Dokumentene som forsvant

Her i Parkveien 45 ble Oslo-avtalen undertegnet i all hemmelighet i 1993. Hvordan den omstridte og historiske avtalen kom i stand, er det ikke mulig å finne ut av. Papirene fra forhandlingene er sporløst borte. Har Mona Juul og Terje Rød-Larsen privatisert et stykke norgeshistorie?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Forrige uke var det nøyaktig 13 år siden palestinere og israelere møttes i hemmelige forhandlinger på norsk jord. Men den fulle sannheten om Oslo-kanalen er fremdeles skjult for norsk og internasjonal offentlighet. Ny Tids undersøkelser viser at det i Norges offentlige arkiver ikke finnes et eneste dokument som viser at det foregikk hemmelige forhandlinger mellom Israel og PLO på norsk jord i 1993.

Det kan bety at noen med viten og vilje har fjernet de historisk viktige dokumentene fra arkivet. Eller at noen har latt være å arkivere dem hos Utenriksdepartementet (UD) eller andre tilgjengelige arkiver. Ny Tids jakt på de forsvunnede UD-dokumentene viser at svaret ligger i sistnevnte.

Sjokkerte eksperter. Midtøsten-eksperter som Ny Tid har snakket med synes det er oppsiktsvekkende at UD ikke har dokumentene fra de hemmelige forhandlingene.

– Jeg har gjennom et langt yrkesliv med graving i norsk utenrikspolitikk aldri opplevd maken, sier professor i internasjonal historie ved Universitetet i Oslo, Helge Pharo. Han får støtte av Midtøsten-ekspertene Hilde Henriksen Waage og Nils Butenschøn.

– Signaler må ha kommet fra noen i nettverket om å ikke arkivere dokumentene. Spørsmålet er om det foreligger et skyggearkiv hos noen av aktørene, sier Butenschøn ved Norsk senter for menneskerettigheter.

«Private» dokumenter? Flere sentrale personer mener det er ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen som bør vite hvor dokumentene er.

Rød-Larsen, tidligere Fafo-leder og nåværende spesialutsending for FN til Libanon, hevder imidlertid i en e-post til Ny Tid at han kun sitter på «private» notater og arkiv fra sitt engasjement i Oslo-forhandlingene. Mona Juul, UD-topp og ministerråd ved Norges faste FN-delegasjon i New York, vil på sin side ikke svare på om hun selv har noen av dokumentene.

– Det har jeg ikke noen kommentar til. Jeg har forholdt meg til dette som embetskvinne i UD. Ut over det ser jeg ikke noe behov for å svare på det, sier hun på spørsmål fra Ny Tid (se intervju side 21).

Norsk arkivlov begrunner sitt pålegg om arkivering av offentlige dokumenter med at det er viktig å ta vare på «nasjonens hukommelse».

Mangelen på dokumenter i norske offentlige arkiver utgjør derfor et stort hull i forhold til det mest prestisjefylte utenrikspolitiske prosjektet i norsk historie.

Satt i scene av UD. Oslo-prosessen, og dets norske aktører, ble skrytt opp i skyene i norsk offentlighet etter at daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst røpet hemmeligheten om Oslo-kanalen på en pressekonferanse i Oslo 30. august 1993.

Bare noen uker seinere sto Holst og hans norske team i triumf utenfor Det hvite hus og overvar det historiske håndtrykket mellom Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLOs leder Yassir Arafat. I en av de vanskeligste og mest fastlåste konfliktene i nyere tid hadde en håndfull norske diplomater i hemmelighet og med ukonvensjonelle midler klart å få to bitre fiender til å snakke sammen og love hverandre fred.

Oslo-kanalen, som den hemmelige forhandlingskanalen i Norge blir kalt, var satt i scene og finansiert av UD. UDs regler krever at alt som har betydning for en sak eller for beslutningsprosessen i en sak, skal arkiveres.

Likevel finnes det altså ingen dokumenter fra disse enestående hendelsene i 1993 arkivert i «nasjonens hukommelse».

Alt av brev, notater, referater og andre viktige kilder som dokumenterer forhandlingene og Norges rolle som tilrettelegger og mekler i perioden fra januar til august 1993, er borte fra departementets arkiver. Selv prinsipperklæringen palestinerne og israelerne i all hemmelighet utarbeidet på Borregård Hovedgård i Sarpsborg våren 1993 – det såkalte Sarpsborg-dokumentet – er sporløst borte.

«Passe sensasjonelt» Når Ny Tid ber UD om en forklaring på dette, svarer departementet følgende:

– Grunnen er at dokumentene aldri har blitt levert UD til arkivering, sier informasjonsrådgiver Rune Bjåstad i UD.

