Dokumentarfilmskaperen som hadde lært leksa si

Avslørende dokumentar om Kadyrovs Tsjetsjenia, eller propagandafilm til fordel for Putins Russland? Vår anmelder mener det siste.

Sigurd Lydersen
Frilanskribent.


The Family. A film about Ramzan Kadyrov
Regi: Mikhail Khodorkovskij

Dokumentarfilmen The Family. A film about Ramzan Kadyrov om den tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrov ble lansert i mai 2015 på flere språk – inkludert en engelsk versjon. Alle versjonene er tilgjengelige på YouTube. Filmen er produsert av Mikhail Khodorkovskijs stiftelse Otkrytaja Rossija – Et åpent Russland. Khodorkovskij var eier av oljeselskapet Yukos og en av Russlands rikeste da han i 2003 ble arrestert for økonomisk kriminalitet. Han og hans støttespillere hevder at bakgrunnen var hans økonomiske støtte til opposisjonen til Putin. Selskalpet Yukos ble ekspropriert av staten, og Khodorkovskij ble dømt til 14 år i fengsel. Han slapp ut på nåde i forbindelse med OL i Sotsji i 2013, på betingelse fra Putin om at han ikke skulle involvere seg i politikk videre. Khodorkovskij fikk senere politisk asyl i Sveits, der han fortsatt bor. Han stiftet organisasjonen Et åpent Russland i 2014.

Helvetes forgård. Khodorkovskijs dokumentarfilm på 26 minutter er profesjonelt utført, med voiceover og dramatiske effekter. Scener fra bakken i Tsjetsjenia har rødt filter, og underbygger på den måten en fremstilling av Ramzan Kadyrovs Tsjetsjenia som en slags helvetes forgård. Lydbildet er ubehagelig og dystert som i en skrekkfilm. Vi blir presentert for en tsjetsjensk diktator med et jerngrep om landet, og en befolkning i frykt for vilkårlig maktmisbruk. Representanter for den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Komiteen mot tortur forteller både om angrep mot kontorene og torturen de selv har blitt utsatt for av Kadyrovs. Vi får høre om Kadyrov-familiens fond, som alle tsjetsjenere angivelig må betale ti prosent av lønnen sin til, og som er til fri benyttelse for Kadyrovs familie og deres liv i grenseløs luksus og dyre vaner. Millioner av kroner har gått til den legendariske fotballspilleren Diego Maradona for at Kadyrov skulle få spille fotball med ham, verdensartister flys inn til private markeringer, hele bykvartaler i Grozny males oransje til ære for Ruud Gullit som trener for byens fotballag, og det bygges skyskrapere i Grozny sentrum som ingen har råd til å bo eller arbeide i. Vi får vite at hver tiende mannlige tsjetsjener inngår i Ramzan Kadyrovs velutstyrte hær, og at Kadyrov skryter av å ha sendt 74 000 soldater til Øst-Ukraina.

Putin har all grunn til å være fornøyd.

Frankensteinfigur og fiendebilde. Samtidig som The Family har blitt presentert som en avslørende dokumentar om Kadyrovs styre og den kritiske menneskerettighetssituasjonen i Tsjetsjenia, er det den russlandsorienterte, orientaliserende tilnærmingen som er mest fremtredende i filmen. Det er verdt å merke seg rollefordelingen og hvem som kommer til orde i filmen. Med Kadyrov i rollen som despot inntar tsjetsjenerne rollen som ofre – mens analysen og ekspertkommentarene er det russiske journalister, statsvitere, menneskerettighetforkjempere og Mikhail Khodorkovskij selv som står for. Når vi møter tsjetsjenske menneskerettighetsaktivister i Grozny-avdelingen for Komiteen mot tortur, er det ikke i rollen som eksperter – disse aktivistene presenteres som ofre på linje med resten av det tsjetsjenske folket.

I filmen påstår den russiske statsviteren Stanislav Belkovski at Kadyrovs styre i Tsjetsjenia handler om at Putin egentlig tapte Tsjetsjenia-krigen, og at Tsjetsjenia under Kadyrov nyter en uavhengighet landet aldri har hatt tidligere. De russiske journalistene Ksenia Sobchak og Xenia Sokolova tegner et bilde av Kadyrov som en slags Frankensteinfigur som kan vende seg mot Russland. Lederen for Komiteen mot tortur, menneskerettighetsjuristen Igor Kaljapin som sitter i Putins menneskerettighetsråd, uttrykker bekymring for at det eneste som knytter Kadyrov og Tsjetsjenia til Russland, er det nære personlige forholdet statslederne imellom. Vi får se to sekvenser hvor Putin henholdsvis omtaler Kadyrov som en sønn, og Kadyrov omtaler Putin som sitt idol.

