Dokumentarer som vil forandre verden

Vi står overfor en ny bølge av dokumentarer som ikke nøyer seg med å vise frem virkeligheten. De vil skape reell sosial endring, langt utenfor de tradisjonelle visningsrommene.

«Nå som filmen er lansert, er bare halve jobben gjort,» sier Julia Dahr.

Den norske filmskaperen er i København i anledning verdenspremieren for sin nye film Thank You For the Rain, og for å presentere dokumentaren på arrangementet GoodPitch. Dahr har jobbet med filmen i seks år, og tror hun vil jobbe videre med den i mange år fremover. Hun håper filmen kan nå langt utover festivalpublikumet og nordeuropeiske tv-seere. Dahr vil at den skal skape endring og ha ringvirkninger på både lokalt og globalt nivå.

Med dét er Dahr del av en bølge av nye dokumentarfilmskapere som ikke nøyer seg med å dokumentere et fenomen, vise det til verden og så gå videre. De vil skape reell sosial forandring, utenfor de mørke visningsrommene.

RUMANGABO, EASTERN DEMOCRATIC REPUBLIC OF CONGO, MARCH 2012: A ranger looks out the park from a watchtower at ICCN Congolese Conservation Ranger headquarters in Virunga National Park, DRC, 9 March 2012. (Photo by Brent Stirton/Reportage for GEO magazine.)

Fra bonde til klimaaktivist. For seks år siden dro Julia Dahr og kamerakvinne Julie Lunde Lillesæter til Kenya. De ville lage en film om menneskene som ble direkte påvirket av klimaendringene. En av dem var Kisilu Musya.

I 2011 returnerte Musya til landsbygda fra byen for å slå seg ned som bonde, som hans foreldre. Foreldrene hadde også opplevd vanskelige værforhold, men Musya hadde aldri sett for seg hvor ille det ville bli. Med klimaendringene har været blitt mer ekstremt. Musya og familien kunne for eksempel oppleve perioder med tørke. Når de så forsøkte å tilpasse avlingene til tørt vær, kom flommen og skylte alt vekk. Stormen blåste taket av huset hans.

«Det er vanskelig å planlegge for klimaendringene,» sier Musya når Ny Tid møter ham i København sammen med Julia Dahr.

Den kenyanske bonden ba Dahr om å gi ham et kamera, slik at han kunne dokumentere været når hun ikke var der. Med tiden har Musya selv blitt filmskaper og klimaaktivist, i tillegg til å fungere som en uformell rådgiver og leder i lokalsamfunnet. Han hjelper andre bønder med å finne frem til ulike strategier for å sikre avlingene mot klimaendringene. Han har opprettet selvhjelpsgrupper og satt i gang treplantingsprosjekter. De har begynt å samle vann når det regner, og vanner for hånd og med et enkelt irrigasjonssystem. Dette gjør det mulig for dem å høste flere ganger i løpet av en sesong.

Man kan jobbe videre med tematikken og subjektene i en evighet.

Spre bevissthet. Nå vil Musya og Dahr også bruke dokumentaren de har laget til å spre bevissthet om de pågående klimaendringene. Dokumentaren, som skal dubbes til de østafrikanske språkene kamba og swahili, skal forhåpentlig vises for flere enn 100 000 innbyggere i Øst-Afrika. De håper begge at den kan inspirere og bidra til å bygge klimaresistente lokalsamfunn, basert på Musyas modell.

Filmskaperne vil bruke filmen til å holde verdens ledere ansvarlige, og sørge for at løftene fra Paris-avtalen ikke går i glemmeboken. En anledning bød seg da Dahr og Musya presenterte Thank You For the Rain på GoodPitch, forumet som knytter filmskapere til ideelle organisasjoner. Blant dem som roste filmen denne gang var Danmarks tidligere utenriks- og finansminister og tidligere formann av FNs generalforsamling Mogens Lykketoft, som reiste seg fra forsamlingen og takket filmskaperne for innsatsen.