I samme åndedrag henviser UD til at Johan Jørgen Holsts private arkiv ligger i Riksarkivet.

Men heller ikke i Riksarkivet finner Ny Tid ett eneste relevant dokument. Årsaken er enkel: Det finnes to hyllemeter med papirer etter Holst i Riksarkivet. Ingen av disse dokumentene er derimot fra hans virke som utenriksminister fra april 1993 fram til han brått døde i 1994.

Det er Forsvarsdepartementet som har levert Holsts arkiv til Riksarkivet. Ny Tid har gått gjennom avleveringslista og fått Riksarkivets bekreftelse: Dokumentene er fra Holsts tid som statsråd og statssekretær i Forsvarsdepartementet, hans tid som statssekretær i UD på 1970-80-tallet, samt hans vitenskapelige karriere.

Utenriksdepartementet har på sin side aldri avlevert noen dokumenter fra Holsts periode som utenriksminister til Riksarkivet.

Også Mona Juul blir overrasket da Ny Tid forteller henne dette:

– Dette er jo passe sensasjonelt i seg selv, sier hun.

På Israels premisser. Mangelen på dokumenter i UD og Riksarkivet blir ikke mindre betenkelig av at Oslo-prosessen har gått fra å bli genierklært til å bli gjenstand for hard kritikk.

Fra palestinsk hold var det mange som umiddelbart tok avstand fra Oslo-avtalen. Den kjente litteraturviteren og Palestina-forkjemperen Edward Said sammenlignet den med apartheid. I dag har Oslo-prosessen havnet på historiens skraphaug, mens volden og terroren fortsetter mellom partene.

Hilde Henriksen Waage, seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og 1. amanuensis i historie ved Universitetet i Oslo, er en av dem som – med støtte fra UD – har evaluert Norges rolle i fredsprosessen gjennom to rapporter: «Norwegians? Who needs Norwegians?» i 2001 og «Peacemaking Is a Risky Business» i 2004.

Hennes konklusjoner førte til et voldsomt rabalder og hissige reaksjoner, ikke minst fra Terje Rød-Larsen og Mona Juul. For det første påviste Henriksen Waage at det var Thorvald Stoltenberg, og ikke Rød-Larsen eller Juul, som først i fortrolighet hadde lagt planer om en norsk forhandlingskanal allerede i 1989.

– Dessuten konkluderte jeg med at et lite land ikke kan utrette mer enn det den sterke parten kan gå med på. Det vil si at hele fredsprosessen foregikk på Israels premisser, forteller Henriksen Waage.

Tror papirene ligger i UD. Ekspertene Ny Tid har snakket med, reiser spørsmålet om det i denne sammenheng er noen av de norske aktørene som kan ha hatt interesse av å holde dokumentene unna offentlighetens kritiske lys.

I den eksklusive «Oslo-klubben», nettverket av nordmenn som var delaktig i og visste om de hemmelige forhandlingene, var det seks hovedpersoner: Thorvald Stoltenberg, Johan Jørgen Holst, Jan Egeland, Mona Juul, Terje Rød-Larsen og Marianne Heiberg.

Denne seksmannsgruppa kan igjen deles inn i tre par: Stoltenberg og Egeland, ekteparet Holst/Heiberg og ekteparet Juul/Rød-Larsen.

Overraskende nok viser det seg at både Stoltenberg og Egeland tror at dokumentene fra Oslo-kanalen ligger arkivert hos UD.

Ny Tid har spurt Stoltenberg om han selv sitter på Sarpsborg-dokumentet eller om han vet hvor Ny Tid kan få tak i det. Den tidligere utenriksministeren svarer at han «personlig ikke har dokumentet» og at han derfor råder Ny Tid til å ta kontakt med UD «som har dokumentasjon om Oslo-prosessen»

Kasser med papirer. Tidligere statssekretær Jan Egeland skriver på sin side i flere e-poster til Ny Tid at han har lest Sarpsborg-dokumentet, men at han ikke vet om han har det nå. Egeland unnskylder seg med at han har en rekke kasser med papirer som er «privat og halvoffisielt om hverandre» liggende på «fire eller fem tidligere arbeidsplasser og boliger». Først når han en gang skal skrive sine erindringer, vil han ta jobben med å gå gjennom det hele.

Når det gjelder andre dokumenter, eksempelvis brev som utenriksminister Holst skrev til sin israelske kollega Shimon Peres etter at han hadde hatt samtaler med PLO-leder Yassir Arafat i Tunisia i juli 1993, skriver Egeland imidlertid følgende:

«Holsts brever må UD ha kopi av. Du kan vel be dem om innsyn i hele forhandlingsfilen?»

