Dom mot sukkerdumping

EU og USA har fått hver sin smell i WTO. Det kan bli vendepunktet i kampen mot den matvaredumpinga som har ramma fattigbønder over hele kloden.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

EU og USA har i årtier kvitta seg med overproduksjonen sin ved å dumpe korn, kjøtt, meieriprodukter og sukker i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Ifølge en Oxfam-rapport har EU solgt hvete på verdensmarkedet til en pris som ligger rundt to tredjedeler av produksjonskostnadene. Melkepulver har vært solgt til en pris rundt halvparten av produksjonskostnadene, mens sukker dumpes helt ned til en fjerdepart av produksjonskostnadene.

Hovedkrav fra u-land

I WTO har det vært et hovedkrav fra land i den tredje verden at all matvaredumping må vekk. EU har foreløpig vridd seg unna ved å si at det er greit hvis alle andre også slutter å dumpe matvarer på verdensmarkedet.

EU lovte allerede under den såkalte Uruguay-runden – de ti år lange forhandlingene som førte fram til opprettelsen av WTO i 1995 – å redusere sukkerdumpinga si til 1,3 millioner tonn i året. Det løftet er ikke holdt. Sukkereksporten har vært helt oppe i 7 millioner tonn, og har de siste åra ligget mellom 4 og 5 millioner tonn.

Australia, Brasil og Thailand reiste for noen år sia klagesak i WTO mot sukkerdumpinga til EU. Nå har de etter en langdryg prosess fått medhold i et såkalt WTO-panel, først i januar og deretter i april – etter at EU anka den første avgjørelsen. Og nå er dommen endelig fra WTOs side. Den falt 28. april – som kan bli en dag å feire i mange u-land. Hvis – /p>

En dag å feire, hvis …

For det er et hvis. WTO har ikke maktmidler som kan sørge for at EU og USA slutter å dumpe sukker og bomull. Det eneste WTO kan gjøre, er å gi klagerne grønt lys for å sette inn handelssanksjoner mot EU og USA hvis de gir blaffen i den avgjørelsen som er truffet. Men hvilke u-land våger det?

Det ligger derfor mest symbolsk makt i en slik panelavgjørelse – når svake land vinner. Men det svekker forhandlingsposisjonen til EU og USA innad i WTO hvis de ikke tar panelavgjørelsen på alvor. Da låses nok hele den store forhandlingsrunden som starta på WTO-toppmøtet i Doha i 1999, der EU og USA har satt alt inn på å drive igjennom friere spillerom for storkonsern og friere handel på alle områder der de har noe å vinne.

Fra storimportør til storeksportør

I 1970 var EU storimportør av sukker. Tretti år seinere var EU blitt verdens største eksportør av sukker. I 2001 ble det produsert 17 millioner tonn sukker i EU. 7 millioner tonn av sukkeret – mer enn en tredjedel av EUs sukkerproduksjon – ble dumpa på verdensmarkedet. Det var 40 prosent av den samlede verdenshandelen med sukker.

Roesukkeret til EU er langt dyrere å produsere enn rørsukkeret som dyrkes i mange u-land. Ved hjelp av kvoter og høye tollsatser kan EU holde sukkerprisene innad i EU tre ganger så høye som på verdensmarkedet. Det gjør det mulig å dyrke sukkerroer for salg i EU-land som England, Tyskland og Frankrike. Den høye sukkerprisen oppmuntrer til en enorm overproduksjon av sukker. Overskuddet må dumpes på verdensmarkedet til en pris som ligger langt under det som det koster å produsere sukker i EU.

EU-sukker til Sør-Afrika

Dette rammer særlig de u-land som har gjort seg avhengig av å eksportere sukker for å skaffe seg valutainntekter. Men sukkerdumpingen rammer ikke bare land som eksporterer sukker. Den river også grunnlaget vekk for lokal sukkerproduksjon i mange andre u-land, fordi EU-sukkeret er så mye billigere enn det lokale sukkeret.