I løpet av ti år har GoodPitch blitt arrangert på seks kontinenter. Filmskapere fra 25 land har til sammen dratt inn 25 millioner euro til sine ulike prosjekter. Under arrangementet i København ble Thank You For the Rain presentert for beslutningstakere, organisasjoner, politikere og media. Filmteamet møtte representanter for blant annet World Economic Forum og Mary Robinson Foundation.

«Vi har kommet i kontakt med mange vi ellers ikke ville nådd, og flere har allerede signalisert at de vil hjelpe oss med å få Kisilu og filmen inn på ulike fora, organisere lokale visninger og spre blest om filmen,» sier Julie Lunde Lillesæter. Hun har i tillegg til å fotografere også fått tittelen «impact producer» i etterkant.

Lillesæter er ikke i tvil om at denne muligheten vil gjøre det lettere å få til en sterk kampanje og å få vist filmen til de rette menneskene på de rette stedene.

Bedre enn en kampanje. Dokumentarer får ofte støtte fra ideelle organisasjoner, men organisasjonene har like ofte sin egen agenda. Et nøkkelord her er «impact»: Man vil at filmen skal kunne brukes i påvirkningsarbeid ute i den virkelige verden og skape reell forandring.

«For den riktige organisasjonen kan filmen bli et nyttig verktøy. Hvis den treffer godt med tematikk, land eller demografi, kan en ekstern dokumentar være bedre egnet til å skape endring enn en internprodusert kampanje,» sies det på seminaret «The Art of Impact» i København.

«Det er vanskelig å planlegge for klimaendringene.»

Den belgiskproduserte dokumentaren Virunga fra 2014 tar for seg kongolesiske nasjonalparkvokteres kamp mot snikskyttere og et mektig, internasjonalt selskap. Denne filmen er et godt eksempel på en dokumentar som har fått slik støtte. Det har rent inn midler fra blant annet Global Witness, organisasjonen som kjemper mot korrupsjon og miljøkriminalitet, og Howard G. Buffett Foundation, som jobber med å heve levestandarden for fattige.

Abigail Anketell-Jones har jobbet med produksjonen av både Virunga og den prisbelønte kortdokumentaren The White Helmets, som forteller om det syriske sivilforsvaret. Begge filmene er GoodPitch-prosjekter, og har skapt ringvirkninger langt utover det filmskaperne kunne tenke seg.

«GoodPitch stiller det ambisiøse spørsmålet: Hva er det beste man kan få til med denne dokumentaren? Det er ekstremt inspirerende,» sa Anketell-Jones under seminaret.

Reelle endringer. På sine nettsider har filmskaperne oppsummert hvilken «impact» Virunga har oppnådd. De mener at dokumentaren har endret folks bevissthet, og dessuten enkeltpersoners handlemønster, til for eksempel å sikre at man ikke har investeringer i selskaper som olje- og gassprodusenten SOCO – dokumentarens store stygge ulv. Filmen avslører omfattende korrupsjon i selskapet. Disse avsløringene har blitt tatt på stort alvor og har blitt ført videre av viktige nyhetsmedier som BBC, The New York Times, The Telegraph og Al Jazeera.

SOCO gjennomførte til slutt en intern granskning, og forsikret deretter pressen om at de hadde ryddet i rekkene.

«Det var et tilbakeslag,» sier Anketell-Jones. «Vi måtte jobbe dobbelt så hardt for å få folk til å innse at kampen ikke var over.» Granskningen ble i etterkant stemplet som utilstrekkelig av selskapets aksjonærer, hvilket førte til at en av dem, Den engelske kirken, ba SOCOs styreleder om å trekke seg.

Virunga-skaperne kan helt klart si at dokumentaren har bidratt til å endre situasjonen for nasjonalparken og dens voktere. Filmen har også bidratt til å rette søkelyset mot korrupsjon.

En utfordring som oppstår når man driver et slikt omfattende arbeid i kjølvannet av en dokumentar, er at man kan jobbe videre med tematikken og subjektene i en evighet, forteller Anketell-Jones.

«Man må spørre seg: Når er jobben gjort?» sier hun.

Hannisdal er frilansjournalist. aurorahannisdal@gmail.com

---
DEL