Domstolen – en parodi?

Orientering 25.2.1967

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jean-Paul Sartre har i mer enn tyve år stått som en forgrunnsskikkelse i fransk og européisk åndsliv. I Norge er han kjent som dramatiker gjennom skuespillene «For lukkede dører», «Skitne hender», «Fangene i Altona», som romanforfatter gjennom «Frihetens veier» og «Kvalmen», som novellist gjennom «Muren», som filosof i første rekke gjennom det lille heftet «Eksistensialisme er humanisme», mens hans hovedverk «L’Être et le néant» ikke er oversatt til norsk. Under krigen tok Sartre aktivt del i den franske motstandsbevegelse; i etterkrigstiden har han vunnet ry som ledende eksponent for den ateistiske eksistensialisme og for sitt engasjement på ytterste venstre fløy i fransk politikk. Sartre ble i 1964 tildelt Nobelprisen i litteratur, men nektet å ta den imot av prinsipielle grunner. I denne kronikken tar han opp en del av de innvendinger som er blitt reist mot Bertrand Russells krigsforbryterdomstol, der Sartre er fungerende president. Bertrand Russells krigsforbryterdomstol blir en parodi på rettferdighet, innvendes det. Den er sammensatt av politisk engasjerte personer, fiendtlig innstilt til amerikansk politikk. Deres dom, heter det videre, vil være kjent på forhånd. La meg understreke hensikten med, og grensene for, denne krigsforbryterprosessen. Domstolens oppgave blir ikke å avgjøre hvorvidt amerikanernes politikk i Vietnam er et onde. De fleste av oss er neppe i tvil om det. Dens oppgave blir å avgjøre hvorvidt denne politikk ifølge internasjonal rett er å betrakte som aggresjon, om krigsforbrytelser har funnet sted. En moralsk fordømmelse av den amerikanske imperialismens overgrep mot land i den tredje verden som ønsker å unnslippe dens dominans, vil i denne sammenheng ha liten mening. Imperialismen er en historisk realitet. Det stiller den utenfor rekkevidden av moralsk fordømmelse. Hva man kan gjøre, er å bekjempe den – intellektuelt ved å avdekke den indre dynamikk, politisk ved å engasjere seg mot dens forskjellige utslag og talsmenn, om nødvendig med våpen i hånd. Jeg er, som andre medlemmer av domstolen, en erklært motstander av imperialisme; jeg stiller meg solidarisk med alle som bekjemper den. Og på et slikt grunnlag kan man selvsagt hate klassefienden, men ikke dermed dømme ham på en rettsgyldig måte. I ett av forordene til Kapitalen skriver Marx at vi er de siste man kan anklage for å fordømme borgerskapet, siden vi anser dets fremferd som betinget av kapitalprosesser og klassekamp og dermed som produkter av denne kamp. Når Talleyrand sier: «Det er en feiltagelse, og dermed verre enn en forbrytelse,» avslører han hvordan man opp gjennom historien har betraktet politiske handlinger. De kunne være dyktig og klosset utført, effektive og kaosskapende – de unnslapp alltid rettslige sanksjoner. Politikken ble aldri kriminalisert. I Nürnberg i 1945 dukket så begrepet «politisk forbrytelse» opp for første gang. Det var selvsagt suspekt i og med at prosessen besto i å påtvinge den beseirede seierherrens lover. Nürnbergprosessen kunne derfor bare ha noen mening såfremt den impliserte at enhver regjering som siden overtrådte de prinsipper man trakk opp i Nürnberg, kunne bli stilt for en lignende domstol. Vår domstol vil utelukkende stille det kapitalistiske samfunn overfor dets egne lover. Og i tillegg til Nürnberglovene eksisterer som kjent Briand-Kellog-pakten, Genève-konvensjonen og andre internasjonale avtaler. Poenget i denne saken er følgelig ikke å dømme en politikk i historiens navn, eller å avgjøre hvorvidt den står eller ikke står, i motsetning til menneskehetens interesser. Det er snarere å påpeke hvorvidt den står i strid med gjeldende lover eller ikke. Man kan f.eks. kritisere den nåværende politikk i Frankrike, endog stå i fullkommen opposisjon til den, som jeg; men man kan ikke kalle den kriminell. Det kunne man derimot under Algerie-krigen. Tortur, opprettelse av konsentrasjonsleire, represalier mot sivilbefolkningen, eksekusjoner uten rettergang – alt dette kan sammenlignes med en rekke av de handlinger som ble fordømt i Nürnberg. Hvis noen på det daværende tidspunkt hadde nedsatt en domstol av samme karakter, ville jeg selvsagt også da tatt del. Fordi det ikke den gang ble gjort med henblikk på Frankrike, er det ingen grunn til ikke å gjøre det i dag med henblikk på USA. Vi vil – siden det er loven vi anvender – utvilsomt bli spurt om med hvilken juridisk rett vi oppkaster oss selv til dommere, noe vi ikke er. Etter Bertrand Russells prinsipp, vil folk si, kan hvem som helst oppkaste seg til dommer over hva som helst. Men vårt mål er ikke å dømme. Og jeg kan da også vanskelig se meg selv dømme president Johnson til døden. Vårt mål er et annet. Det er å studere det materiale undersøkelseskommisjonen har samlet inn, høre alle tilgjengelige vitner, amerikanske som vietnamesiske, for deretter å avgjøre om visse handlinger faller innefor rammen av de lover jeg her har nevnt. Vi akter heller ikke å formulere nye prinsipper. Vi vil bare påvise eventuelle brudd på eksisterende internasjonale lover og avtaler, avgjøre hvem som måtte være ansvarlig for disse og dermed ha gjort seg skyldig i krigsforbrytelser. Følgelig er det ikke tale om en gruppe borgeres ærlige indignasjon, men om en juridisk dimensjon på politiske handlinger. Man kan selvsagt spørre om det er mulig å utkjempe en imperialistisk krig uten å bryte internasjonale lover. Men det er ikke vårt problem. Som vanlig borger, som filosof og som marxist har jeg selvsagt rett til å anta at den type krig alltid vil medføre tortur, opprettelse av konsentrasjonsleire, osv. Som medlem av Bertrand Russells domstol interesserer det meg ikke. Det blir min oppgave å finne ut om lover er brutt. Det bør presiseres at selv om vi som individer tar del i kampen mot imperialismen, betyr ikke det at vår dom er avsagt på forhånd. Jeg gjentar: Ved min stemmegivning motarbeider jeg de Gaulles regjering uten dermed å si at den gaullistiske politikken er kriminell. Det forholder seg annerledes når det gjelder å bedømme visse krigshandlinger begått av amerikanerne i Vietnam – et bestemt bombardement, en bestemt militæroperasjon etter ordre fra toppen. Vi ville handle som idealister hvis vi ønsket å nedsette en virkelig domstol som skulle utstede reelle dommer. Men vi har rett til å møtes som borgere – med henblikk på å gi ny kraft til begrepet krigsforbrytelser – for å vise at enhver politikk kan og må bli objektivt dømt innenfor rammen av de legale kriterier som eksisterer. Noen bebreider oss at vi ikke også har anklaget vietnameserne, og fremholder at krigsforbrytelser etter alt å dømme er begått på begge sider. Jeg er ikke villig til å plassere handlinger begått av fattige bønder, jaget og tvunget til å opprettholde en jerndisiplin i sine rekker, i samme kategori som handlinger utført av en enorm hær med et topp-industrialisert samfunn i ryggen. Videre er det ikke vietnamesere som har invadert USA, som har spydd en syndflod av ild ut over et fremmed folk. Under Algerie-krigen nektet jeg alltid å sidestille frigjøringsfrontens terroraksjoner med massemyrderiene til en rik okkupasjonsarmé på en halv million menn. Det samme gjelder Vietnam. Sannsynligvis vil prosessen også ha til resultat en økt opposisjon mot USAs politikk i Vietnam. Men et slikt resultat kan bare være en følge av prosessen. Det er på grunnlag av resultatene av vår undersøkelse – hvis den ender med fordømmelse og eventuelt domfellelse – at det vil bli mulig å organisere demonstrasjoner, møter, protesttog og underskriftskampanjer. Vi blir angrepet for småborgerlig legalisme, ja vel. Jeg aksepterer den innvendingen. Men hvem er det vi forsøker å overbevise? De som er engasjert i kampen mot kapitalismen og allerede er overbevist – krigsforbrytelser eller ikke – om nødvendigheten av å kjempe mot imperialismen til den bitre slutt? Eller er det brede lag av middelklassen som for øyeblikket står tvilrådig? Det er småborgerskapets masser som i dag må vekkes og rystes. Og det er med en slik legalisme øynene kan åpnes.

---
DEL