Dødsdømt norsk landbruk?

Er norske bønder de store taperne i WTO-forhandlingene? Slik kan det virke i norske media, og slik kan det gå. Men ingen ting er sikkert i WTO

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hektiske medieoppslag de siste dagene kan tyde på at det kan skje store ting i WTO-forhandlingene om handel med landbruksvarer. Det meldes at rike land må gi opp store deler av tollvernet, kanskje mer enn halvparten, og redusere landbruksstøtten kraftig.

Men det er langt fram til noe forhandlingsresultat. Når det gjelder landbruksforhandlingene, foregår det et svarteper-spill mellom USA og EU. De har ulik profil på tollvernet og støtteordningene sine. EU fremmer derfor stadig forslag der en ofrer en del av egne interesser, men slik at forslaget rammer USA så hardt at forslaget er dømt til å falle.

Forslag fra USA har naturligvis motsatt profil. Slik prøver USA og EU å skyve ansvaret over på hverandre for at u-land ikke får gjennomslag for sine ønsker.

Forebyggende kuttforslag

Norge er med i ei lita gruppe av land (G10) som verner landbruket ekstra sterkt. Denne gruppa skal ha gått ut med et tilbud om å kutte tollsatsene med opptil 45-50 prosent. Tilbudet er ikke offentlig, så det hersker stor uklarhet om detaljene i forslaget. Det er sannsynlig at det – i hvert fall på dette stadiet – er kobla til at hvert land kan skjerme enkelte såkalte «sensitive» varer mot så harde kutt. Dragkampen om hva som er sensitivt, og hvor mye av det som kan skjermes, blir beinhard.

Når G10 er gått ut med et slikt tilbud, er det for å komme andre, langt hardere kuttforslag delvis i møte. Det var også hensikten med det opprinnelige tilbudet fra Norges side. Det tilbudet var tøft nok – sett fra bygde-Norge. Det innebar at tollen i snitt skulle ned med 36 prosent, og at det skulle kuttes minst 10 prosent på alle varer.

USA med begrensa handlefrihet

Men WTO-forhandlingene handler om mye mer enn landbruk. Både USA og EU kobler handel med landbruksvarer direkte til handel med industrivarer og med tjenester. USA vil gjerne ha fritt slag for handel med tjenester overalt, men har mindre å tilby resten av verden på grunn av sterke proteksjonistiske stemninger innenlands.

Landbrukslobbyen er for eksempel mye mer enn farmerne. De er i dag sterkt integrert i en agrokapital som har kontroll med alt som fins av leveranser til og fra landbruket, og som kontrollerer store deler av verdenshandelen med mat.

Handelsunderskuddet i forhold til Kina skaper dramatikk i amerikansk politikk, og på tjenestesida er frykten stor for å slippe inn utenlandske selskap på et tidligere godt skjerma marked. Det sier mye om situasjonen at frihandelsavtalen med småstatene i Mellom-Amerika (Cafta) ble godkjent med et nødskrik i Kongressen.

Splittelse i EU

EU er også splitta på kryss og tvers. 13 EU-regjeringer, med Frankrike i spissen, har denne uka gått ut med kritikk av EU-kommisjonen for at den lover alt for mye i landbruksforhandlingene – ja, at den har brutt det forhandlingsmandatet den har fått.

Kritikken rettes mot briten Peter Mandelson som har ansvaret for utenrikshandel i EU-kommisjonen. Som sin tidligere arbeidsgiver Tony Blair er han langt mer opptatt av å vinne markeder for europeisk industri og tjenestenæringer enn av å verne bønder i Frankrike og i Øst-Europa.

EU har derfor gått mye lengre enn USA i å si seg villig til å avvikle all eksportstøtte til landbruksvarer – i hvert fall i prinsippet og uten noen tidsfrist. EUs tilbud om kutt i landbruksstøtten går også lengre enn tilbudet fra USA.

Men her er det både i USA og EU (og Norge) mye uklar sjonglering mellom gule, blå og grønne «bokser», der gul boks står for støtte til produksjon, blå boks for støtte som er uavhengig av produksjon (arealtilskudd o.l) og grønn boks for støtte til miljøtiltak, landskapsvern og bygdeutvikling.

U-land like splitta

U-land er like splitta. Et tjuetall land (G20) står sammen om å kreve markedsadgang for landbruksvarer i Europa, Nord-Amerika og Japan. De krever at både tollvernet og landbruksstøtten må kraftig ned.

G20 omfatter land med over halvparten av befolkningen i verden. Det tvinger EU og USA til å finne seg allierte blant dem. USA prøver å stå sammen med India og Brasil for å presse EU til større kutt i tollsatsene. EU prøver å få til en allianse som kan presse USA til å kutte hardere i støtten til landbruket.

Et tredvetall andre u-land (G33) er mest opptatt av å skjerme eget næringsliv mot all for åpen konkurranse utafra. De krever rett til å skjerme næringer som er strategisk viktige.

Det store flertallet av u-land (G90) har lite å vinne på denne forhandlingsrunden. Men de kan tape mye. Det fleste av dem er netto-importører av mat. De er tjent med å verne sine egne bønder mot alt for hard konkurranse utafra, men samtidig med at det er mulig å kjøpe billig mat fra andre land.

MUL-land i klemme

Verdens «minst utviklede land», de 48 såkalte MUL-land, kan komme i ei vond klemme ved disse WTO-forhandlingene. De har i dag fordeler ved eksport til EU og en del andre rike land. Til Norge har de for eksempel full tollfrihet for alle varer.

Men disse fordelene får mindre betydning dersom WTO-forhandlingene ender med at det blir bedre adgang for alle til matvaremarkedene i Europa, Nord-Amerika og Japan. Da vil MUL-land møte økt konkurranse på slike markeder ikke bare fra andre utviklingsland, men også fra eksportland som USA, Canada, Australia og New Zealand.

Når sukkerstøtten går ned

Sukker-regimet til EU viser hvilke problem som kan oppstå også når det forbedres. EU tapte nylig en tvistesak i WTO, og ble pålagt å endre sukkerstøtten sin. EU-kommisjonen har lagt fram et forslag om å senke støtten til sukkerprodusentene med 39 prosent. Det vil senke prisen på sukker i EU, og åpne muligheten for å eksportere sukker til EU.

Men mange sukkerproduserende land i Afrika og Karibien har gjennom Cotonou-avtalen solgt sukker til EU innen bestemte kvoter og fått godt betalt for sukkeret. De vil fortsatt ha sine kvoter, men vil få mindre betalt. Det er land som Australia, Brasil, Cuba og Thailand som har mest å vinne på lettere adgang til EU-markedet for sukker – ikke langt fattigere land i Afrika og Karibien.

---
DEL

Legg igjen et svar