Dødshjelp i familien

FILM: Veteranen Bille August har vendt tilbake til hjemlandet med en velspilt ensemblefilm om et vanskelig og modig tema.

Stille Hjerte
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Stille hjerte
Regi: Bille August, foto: Dirk Brüel

Veteranen Bille Augusts nye film Stille hjerte starter nærmest som et ekko av den danske dogmeklassikeren Festen fra 1998. Vi møter Paprika Steen – som også spilte i Thomas Vinterbergs film – i rollen som Heidi, som med sin mann (Jens Albinus) og tenåringssønn (Oskar Sælan Halskov) ankommer sine aldrende foreldres hus for en helg som skal vise seg å være en helt spesiell markering. Men der en av sønnene setter i gang dramaet ved å snakke om familiens mørke hemmeligheter i den nevnte Dogme-filmen, er det i Stille hjerte moren – i Ghita Nørbys skikkelse – som har tatt beslutningen som danner utgangspunktet for filmens konflikt.

Skal ta farvel. Esther, som hun heter, har nemlig blitt diagnostisert med den så langt uhelbredelige muskelsvinnsykdommen Amyotrofisk Lateral Sklerose (ALS), og plagene har for alvor begynt å manifestere seg. Hun har tatt avgjørelsen om å gjøre det slutt før sykdommen utvikler seg videre, assistert av sin legeektemann (Morten Grunwald). Familien, som alle har akseptert avgjørelsen, er derfor invitert til en siste helg i fellesskap, som inkluderer en julemiddag utenfor sesongen – og som etter planen skal ende med at Esther sovner inn, kort tid etter at de andre har forlatt huset på søndagen. Dette skal gjennomføres på en måte som vil fremstå som selvmord, slik at ektemannen ikke dømmes for lovbruddet det jo er å hjelpe noen med å dø.
Litt etter Heidi ankommer også hennes yngre søster Sanne (Danica Curcic), som til storesøsterens irritasjon har tatt med sin umodne av-og-på-kjæreste Dennis (Pilou Asbæk). I tillegg har Esther invitert sin gamle venninne Lisbeth (Vigga Bro), noe heller ikke alle synes er helt passende for en avskjedshelg for familien. De to søstrene står i klar kontrast til hverandre – Heidi som den bestemte og nærmest kontrollerende, mens Sanne er den nervøse og ustabile med en psykisk sykdomshistorikk. Det er imidlertid sistnevnte som i hemmelighet har bestemt seg for likevel ikke å godta morens valg, og som dermed skaper ytterligere motstand i en allerede over gjennomsnittet utfordrende familiehelg.

Stille hjerte er nok et dansk drama som kombinerer intelligente og troverdige karakterskildringer med sterke vendepunkter.

Vender hjem. Bille Augusts store gjennombrudd kom med Pelle Erobreren i 1987, som vant både Gullpalmen i Cannes og Academy Award for beste utenlandske film. Han fulgte opp med Den gode viljen (1992) basert på Ingmar Bergmans manus om sine egne foreldre, en film som igjen ble belønnet med en Oscar i den ikke-engelskspråklige kategorien. Etter denne startet den danske regissøren en internasjonal karriere, som inkluderer litterære adapsjoner som Åndenes hus (1993) med blant annet Meryl Streep, Glenn Close og Jeremy Irons, Frøken Smillas fornemmelse for snø (1997) med Julia Ormond og Gabriel Byrne, og Farvel Bafana (2007) med Dennis Haysbert og Joseph Fiennes, den siste om Nelson Mandelas forhold til sin fangevokter gjennom tyve år.
August har imidlertid med mer eller mindre jevne mellomrom vendt tilbake til Skandinavia, som med co-produksjonene Jerusalem (1996) med Maria Bonnevie og Pernille August og En sang for Martin (2001) med Sven Wollter og Viveka Seldahl. Biografifilmen Marie Krøyer fra 2012 markerte en retur til hjemlandet, men formodentlig fordi hans siste filmer ikke er blitt like store suksesser, anses Stille hjerte nå som et comeback for August. Så ble den da også nominert til seks av årets danske Bodil-priser, hvorav den stakk av med fire: for beste film, beste mannlige birolle (Asbæk), beste kvinnelige hovedrolle (Curcic) og beste filmmanus (skrevet av Christian Torpe). Strengt tatt kunne heller ikke filmen ha vunnet alle seks, da de to siste nominasjonene var til Steen og Nørby i samme kategori som Curcic. Men alle tre kunne i grunn ha vært verdige vinnere.