Sør-Afrika har gode vilkår for sukkerrør og kunne greid konkurransen godt hvis det ikke var for eksportstøtten til EU. Det koster mellom 250 og 300 dollar å produsere et tonn råsukker i Sør-Afrika. I EU koster det oppimot 600 dollar. Likevel eksporterer EU sukker til Sør-Afrika. Sørafrikanske sukkerprodusenter taper også på at EU-sukkeret presser prisen på verdensmarkedet nedover – kanskje så mye som med 20-30 prosent.

Rammer u-land på fire måter

U-land rammes av sukkerpolitikken til EU på fire måter.

  • n En sukkertoll på 140 prosent og stramme importkvoter hindrer u-land i å selge sukker til EU.
  • n Eksportstøtten gjør at EU-sukker fortrenger sukker fra u-land på markedene i andre land. I 2001 eksporterte EU 770.000 tonn sukker til Algerie. Det markedet gikk tapt for sukker som kunne vært produsert langt billigere lenger sør i Afrika.
  • n Eksportstøtten omfatter også sukker i sjokolade og andre søtsaker. Dermed utkonkurreres også u-landsprodusenter av sjokolade og søtsaker.
  • n Eksportstøtten presser sukkerprisen på verdensmarkedet lavere enn den ellers ville ha vært. Det rammer alle andre produsenter av sukker, naturligvis også u-land. I perioder faller sukkerprisen så lavt at den ikke dekker produksjonskostnadene i land så fattige som Malawi, Moçambique og Zambia.

Det mest lønnsomme å dyrke

Sukkerroer er i dag det mest lønnsomme av alt som kan dyrkes i EU. Etter EU-kommisjonens anslag gir sukkerroer 25-30 prosent mer fortjeneste enn korn. En av årsakene er at de ulike EU-land tildeles kvoter som settes i forhold til sukkerforbruket i det enkelte EU-land. Dermed må prisen holdes så høy at det blir lønnsomt å dyrke sukkerroer også i det landet hvor kostnadene er høyest. Mange steder blir det da lønnsomt å dyrke sukker også utenom de tildelte kvotene. Hvis Norge var med i EU, ville ordningen sprekke!

Men hvis Norge var med i EU, ville vi havne innafor EUs tollmur på sukker. Det ville føre til at sukkerprisen i Norge ville øke. På den annen side ville vi også få være med på å avgjøre sukkerpolitikken til EU. Men hvis vi argumenterte for en mer u-landsvennlig sukkerpolitikk, ville vi nok få høre at det er et lettvint synspunkt for et land som ikke produserer sukker.

Ikke alle u-land vinner

Hvis all sukkerdumping avvikles, vil det sjølsagt ramme sukkerdyrkere og raffinerier i EU. Men ifølge beregninger fra Oxfam og WWF kan det skape så mye som 145.000 nye jobber i de 49 MUL-statene, de som FN har definert som verdens fattigste land – og mer enn en million jobber i u-land totalt.

Fordelene er likevel ikke jamt fordelt. Store sukkereksportører som Australia, Brasil, Cuba og Thailand har mest å vinne. Australia og Brasil er i dag de eneste som kan dyrke sukker så billig at de kan selge sukker på verdensmarkedet uten subsidier.

De såkalte ACP-statene, tidligere kolonier i Afrika, Karibien og Stillehavet, har hatt en avtale med EU som har sikra dem sukkereksport til EU til gode priser. Det er sukker som EU så har solgt videre på verdensmarkedet til dumpingpriser. Men disse ACP-statene risikerer nå både å få solgt langt mindre sukker til EU enn før – og til lavere priser.

Dessuten vil sukkerprisen på verdensmarkedet stige, kanskje så mye som 40 prosent. Det vil ramme forbrukerne i alle u-land som ikke produserer sukker. Men det går ikke an å forsvare sukkerdumpinga av den grunn.

---
DEL

Legg igjen et svar