New York Review of Books

Dokumentarfilmen The 50 Year Argument er et festskrift til en av litteraturkritikkens mest innflytelsesrike institusjoner, men kunne ha tjent på å underlegges et kritisk blikk.

Hugh Eakin og Robert Silvers i The 50 Year Argument. FOTO: Brigitte Lacombe/Courtesy of HBO
Live Ø. Danielsen
Danielsen er fast filmkritiker i Ny Tid. Epost liveod@gmail.com

The 50 Year Argument
Regi: Martin Scorsese og
David Tedeschi

«All writing is political.» Susan Sontags ord, slik vi kan høre dem i en intervjuscene i dokumentaren Regarding Susan Sontag (2014), kunne ha beskrevet tidsskriftet hvor hun selv i en årrekke var blant de mest prominente bidragsyterne. The New York Review of Books var fra starten av mer enn bare et litteraturtidsskrift – selv om navnet har kunnet antyde det motsatte for de uinnvidde: Med et alltid kritisk blikk, hevet over verket i seg selv, så tidsskriftet det som sin oppgave å innta en alternativ posisjon overfor samfunnet. Slik tok de også avstand fra oppfatningen om litteraturkritikk som ren forbrukerveiledning.

Hannah Arendt, Saul Bellow, Noam Chomsky
Hannah Arendt, Saul Bellow, Noam Chomsky

Tidsskriftets tilblivelse var da også kulturpolitisk motivert. Det hele startet da kritikeren Elizabeth Hardwick i 1959 publiserte det toneangivende essayet «The Decline of Book Reviewing» i Harper’s Magazine, hvor Robert Silvers var medredaktør. Hardwick satte ord på en generell misnøye med samtidens litteraturkritikk, noe som resulterte i at Silvers, Hardwick og en gruppe venner møttes for å diskutere kritikkens fremtid og potensial. Da den nesten fire måneder lange trykkestreiken inntraff i New York i 1963, lå forholdene tilstrekkelig til rette for at Silvers sammen med medredaktør Barbara Epstein kunne introdusere The New York Review of Books til et publikum som var utsultet på trykksaker.

Jordnær og mytisk. Martin Scorsese er blant dem som har vært en uttalt tilhenger av The New York Review of Books, og i anledning tidsskriftets 50-årsjubileum ble han kontaktet av redaktør Silvers og bedt om å lage en dokumentar om litteraturinstitusjonen. Sammen med sin makker David Tedeschi har han laget en film som vitner om sin egen – og de fleste andres – begeistring for tidsskriftet. Ved å kombinere opptak fra det travle kontoret – veggene dekket av bøker, pultene fylt av papirbunker – med historiske arkivbilder sammen med oppleste utdrag av essayene, fremstiller Tedeschi og Scorsese tidsskriftet som en på samme tid jordnær og mytisk institusjon. Disse aspektene forenes i omtalen av dokumentarens faktiske hovedperson, grunnlegger og redaktør Robert Silvers – eller Bob, som han konsekvent kalles – som med sin klare intensjon og vennlige veiledning fortsatt makter å vriste tekstene han ønsker ut av skribentene sine.

Susan Sontag
Susan Sontag

Språkets makt. Begeistringen er heller ikke vanskelig å forstå. Noen av vår tids største tenkere og forfattere har vært bidragsytere i tidsskriftet: Noam Chomsky, Susan Sontag, Joan Didion, Hannah Arendt, Gore Vidal, Norman Mailer og Saul Bellow, for kun å nevne en håndfull. Dokumentarens hyppige bruk av arkivfoto av disse skribentene bidrar til ytterligere å styrke inntrykket av filmens nesten mytologiserende beundring for emnet sitt. Spesielt i de scenene hvor aktørene går i debatt med hverandre, får man inntrykk av at filmen spiller opp til et slags intellektuelt clash of the titans, som tilfører filmen noen svært underholdende sekvenser.

Joan Didion
Joan Didion

Ett eksempel på dette er da Gore Vidal blir konfrontert av en kraftig indignert Norman Mailer i et tv-studio. Mailer har lest Vidals ord om ham i The New York Review of Books, der han i kraft av sine mange kvinnefiendtlige utsagn karakteriseres som en logisk forløper til seriemorderen Charles Manson. Han ber nå Vidal innstendig om å trekke tilbake karakteristikken. Mailers fornærmede mine er fornøyelig, og minner om William F. Buckleys tilsvarende reaksjon på Vidals harde utsagn i en liknende scene fra fjorårets dokumentarfilm, Best of Enemies, som portretterte de to polemikerne i heftig politisk debatt. I begge disse scenene er det språket selv som utgjør kjernen i debatten, og aktørenes frykt og respekt for språkets naturlige evne til å kategorisere og definere.

The New York Review of Books kunne introduseres til et publikum som var utsultet på trykksaker.

Dette aspektet kommer også frem i en annen scene, der Susan Sontag ber Mailer om å tenke gjennom implikasjonene av betegnelsen «lady writer» – kvinnelig forfatter. «Words count, we’re all writers, we know that,» sier hun, og bringer slik inn et poeng som (dessverre) føles like relevant i dag – sist brakt opp i Chris Rocks Oscar-tale om den manglende logikken i det å dele opp priskategoriene for kvinnelige og mannlige skuespillere: «It’s not track and field; you don’t have to separate them.» Hvis det å skrive er politisk, sier dette også noe om språkets egenskaper, samt om viktigheten av å være bevisst forholdet mellom samfunnet vi lever i og språket det både benytter seg av og åpenbarer seg gjennom.

Hyllest. Joan Didion, som nærmet seg 80 år da filmen ble innspilt, er blant skribentene som virkelig har tatt et oppgjør med språkets evne til å manipulere og skape falske narrativ. Da New York i 1989 ble rystet av den såkalte Central Park-jogger-saken, der en kvinne ble brutalt mishandlet og etterlatt for å dø i Central Park, valgte Didion å innta en kritisk posisjon med essayet «Sentimental Journeys». Fem unge, ubemidlede menn ble dømt for overgrepet, men ved å vise til språkets inngripen i og manipulering av sakens faktiske forhold, reiste Didion tvil om skyldspørsmålet – en tvil som i 2002 ble berettiget, da den faktiske gjerningsmannen trådte frem.

Didions vilje til å gå rettens og medienes narrativer etter i sømmene resonnerer godt med dokumentarens budskap om at en god journalist skal gå under overflaten på det som er allment akseptert, de offisielle uttalelsene.

Mer problematisk er det derimot at en film som er så opptatt av å feire det kritiske blikket og den avvikende meningen, opptrer såpass ukritisk i behandlingen av sitt eget materiale.

I den nevnte artikkelen som foranlediget ideen om The New York Review of Books, Hardwicks «The Decline of Book Reviewing», stiller hun spørsmålet «who reviews the reviewers?» Den underlige svakheten ved The 50 Year Argument er at filmens implisitte svar er «ingen»: Et tidsskrift som til enhver tid har vært såpass opptatt av å utforske tankens rekkevidde og sin egen funksjon, fortjener – enn si gjør krav på – noe mer enn et ukritisk festskrift. Forklaringen på denne ensporede feiringen ligger nok likevel i anledningen: I scorsesiske termer er nok dette mer enn noe annet The New York Review of Books’ versjon av The Last Waltz: En siste hyllest til en institusjon som nærmer seg slutten, hvis Silvers alder indikerer at en avslutning er i emning for tidsskriftet slik vi kjenner det i dag. Og det kan det jo være god grunn til å tro.

---
DEL