Dommedagsfortellinger om klimaet

KLIMAKRISE: Å holde hodet kaldt i en stadig varmere verden er vanskelig. Bokens forfatter er på vei mot heteslag.

Henning Næss
Email: henning.ness@icloud.com
Publisert: 01.09.2019
The Uninhabitable Earth – Life after Warming
Forfatter: David Wallace-Wells
Tim Duggan Books, USA

«Vi har ingenting å lære av global oppvarming», skriver David Wallace-Wells skråsikkert i denne boken. Forfatteren er journalist i New York Magazine og skriver også for The Guardian, og han er selvlært innen temaet global oppvarming. Begrunnelsen for påstanden er at tiden er for knapp og problemet for nær oss selv til at vi har tid til å lære noe eller har muligheten til å tenke over problemet.

Vi kan altså ikke lære ydmykhet, respekt for naturen, at det er viktig å jobbe sammen mot den største trusselen mot menneskehetens eksistens i moderne tid? Vi kan altså ikke lære mens vi handler? Det mener jeg vi kan. Ifølge forfatteren lever vi i en postøkologisk tilstand, derav tittelen Life after Warming. Vi blir kokt levende, en ubehagelig tilstand vi prøver å fornekte realiteten av.

Forfatteren tar framtiden på forskudd og mener tydeligvis at det allerede er for sent, nå er det bare å gå undergangen i møte. Han reflekterer lite over hvordan vi skal gjøre dette, og han glemmer at et hus som oftest har flere dører – han ser bare døren som fører rett ut i mørket. Så lenge forfatteren ikke er villig til å diskutere muligheten for at framtiden kan by på andre løsninger, blir denne boken som en litt lukket verden, til tross for at mange av påstandene hans antagelig stemmer godt med virkeligheten.

Wallace-Wells forteller at vi har fått begreper som «klimanihilisme», «økonihilisme», «klimafatalisme», «klimaapati» og «økomord». Vi har fått ekstrem-pessimistiske bøker i kjølvannet av klimakrisen, som Roy Scrantons «Å lære seg å dø i antropocen» og: «Vi er fortapt. Hva nå?». Så Wallace-Wells har hatt muligheter til å reflektere over problemet.

Hvilken medisin anbefaler så Wallace-Wells mot klimakatastrofen? Jo, akklimatisering: raskest mulig tilpasning til de nye forholdene.

Problematisk

En bok som dette, som slett ikke er original i samtidskulturen, oppfatter jeg som dypt problematisk. «Det er verre, mye verre enn du tror», skriver forfatteren.Men hva vet egentlig denne forfatteren om hva jeg tror? Forfatteren røper at han aldri har vært noe naturmenneske. Boken later også til å være skrevet av en intellektuell skrivebordspessimist som aldri har opplevd hvilke fantastiske ting naturen kan gjøre med et menneske. Selv har jeg hatt mange fine naturopplevelser.

ILL.: TOMAS (ITALIA) MOON TEARS. SE WWW.LIBEX.EU

Wallace-Wells tegner opp et uhyre dystert scenario og sier at det ikke finnes noen, eller svært få, muligheter for å unngå undergangen. Han lurer på hvordan realitetene vil påvirke vårt etiske ansvar for hverandre når panikken og frykten vokser. Et godt spørsmål.

Vannet i springen vil før eller siden slutte å strømme, havene vil stige, planeten vil varmes opp fem og til slutt seks grader, og sivilisasjonen vil dø ut innen det har gått to–tre hundre år skriver forfatteren. Han vil vekke oss ved å skremme.

Boken ville blitt svært mye bedre dersom forfatteren hadde tatt seg tid til å skissere opp flere framtidsscenarioer, og dermed kanskje styrket vår vilje til å handle, i stedet for å drepe den vesle viljen som eventuelt måtte være igjen?

Jeg tror alle forfattere som skriver om klimakrisen, før eller siden rammes av Kassandra-komplekset: De ser undergangen, men blir ikke trodd.

Det positive ved denne boken er at den til tider er opplysende. Den negative er at den formørker min bevissthet. Når forfatteren ramser opp mange ting vi er nødt til å gjøre for å unngå en katastrofe som likevel ikke er til å unngå, havner han i en blindgate.

Dommedag

Når en klimapessimist med litt for stor skriveglede og som er litt for glad i endetidsfortellinger, til slutt får meg til å gi opp, rett og slett fordi jeg ikke klarer å ta inn mer, har han vel neppe oppnådd det han var ute etter? En bok som serverer påstander som aldri begrunnes skikkelig, annet enn ved hjelp av en grenseløs opphopning av hypoteser som så plutselig, via et slags litterært abrakadabra, forandres til skråsikre påstander, er ikke en god bok.

Når forfatteren ramser opp mange ting vi er nødt til å gjøre for å unngå
en katastrofe som likevel ikke er til å unngå, havner han i en
blindgate.

Jeg oppfatter samtidens klimaalarmisme som mer og mer problematisk for hver dag som går, og jeg registrer at også at mange tar avstand fra alarmismen og blir klimarealister, antagelig som en motreaksjon. Vi har fått ord som «flyskam» – ja, nå settes ordet «skam» som suffiks foran nær sagt et hvilket som helst ord.

«Det kan være vanskelig å holde mer enn én utrydningstrussel i hodet samtidig», skriver forfatteren. For klimautryddelsestrusselen er selvfølgelig bare en av flere trusler om utryddelse. En annen trussel kommer fra kunstig intelligens. Professor Nick Bostrøm ved Oxford, som blant annet ser på kunstig intelligens, evolusjon og nanoteknologi, har regnet ut at vi står overfor ikke mindre enn 23 forskjellige trusler som truer vår eksistens, så vi er faktisk så heldige at vi nå kan velge fra en svært rikholdig meny av mulige tilintetgjørelsesmetoder, men dessverre: Troen på at problemene kan løses, står tydeligvis ikke på menyen til David Wallace-Wells.


Boken er utgitt på norsk med tittelen Den ubeboelige planeten (J.M. Stenersen Forlag, oversatt av Lene Stokseth).

Gratis prøve