Parallell til Vinterberg. Uten at deres karrierer nødvendigvis er spesielt like, kan man her se en viss parallell til den tidligere nevnte Thomas Vinterberg, som hadde et betydelig comeback med den Oscar-nominerte Jakten i 2012. Etter en en ujevn rekke internasjonale produksjoner uten kommersiell suksess, vendte Vinterberg tilbake til dansk filmindustri allerede i 2007 med den passende titulerte – om enn ikke fullstendig vellykkede – En helt vender hjem, som han fulgte opp med det sterke dramaet Submarino (2010) og deretter Jakten. I kontrast til Augusts heldanske Stille hjerte er Vinterberg for tiden aktuell på norske kinoer med den amerikansk-britiske Thomas Hardy-adapsjonen Far from the Madding Crowd, som oppleves skuffende lite aktuell for vår tid. Kanskje er det dermed av det gode at han igjen har reist hjem for sin neste film Kollektivet, som skal ha premiere neste år.

Filmen fokuserer vel så mye på dem som skal leve videre som på hun som ønsker hjelp til å dø, men dreier seg likevel først og fremst om hvordan de ulike familiemedlemmene forholder seg til denne avgjørelsen.

På sitt beste er både Vinterberg og August eksempler på at danske filmskapere er i verdensklasse innen dramasjangeren, gjerne med en familie i sentrum for handlingen (noe denne sjangeren for så vidt ofte har). Og fortrinnsvis når disse regissørene lager film i hjemlandet, må man muligens tilføye. Stille hjerte er enda et dansk drama som kombinerer intelligente og troverdige karakterskildringer med sterke vendepunkter. Riktignok kan noen plottelementer mot slutten oppleves en tanke konstruerte, men dette er ikke betydelige innvendinger mot en generelt svært velskrevet og velregissert film. Filmen tar tak i et tungt og vanskelig tema, men – igjen i likhet med andre dramaer av samme nasjonalitet – vet den å legge inn noen lysere og til dels morsomme elementer. Vel å merke uten å utfordre filmens realistiske grunntone, men mer i tråd med hvordan humor har det med å dukke opp i triste stunder også i virkeligheten.

Sterkt ensemble. Som tidligere nevnt kunne både Paprika Steen og Ghita Nørby gjerne ha fått Bodil-statuetten som – ikke mindre velfortjent – ble tildelt stjerneskuddet Danica Curcic. Stille hjerte er en ensemblefilm med en kløktig sammensatt gruppe skuespillere, som alle passer utmerket til sine roller og åpenbart kan kunsten å samspille fremfor å overskygge hverandre. Manuskriptet gir dog kvinnene de mest fremtredende posisjonene i dette kammerdramaet, selv om også mennene gjør seg gjeldende i noen avgjørende situasjoner. Ikke minst gjelder dette Sannes «stoner»-kjæreste, som ved flere anledninger adresserer følelsesmessige elefanter i rommet. I en minneverdig og relativt humoristisk sekvens får han endatil de fleste medlemmene av familien, inkludert den døende matriarken, med på å røyke en joint – som på film ofte er ensbetydende med nettopp å åpne opp for følelsene sine.

Aktiv dødshjelp. Mange filmer som tar for seg døden, handler egentlig i større grad om livet – uunngåelig nok, kan man kanskje si. Stille hjerte fokuserer vel så mye på dem som skal leve videre som på henne som ønsker hjelp til å dø – men dreier seg likevel først og fremst om hvordan de ulike familiemedlemmene forholder seg til denne avgjørelsen. I likhet med den israelske dramakomedien Avskjedsfesten, som for tiden også går på norske kinoer, er dette nemlig til syvende og sist en film som diskuterer aktiv dødshjelp.
Når spillefilmer omhandler såpass sensitive temaer, velger de ofte å unngå tydelige konklusjoner. Stille hjerte er ikke overdrevent bombastisk eller insisterende i sitt budskap, men tør like fullt å ta stilling til eutanasi – og dét står det respekt av. Slik sett vitner den ikke bare om at Bille August stadig har et sikkert grep om mellommenneskelig dramatikk, men også om et visst mot fra en aldrende filmskaper som kunne ha valgt å hvile på sine gamle triumfer.

Stille hjerte har norsk
kinopremiere 21. august.


Huser er filmkritiker i Ny Tid.

alekshuser@gmail.com

---
DEL