller av grov vold og drapsforsøk – både utført av sivile og av russisk politi. De fikk plass på et asylmottak i Mo i Rana, og har siden giftet seg. Fra Norge skal de også ha vært aktive i kampen for lhbt-rettigheter i Russland. Men etter at det endelige avslaget fra UNE kom i mai i fjor, har situasjonen utviklet seg svært dramatisk for ekteparet. «Kristina har blitt svært psykisk syk, og forsøkte å ta sitt eget liv. Vi henvendte oss til mottakslederen for å få psykisk helsehjelp, og han sa at han kunne henvende seg til UDI. Dette viste seg å være ensbetydende med nei,» forteller Rogova. «Jeg slet mye selv også, og måtte til slutt godta at Kristina ville reise til foreldrene sine i Russland. I mars fikk hun støtte fra IOM og dro tilbake til Russland. Hun hadde det veldig vanskelig, og jeg tror det var nødvendig for henne å reise hjem til foreldrene sine. Men jeg tror ikke at hun på det daværende tidspunkt var klar over hvilke konsekvenser det ville få for henne å returnere til Russland.»
Etter at Kristina Kristeleva kom til Russland, ble all kontakt ble brutt mellom paret. Etter å ha snakket med noen venner i Russland fikk Rogova vite at Kristeleva var innlagt på sykehus med brukket rygg.
Natten før rettssaken kom opp i Oslo tingrett, fikk hun tak i Kristeleva, som fortalte at hun hadde prøvd å kaste seg ut av et vindu i tredje etasje.
«Hun fortalte bare at hun angret på å ha reist tilbake, og at jeg ikke burde komme etter. Mer vet jeg ikke,» sier Rogova.

Farlig for lhbt-personer. Av over 50 rapporterte tilfeller av hatkriminalitet mot lhbt-personer i Russland de siste årene, har ingen blitt etterforsket. «Norge må gi lhbt-personer beskyttelse,» sier Pavel Tsjikov, leder for den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Agora, til Ny Tid. Organisasjonen ble i 2014 ble tildelt den norske Raftoprisen, og jobber særlig med lhbt-saker i landet. Under rettssaken i Oslo tingrett var Tsjikov innkalt som vitne. Han er ikke i tvil om at situasjonen er farlig for lhbt-personer i Russland. «Russlands ortodokse kirke, som har sterk innflytelse på Kreml, går offentlig ut og støtter radikale homofobe grupper,» forteller Tsjikov. «Siden loven om homofil propaganda ble en føderal lov, har Agora sett en markant økning i antall saker der politisk motivert vold og hatkriminalitet har vært tilfelle. Vi har også publisert en rapport der det kommer frem at minst 50 tilfeller av hatkriminalitet mot homofile er dokumentert de siste fem årene. Dessverre har ingen av sakene blitt vurdert som hatkriminalitet og fått følger. Å deportere et lhbt-par som er åpne om sin legning tilbake til Russland, vil utgjøre en alvorlig fare for at de utsettes for angrep,» slår Tsjikov fast.

«Jeg anser det som umulig å returnere til Russland, også som internflyktning.»

Henvist til internflukt. I avslaget fra UNE, som Ny Tid har fått tilgang til, beskrives flere detaljerte og svært grove voldshandlinger mot de to kvinnene. Likevel konkluderer nemnda med at det vil være trygt å returnere til Russland dersom kvinnene bosetter seg i en av landets større byer. I vedtaket setter også UNE spørsmålstegn ved omfanget av reaksjonene kvinnene har vært utsatt for, og stiller seg tvilende til dette. Informasjonssjef i UNE, Bjørn Lyster, forteller Ny Tid at de får svært få saker fra Russland på bakgrunn av seksuell orientering, og at de derfor ikke har statistikk eller annet systematisert tallmateriale på dette.

«Å deportere et lhbt-par som er åpne om sin legning tilbake til Russland, vil utgjøre en alvorlig fare for at de utsettes for angrep.»