Khodorkovskij tar selv oppgaven med å oppsummere og konkludere, og legger til grunn at det tilbakeliggende Tsjetsjenia må løftes opp til nivået som resten av Russland befinner seg på, dersom landet skal forbli i den russiske sfæren og faren avverges.

Hensikten med Mikhail Khodorkovskijs dokumentarfilm er altså å tegne et fiendebilde av Kadyrov – ikke bare for tsjetsjenerne, men for Russland og resten av verden – mens Putin-regimet går fri. Putin har derfor all grunn til å være fornøyd. Khodorkovskij har åpenbart lært seg sin lekse: Han forholder seg til betingelsene for løslatelsen. Med denne dokumentarfilmen utfordrer han ikke, men underbygger Putin-regimets makt og legitimitet.

Tsjetsjensk jurist:
– En propagandafilm

«Denne filmen tildekker den reelle situasjonen i Tsjetsjenia,» mener tsjetjsenske Akhmed Gisaev.

Ny Tid har vært i kontakt med den tsjetsjenske juristen og menneskerettighetsaktivisten Akhmed Gisaev for å få hans kommentar til filmen. Gisaev har bakgrunn fra menneskerettighetsorganisasjonen Memorial i Grozny, men måtte flykte med sin familie fra Kadyrovs sikkerhetsstyrker i forbindelse med represalier i 2009. Han fikk asyl i Norge, og har siden bodd i Oslo. Her gikk Gisaev rett inn i jobb som rådgiver i Den norske Helsingforskomité, til han i 2015 startet sin egen organisasjon Human Rights Analysis Center. Gisaev har fulle dager, og er en hyppig gjest ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og andre europeiske og norske rettssaler og høringsinstanser, som ekspert på menneskerettighetssituasjonen i Kaukasus.

Han er ikke nådig i sin omtale verken av dokumentarfilmen The Family eller opphavsmannen. «Jeg ser denne filmen som et stykke ren russisk propaganda,» fastslår Gisaev. «Khodorkovskij tildekker den reelle situasjonen i Tsjetsjenia. Hvorfor kommer det ikke frem i filmen at Ramzan Kadyrov er innsatt i rollen som president i Tsjetsjenia etter Putins dekret og på Putins nåde – uten at dette engang er blitt forsøkt demokratisk legitimert gjennom valg?» spør han.

Syndebukk. Gisaev mener Kadyrov er en quisling for Russlands okkpasjon av Tsjetsjenia. «Han representerer ene og alene Putin-regimets interesser, ikke befolkningen i Tsjetsjenia. Kadyrov kan knapt gå på toalettet eller drikke en kopp te uten ordre fra Moskva,» sier Gisaev.

«Det Putin gjør i Tsjetsjenia gjennom Ramzan Kadyrov, ble beskrevet for lenge siden av den politiske filosofen Montesquieu, og tør være velkjent. Det dreier seg om herskerens behov for en syndebukk, en ’mini me’, for å ha noen å skylde på for egne forbrytelser. Dette burde være åpenbart for vestlige forskere og skolerte beslutningstakere,» mener Gisaev, som forteller at han aldri slutter å la seg overraske over hvor naive vestlige beslutningstakere og medier er i møte med den russiske propagandaen.

«Kadyrov kan knapt gå på toalettet eller drikke en kopp te uten ordre fra Moskva.»

Liksom-opposisjon. Han mener vinklingen i denne dokumentarfilmen et uttrykk for den vanskelige situasjonen den russiske demokratiske opposisjonen står i. «Opposisjonen er todelt – mellom dem som kjemper for sine egeninteresser, og dem som drives av demokratiske prinsipper. Mikhail Khodorkovskij tilhører den første kategorien, og det er kun denne økonomisk orienterte og ufarlige opposisjonen Putin tillater. Den demokratiske opposisjonen blir slått hardt ned på,» sier Gisaev. «Jeg vil minne om at fremtredende medlemmer av den demokratiske delen av opposisjonen, som Anna Politkovskaja og Boris Nemtsov, ble drept for å statuere eksempel.»

Gisaevs tsjetsjenske menneskerettighets- og demokratiperspektiv er fraværende i Khodorkovskijs dokumentarfilm om Kadyrovs Tsjetsjenia. Vi er imidlertid heldige som har denne kompetansen vandrende blant oss, i landflyktighet fra Putins Tsjetsjenia.

Hva mener du? Se filmen på YouTube og døm selv.

---
DEL