Dokumentariske sår

Xenos (2013) og A Man Returned (2015) Regi: Mahdi Fleifel

Palestinsk-danske Mahdi Fleifels filmer trykker inn flyktningens smerte og fortvilelse.

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Xenos (2013) og A Man Returned (2015)

Mahdi Fleifel

Den palestinsk-danske Mahdi Fleifels flyktningdokumentarer Xenos (2013) og A Man Returned (2015) er som sår – en slags oppgitt og nødlidende aktualitetspoesi som ønsker å blande blod med sitt publikum. Det blir for trygt, rent og vagt å kalle dette «dokumentariske portretter». Filmene er mer stikkende og skrapende enn fremstillende: De roter i virkelige sår og lar disse sårene virkelig kjennes gjennom sitt mer knuste og ødelagte enn klare og presentable uttrykk.

Desorientering. Dette gjelder særlig Xenos, en fragmentarisk «reisedagbok» som tar form av et hjerte som brenner – like mye av apati som av livsomfavnelse. I denne 13 minutter lange filmen følger vi palestineren Abu Eyad og andre som har reist fra flyktningleiren Ain El-Helweh i Libanon, og foreløpig endt opp i Hellas. Filmen viser deres liv i Athen der de vandrer gatelangs eller sitter i en kjellerleilighet – et provisorisk hjem – eller snakker med venner som fortsatt er i Palestina. «Kanskje jeg kan komme og besøke deg i Hellas?» spør én, før Abu kontant svarer: «Hvorfor dét, min venn?» For å komme seg gjennom dagene og nettene tar Abu heroin og prostituerer seg i parken.

De visuelle og auditive opptakene er som regel asynkrone – vi ser bilder som ikke direkte hører til samtalene. Filmens bevegelse fra bilde til bilde (ofte av Abu og vennene som går rundt og kjederøyker i bygatene, som virker monotone, trange og endeløse) og fra samtale til samtale (som synes å gå i sirkler), føles dessuten springende og delvis usammenhengende. Xenos skaper slik sin egen tid av rådvillhet, retningsløshet og håpløshet.

Både still- og filmbildene er dessuten uklare, kornete og fulle av bevegelse, og lydene fra telefonsamtalene er preget av dårlig forbindelse eller støyete opptak. Dette gir filmen en rå asfaltestetikk som påkaller oppmerksomhet til sin egen fysiske bundethet og mentale fortumlethet. Filmens bedrøvede og fragmentariske uttrykk overfører, på den ene siden, et vaklevorent grep om situasjonen den «avspeiler» (for et pyntelig ord), og på den andre siden, en innarbeidet empati med Abu.

Xenos gir oss ikke bare sanseinntrykk fra flyktningenes omgivelser som avslører leveforholdene; den trykker inn smerten og fortvilelsen og innsirkler oss i sin nedstemthet. Filmen sparer oss heller ikke for sin egen og flyktningenes desorientering, og føles like desintegrert som menneskene den følger. Og her, i dette såret (hvilket annet ord kan vi bruke?), ligger dens brennbare og desillusjonerte lyrikk.

De fremmede. I en av filmens lyd- og billedsynkrone opptak filmes en graffitibeskjed på en gul vegg, som kommenteres av to av Abus palestinske venner:

«I am not an Athenian

or a Greek but

a citizen of the WORLD.»

Socrates

«Er dette engelsk, Reda?» spør den ene av dem. Reda svarer bekreftende, men sier at han ikke forstår hva ordene betyr. Kameraet trekker seg vekk fra sitatet og ned til Reda som står under det. Vi ser ham som en silhuett foran murveggen (det karakteristiske fippskjegget gjør det tydelig at det er Reda), hvis gulfarge utstråler alt annet enn livaktigheten den på papiret skulle uttrykke. Reda ser til høyre, og kameraet følger blikket hans der han oppdager to nye sitater:

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here