Dokumentaren som kommunikasjonsmiddel

Spaces of Exception sammenlikner erfaringen av undertrykkelse og motstand, og finner likheter mellom Nord Amerikanske indianer-reservater og Palestinske flyktningleirer.
Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: carmengray@gmail.com
Publisert: 09.02.2019

Spaces of Exception

Matt PetersonMalek Rasamny

USA, Libanon og Palestina

Dokumentarsjangeren får stadig mer respekt og oppmerksomhet som et innovativt filmformat i seg selv. Frigjort fra forventingen om at den skal etterlikne den journalistiske reportasjens psevdo-objektivitet, med sin forslitte formel «ansikter snakker til kamera eller hverandre», har flere regissører den siste tiden i stedet eksperimentert med dokumentaren som et middel til å fremme saker, til aktivisme og folkelig mobilisering.

Festivalen Sharjah Film Platform i De forente arabiske emirater ble arrangert for første gang i januar i år, og skal være et springbrett for regional arabisk film samt et møtested for kritisk engasjement. Her deltok dokumentarfilmskaperen Malek Rasamny i et panel med tittelen «Documentary Expanded», og presenterte en visjon av ham selv og hans kolleger som formidlere. Det han er opptatt av er ikke bare kilden til historiene, men også hvor de blir brakt videre til sluttproduktet blir fremvist; hvilke kommunikasjonslinjer blir opprettet og hvilken gjensidig tilgang blir skapt mellom adskilte grupper. Rasamny, som er basert i New York og Beirut, regisserte sammen med Matt Peterson Spaces of Exception (2018), en dokumentar som hadde verdenspremiere på Sharjah, og som regissørene skapte i håp om at den skulle fungere som et medium for solidaritet på tvers av landegrensene for grupper som er utsatt for landtyveri og undertrykkelse.

Spaces of Exception Regissører: Matt Peterson og Malek Rasamny

Land og maktutøvelse

«I Navaho har vi ikke noe ord for omplassering, å omplassere betyr å forsvinne og aldri bli sett igjen», sier en nordamerikansk indianer i Spaces of Exception. Dokumentaren viser hvor viktig lokal tilhørighet er for et folks kollektive identitet og sjelelige samhold, og at okkupasjonsmakter systematisk bryter slike bånd og tar kontroll over land ved hjelp av nye definisjoner og lover. Opptakene er gjort i løpet av de siste fire årene, og filmen trekker paralleller mellom situasjonen for urfolk i Nord-Amerika – som blir henvist til beskjedne jordflekker av de hvite kolonistene som tilraner seg deres forfedres jord  – og palestinerne på Vestbredden og i Libanon, som blir skviset inn i trange, fengselsaktige områder av israelske nybyggere. Klippene veksler mellom ulike reservater og flyktningleirer, mens beboerne diskuterer kampen de fører for selvstyre.

Dokumentaren som et middel til å fremme saker, til aktivisme og folkelig mobilisering.

Selv om jevnføringen av disse ulike erfaringene blir en forenkling – og filmen hopper glatt over den spesifikke konteksten for opprettelsen av staten Israel og rollen europeisk antisemittisme har spilt i regionens etniske motsetninger – hamrer filmen inn et vesentlig poeng i det den viser at dehumanisering gjennom undertrykkelse er et globalt fenomen som foregår med metoder som bare er altfor lette å kjenne igjen. Filmskaperne beveger seg tilsynelatende uanstrengt fra sted til sted og inntar med sin privilegerte bevegelighet rollen som budbringere i en god kamp. De vil bringe Spaces of Exception tilbake til stedene der den ble spilt inn for å gjøre filmvisninger og slik kan fortellingene nå ut til mennesker utenfor filmfestivalenes kretsløp, på stedene der den vil få mest gjenklang. Slik skaper de nettopp den utvekslingen av ideer mellom atskilte motstandsgrupper som makthaverne vil å forhindre ved å isolere dem.

En synlig eksistens som motstand

Begrepet om Spaces of exception, eller «unntakssteder», (skapt av tenkeren Carl Schmitt som støttet Nazi-regimet) har sitt opphav i en maktforståelse der ekstreme avvik fra loven kan tillates i områder der innbyggernes status, som mennesker og borgere, er blitt redusert eller avvist av staten. Selve eksistensen og den fortsatte synligheten til et folk som blir ansett som uønsket, blir sett som en provokasjon av deres undertrykkere, og dette er også tilfellet med reservatene og leirene i filmen – de blir gjerdet inn for å holde folkene på plass.

Reservater skal i prinsippet være tilrettelagt for selvstyre, men har likevel kynisk blitt manipulert for å begrense stammenes makt over sitt eget land. I Sioux, Mohawk og Navajo-reservater som blir besøkt i filmen, er kolonimaktens dødelige metoder for å viske ut urfolkenes kulturelle identitet sjokkerende synlig.

Spaces of Exception Regissører: Matt Peterson og Malek Rasamny

I et Mohawk-reservat i delstaten New York står et kasino med gjenspikrede vinduer, fullt av spilleautomater uten spillere. Som en «forretning for overlevelsens skyld» er kasinoet et tvistepunkt i striden mellom tradisjonalister og de som heller vil assimileres og åpner for turister som vil hengi seg til gambling – som er ulovlig utenfor reservatet. Dette blir et grelt bilde av de innsnevrede livssjansene til et folk som er avskåret fra sitt fragmenterte fedreland; en omskjæring og kastrering av handlekraften gjennom koloniherrenes bedriftsmodeller, som er dårlig tilpasset det tradisjonelle livet. Underkastet en fremmed orden som lik en vampyr suger kraften ut av dem som er fanget i en ond sirkel av sårbarhet og avhengighet. De som ikke blir utradert med militære midler blir angrepet på et åndelig og psykologisk plan ved at språk og skikker blir fornektet. Urfolkene blir presset inn i levemåten til de hvite, men uten å lære hvordan de skal imitere dem på en måte som skaper velstand – en tilstand som bare blir enda mer fatal når alkoholen kommer inn i bildet.

Det fattigslige livet i de Palestinske flyktningleirene, der gatene er fulle av ubeskyttede strømledninger (som vi blir fortalt at ofte fører til dødsulykker) blir et parallelt tilfelle til denne typen økonomisk undertrykkelse og et liv som er redusert til en usikker og farlig kamp for tilværelsen. Under den voldelige utslettelsespolitikken blir selve identiteten en forbrytelse. Men der de blir forfulgt av amerikanske politibiler på inspeksjonsrunde eller israelske kontrollpunkter, blir det å være synlig – «det faktum at jeg puster her inne i leiren» som en palestinsk kvinne sier – til en form for motstand.  Livet selv er alltid en rå, potensielt subversiv kraft, og det å holde ut på sine egne premisser og samtidig se at andre gjør det samme, er selve essensen i en fri solidaritet.

«I Navaho har vi ikke noe ord for omplassering; å omplassere betyr å forsvinne og aldri bli sett igjen,» fra Spaces of Exception

Reservater skal i prinsippet være tilrettelagt for selvstyre, men har likevel kynisk blitt manipulert for å begrense stammenes makt over sitt eget land. Livet selv er alltid en rå, potensielt subversiv kraft.

Kommentarer