Dokumentarfilm!


En rekke dokumentarfilmer gjør seg gjeldende innen gravende journalistikk. Dette er en sjanger som i dag nedprioriteres i en rekke avisredaksjoner, der man for å fylle opp aksjonærutbyttet har sagt opp hundrevis av journalister de siste årene. 

Ansvarlig redaktør i Ny Tid
Email: truls@nytid.no
Publisert: 2016-02-18
Vi i Ny Tid forsøker med små midler å drive gravejournalistikk – og har fått en del drahjelp fra Fritt Ord, samt et par nominasjoner for vår kritikk av asylpolitikk. Nå har også Erling Borgen og journalist Tarjei Leer-Salvesen blitt med på laget (se spalten «Grav der du står» på side 5).
Den undersøkende journalistikken er også grunnen til at Ny Tid har satset på kritikk av dokumentarfilm. Filmer som over år graver i menneskers gjøren og laden. I denne avisen finner du hele 15 filmer omtalt. Grunnen er at årets viktigste dokumentarfilmfestival Human Rights Human Wrongs (HRHW) arrangeres på Cinemateket 16.–21. februar, mens Eurodok deretter går av stabelen samme sted den 8.–13. mars. Blant de spennende temaene som tas opp i HRHWs i alt 19 filmer er økende ekstremisme; hvordan vi her i Norge forholder oss til flyktninger; og hvordan vi kan få innsikt i narkokrigene i Mexico. Eurodok på sin side inkluderer 12 norske dokumentarer, deriblant Duma (se side 20), hvor regissør Pål Refsdal møter et par selvmordskandidater i Afghanistan like før de skal bøte med livet for å gjennomføre en terrorhandling. Både på HRHW og Eurodok dreier det seg om maktmisbruk og urettferdighet, men også om omsorg og engasjement.

Dokumentarfilmens kobling til virkelighetens mennesker – at noe er på spill – er av betydning for en etisk-politisk avis som vår. Ett eksempel er torturisten på Guantánamo i filmen Guantanamo’s Child, som i likhet med filmen Drone viser mennesket som angrende tar tak i volden han har utsatt andre for. Et annet eksempel er den åpne korrupsjonen i Kina (The Road), og et tredje er folk som tar loven i egne hender (såkalte vigilanter) for å hindre narkotrafikk ved grensen til Mexico (Cartel Land). Men like interessant er det hvordan regissørene bak disse filmene opererer som writer-directors – der de nærmest skriver med kamera og lager manus selv. Ikke minst er det interessant at mange av regissørene våger seg inn i områder man vanligvis ikke tør ferdes. Den allerede nevnte Refsdal ble kidnappet av opprørere forrige gang han laget dokumentar – men har likevel reist til Syria med en viss fare for sitt liv. En annen er Sean McAllister, som ble fengslet i Syria og fratatt kamera. Han fortalte meg en gang hvordan han smuglet film-
opptak ut av Jemen etter at han i det skjulte hadde filmet på innsiden av det ...


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)