Det kan altså tenkes at noen av UD-dokumentene ligger i en av Egelands kasser. Men verken Egeland eller Stoltenberg kjente til at dokumenter fra Oslo-kanalens dager mangler i UDs arkiver, da de ble kontaktet av Ny Tid.

Stoltenberg og Egeland var dessuten først og fremst aktive i den første delen av Oslo-kanalen, noe som utelukker at de kan sitte på mange av de viktige dokumentene fra den mest intense perioden av forhandlingene.

Mens Stoltenberg som utenriksminister stort sett nøyde seg med å bli holdt orientert om de hemmelige forhandlingene, kjørte den nå avdøde Holst fra 1. april 1993 en meget aktiv linje. Samtidig ble hans ektefelle, Marianne Heiberg, en del av «Oslo-klubben».

Også Geir O. Pedersen, ansatt i UD, ble invitert til å bli med i nettverket på dette tidspunktet. Pedersen hadde imidlertid en perifer rolle og har heller ikke svart på spørsmål fra Ny Tid om han vet hvor dokumenter fra Oslo-kanalen befinner seg.

Etterlyste dokumentene. Så seint som i desember 2004 døde Marianne Heiberg. Det er derfor umulig å vite sikkert hva ekteparet Holst/Heiberg hadde og ikke hadde av dokumenter.

Eksperter Ny Tid har snakket med mener imidlertid at det er svært tvilsomt at de forsvunnede UD-dokumentene kan ha havnet hos Holst og Heiberg privat.

Før Heiberg døde uttrykte hun gjentatte ganger frustrasjoner over at dokumentene ikke var å finne i deres hjem og at hun ikke visste hvor de befant seg.

En av dem som kjente henne godt, er Nils Butenschøn, Midtøsten-ekspert ved Norsk senter for menneskerettigheter. Heiberg tok kontakt med Butenschøn med forslag om at de sammen skulle skrive om Oslo-kanalen og de hemmelige forhandlingene, uavhengig av de andre norske aktørene.

– Det virket som om det var maktpåliggende for Heiberg, men samtidig vanskelig av hensyn til hennes avdøde mann, å få fram en annen versjon av begivenhetene enn den offentligheten kjente. Nettopp mangelen på dokumenter i UD var et sentralt motiv for Heiberg, sier Butenschøn, som forteller at det aldri ble noe av prosjektet på grunn av mangel på tid.

Også Henriksen Waage, en av Norges fremste Midtøsten-eksperter, hadde samtaler med Heiberg om dette.

– Da jeg intervjuet henne hevdet hun at det ikke fantes dokumenter hjemme hos henne etter hennes mann som handlet om de hemmelige forhandlingene, sier Henriksen Waage.

Ifølge Midtøsten-eksperten var Heibergs teori at ekteparet Juul/Rød-Larsen hadde «tatt» dokumentene.

Må ha vært Juuls ansvar. Det har kommet fram at det var Mona Juul og Terje Rød-Larsen som sto nærmest partene i de hemmelige forhandlingene. Ekteparet var hele tiden til stede og bisto palestinerne og israelerne fra første hemmelige møte i Sarpsborg 20. januar til Oslo-avtalen ble undertegnet i hemmelighet i Oslo 19. august 1993.

En av forhandlingsrundene foregikk sågar hjemme hos Rød-Larsen og Juul i deres private leilighet i Oslo. Juul og Rød-Larsen som reiste sammen med Holst både til Tunisia for å ha samtaler med Arafat, til Israel for å snakke med Rabin, til Stockholm for å legge siste hånd på forhandlingene med Peres, og til USA for å få amerikanernes velsignelse helt i sluttfasen. Holst skrev selv i et brev til Peres fra Tunisia at «Terje Rød-Larsen og Mona Juul, som tilhører mitt sekretariat, har begge spilt en nøkkelrolle i å administrere ‘den norske kanalen’ og er mine spesialutsendinger. De skal orientere dine folk direkte». Henriksen Waage poengterer at det i den viktigste fasen i forhandlingene fra juli til august 1993, kun var tre personer som fysisk var i nærheten av dokumentene; Holst, Rød-Larsen og Juul.

– Det var kun Mona Juul som var ansatt i UD i utenriksministerens sekretariat. Det må ha vært hennes ansvar å holde orden på utenriksministerens papirer, sier Henriksen Waage.

Viser til Fafo. Ekteparet Rød-Larsen og Juul er imidlertid lite villig til å svare konkret på spørsmål fra Ny Tid.