Mina Schouen i Den norske Helsingforskomité forteller at det er første gang en lhbt-sak fra Russland kommer opp for en norsk domstol. «Ljudmilas sak er spesiell fordi det er første gang, så vidt jeg vet, at en slik fra Russland er kommet opp for retten i Norge. Når det gjelder selve saken hennes, forteller hun om et trusselbilde som har ført til oppholdstillatelse for personer fra andre land,» sier Schouen. «I slike saker er overgriperne ofte ikke myndighetene, men uidentifiserte personer eller omgangskrets. Sakene karakteriseres imidlertid også av myndighetenes manglende evne eller vilje til å sørge for beskyttelse. Dette gjelder også i Ljudmilas tilfelle,» påpeker hun. «Hun er utsatt for grov og systematisk vold over lang tid, og har gjentatte ganger forsøkt å få hjelp fra politiet, uten hell. Dette pågikk fra 2006 til 2010. Det er ingenting som tyder på at situasjonen skulle være en annen nå, når situasjonen i landet har blitt dramatisk forverret.»
Etter et vedtak fra Høyesterett fra 2012 har ikke norske myndigheter lov til å sende folk hjem med den begrunnelse at de kan skjule sin seksuelle orientering. Likevel er det mange som ikke har noe annet valg enn å leve i skjul. Mina Schouen forteller at sikkerheten for disse er skjør.
«Valget om å leve i skjul er ikke noe den enkelte lhbt-person kan ta på egne vegne. Det kreves bare at én person vet, så kan personen outes for hele omverdenen. Og avstanden fra et norsk asylmottak er kort – det skal bare én telefonsamtale til for at seksuell orientering og kjønnsidentitet avsløres for alle der hjemme,» sier Schouen.

Russisk identitetbygging. Den mye omtalte propagandaloven var noe av det første som ble satt på agendaen etter at Putin kom til makten i Russland for tredje gang i mai 2012. Loven skulle beskytte barn mot overgrep, men ifølge seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomité Inna Sangadzhiyeva representerer loven et av symbolene for Russlands antivesten-retorikk, med klar avstand fra demokratiske verdier. «I løpet av de siste årene har situasjonen for lhbt-personer blitt stadig verre,» sier Sangadzhiyeva. «Dette må ses i sammenheng med den generelle utviklingen i Russland etter at Vladmir Putin kom tilbake til makten i 2012. Alle som på noen måte uttrykker seg kritisk, løper ikke bare en stor personlig sikkerhetsrisiko – myndighetene vedtar også lover i ekspressfart som designes for å kunne rettsforfølge akkurat de gruppene de ønsker. Journalister, aktivister og opposisjonspolitikere fremstilles som fiender av staten og som utenlandske agenter,» sier Sangadziyeva. Hun er spesialist på Russland, og peker også på at homofobi og transfobi har blitt en sentral del av byggingen av russisk identitet, idet det markerer hvordan Russland skiller seg fra det såkalt homovennlige Europa – Gayropa på folkemunne.
Høsten 2014 avviste UNE og norske myndigheter overfor Ny Tid at det var problematisk å utvise det homofile Rogova-paret til Russland.

Ulik praksis. I likhet med Norge legger land som Finland, Tyskland og Østerrike den europeiske menneskerettighetskonvensjonen til grunn når de vurderer om en person har rett til opphold på bakgrunn av behov for beskyttelse. Men Rogovas advokat Per Inge Jespersen forteller Ny Tid at Norge tolker regelverket annerledes enn de nevnte landene. «I motsetning til i Norge har disse landene en praksis for å gi lhbt-personer fra Russland beskyttelse. Følgelig mener vi at dette er et tema Norge ikke har behandlet på riktig nivå. UDI erkjenner at Rogova vil bli forfulgt, men mener at hun kan være trygg i Moskva. Dette gjør saken til en stor sak i mange sammenhenger,» sier Jespersen. Han påpeker at UDI erkjenner at samme regelverk ligger til grunn, men at regelverket tolkes forskjellig.
Seksjonssjef i UNE, Torgeir Tofte Jørgensen, sier sier at ulik rettspraksis og forvaltningspraksis mellom ulike land er vanlig: «UNEs avgjørelser var basert på oppdatert og riktig landinformasjon, og det var Oslo tingrett enig i,» sier Jørgensen. Han utdyper: «Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) publiserte et temanotat om situasjonen for lhbt-personer i Russland i januar 2014. Det var altså under tre måneder gammelt da UNE fattet vedtak i denne saken. Utlendingsmyndighetene var også sammen med Landinfo på tjenestereise i Moskva i november, og situasjonen for seksuelle minoriteter var et viktig tema for reisen og møtene. Det vurderes konkret om det er trygt og rimelig å henvise noen til internflukt. UNE mente det var forsvarlig i denne saken,» sier han. «Under rettssaken la UNE også frem internasjonal praksis som viste at denne saken kunne fått et annet utfall i enkelte andre land. At rettspraksis og forvaltningspraksis varier mellom ulike land, er ikke uvanlig. UNE vurderte saken opp mot norske regler og norsk praksis, og også opp mot våre internasjonale forpliktelser,» sier Jørgensen til Ny Tid.

Dommen ble avsagt 2. september der hun fikk avslag. Saken vurderes anket. 


carima@nytid.no

---
DEL