I intervju med Ny Tid vil Juul først ikke svare på om hun selv sitter på noen av de forsvunnede UD-dokumentene. Senere svarer Juul at hun ikke har kopi av brevet Holst skrev til Peres fra Tunis. Om hun har de andre dokumentene, vil hun fremdeles ikke kommentere.

Både Juul og Rød-Larsen opplyser til Ny Tid at Fafo kanskje sitter på noen av dokumentene. Men dette blir tilbakevist av forskningsstiftelsen Fafo overfor Ny Tid.

– Fafo kan ikke ha dokumenter fra den norske utenriksministeren, skrevet av ham på reise med Rød-Larsen og Juul. Da må i så fall ekteparet selv ha plassert hemmelige norske dokumenter som tilhører UD hos Fafo, sier Henriksen Waage.

Da Henriksen Waage jobbet med sin andre rapport, «Peacemaking Is a Risky Business», ble hun sikkerhetsklarert av UD og fikk fullt innsyn i UDs arkiv. Hun spadde opp dokumenter i «bøtter og spann» som handlet om Norges rolle og fredsprosessen. Men for månedene fra januar til august 1993 – tidsrommet for Oslo-kanalen – fant hun ingenting.

– Ikke ett eneste dokument som nevnte Norges rolle og de hemmelige forhandlingene ligger i arkivet. Ikke ett eneste. Og det til tross for at Johan Jørgen Holst var kjent som den mest skrivende utenriksminister i nyere norsk historie, understreker Henriksen Waage.

Forgjeves forsøkte hun å gjøre offentligheten oppmerksom på dette da det stormet som verst rundt hennes rapport i 2004. Men forsøket på å vise til at det ikke fantes dokumenter i UDs arkiver om de hemmelige forhandlingene druknet i ramaskriket som møtte henne i norsk offentlighet. I spissen sto Rød-Larsen som beskyldte Henriksen Waage for manglende kildebelegg fra Oslo-kanalens tidsrom – uten at pressen fikk med seg at Henriksen Waage i sin rapport nettopp gjorde et poeng ut av at disse kildene mangler i UDs arkiv.

Krig og diplomati. Stor ble derfor Henriksen Waages overraskelse da NRK-reporter Odd Karsten Tveits siste bok, Krig og diplomati, kom ut høsten 2004.

Det ble da med en gang klart for Henriksen Waage at Tveit måtte ha hatt tilgang på dokumenter som burde ha vært arkivert hos UD.

– Tveit viser for eksempel til utenriksminister Holsts besøk i Tunisia, hvor han traff PLO-sjef Arafat. Holst skrev etterpå et personlig referat fra møtet med Arafat, samt et brev til Israels utenriksminister Shimon Peres. Begge deler ba han Rød-Larsen og Juul ta med til Israel og overrekke til Peres, begge deler siterer Tveit fra i sin bok, sier Henriksen Waage.

Tveits bok er full av henvisninger til kilder og fortrolige samtaler fra Oslo-kanalens hemmelige forhandlinger. Og hans bok fører mange «beviser» på at det verserte skriftlige dokumenter som burde ha vært å finne i UDs arkiver, mener ekspertene Ny Tid har snakket med. Når det gjelder det nevnte Sarpsborg-dokumentet, skriver Tveit at «Rød-Larsen fikk en kopi av palestinerne og israelerne som han skulle gi videre til utenriksminister Stoltenberg og statssekretær Egeland».

Hvordan Tveit har fått tak i mange av dokumentene han siterer fra, er uvisst. For det første henviser NRK-reporteren til kildevernet. For det andre har han i sin bok rundt 200 noter med henvisning til Riksarkivet, hvor Tveit har satt en sperrefrist på 25 år for innsyn i kildematerialet.

Ny Tid har snakket med Tveit som sier at han ikke vil røpe sine kilder, slik han også har uttalt til andre medier tidligere.

– Opinionen har krav på å få vite hvor enkelte forfattere har fått dokumenter fra, når Hilde Henriksen Waage blir beskyldt for å dagdrømme i sine beskrivelser av hendelsene under de hemmelige forhandlingene, sier professor Helge Pharo.

– Jeg mener at norsk og internasjonal offentlighet nå bør konfrontere sentrale personer med mangelen på dokumenter i UDs arkiv, slik at den hele og fulle sannheten om de historiske og hemmelige forhandlingene blir offentligjort, sier Henriksen Waage.

LES MER I PAPIRUTGAVEN SOM ER Å FÅ KJØPT I BLANT ANNET ALLE NARVESEN-KIOSKEN, SEVEN-ELEVEN, DELI DE LUCIA OG EN REKKE DAGLIGVAREBUTIKKER OVER HELE LANDET.

---
DEL

Legg igjen et svar