FILM FRA SØR: Dødens venterom

Shevaun Mizrahis Distant Constellation følger gamlehjemmets langsomme takt og lærer oss noe om hva det vil si å bli gammel.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Distant Constellation

Shevaun Mizrahi

USA/Tyrkia/Nederland

Hvor er det egentlig vi havner når vi kommer til et gamlehjem for å bo der? Det virker kanskje som et merkelig spørsmål, for svaret virker åpenbart – vi er der fordi vi ikke kan ta vare på oss selv lenger og er gamle – men er det egentlig et tilfredsstillende svar? Kunne vi heller si at det er stedet gamle mennesker fraktes, når samfunnet ikke lenger vil vite av dem?

Distant Constellation, som lar oss møte en gjeng eldre på et gamlehjem i Istanbul, gir oss en mulighet til å tenke gjennom disse spørsmålene.

Mitt mareritt. For min egen del er gamlehjem blant de stussligste steder å havne, et slags oppsamlingssted før døden. Jeg har vært på mange nok av dem her i landet til å vite at det ikke er noe å glede seg til. Jeg skulle gjerne sagt noe annet, men det er noe grunnleggende trist ved disse stedene, det har jeg alltid syntes, ikke minst fordi de er en organisering av fellesskap rundt kakespising og tv-titting. Jeg beundrer dem som jobber der, og som tar over jobben fra familien, men det er lite forsonende ved gamlehjem. Det er et mareritt for meg å havne på et slikt sted.

Karene vi blir kjent med i Distant Constellation, ser ikke ut til å lide noen åpenbar nød, dog. De lever i restene av sine liv, i minner og rekvisitter, som lar dem gjenoppføre tapte øyeblikk på ny.

Svaksynt fotograf. En av mennene vi blir kjent med, har hatt et langt yrkesliv som fotograf, og en av hans yndlingsgeskjefter er å plukke kameraet frem fra skapet og se på linser og annet utstyr. Han forteller regissøren – han forteller oss – om hvor mange fine bilder han har tatt. Som ved en skjebnens ironi er det imidlertid synet, av alle sanser, som har sviktet. En annen mann sitter foran tv-en og ser på gamle klipp av seg selv fra sine glansdager som sanger på scenen, mens han synger med. En tredje herremann lever fortsatt i sine fordums seksuelle fantasier.

De er satt vekk, de deltar ikke mer, de lever mer i fortiden enn i nåtiden.

Følger de gamles rytme. I en annen rørende scene i filmen ser vi to andre herrer som kjører heis. De skal ikke noe sted, de går ikke av, de syns bare det er morsomt å kjøre opp og ned, opp og ned. Noe av det fineste med denne filmen er at den ikke skal noe bestemt sted, men følger de gamle rundt i deres hverdag, uten at vi egentlig har noe bestemt mål. Filmen tar seg rett og slett tid til å se disse menneskene – noe svært få ellers i samfunnet faktisk gjør.

Hør på dem, sier Shevaun Mizrahi, hør hva de har å si. 

Etter hvert som filmen utvikler seg, skjønner jeg at det er akkurat dette det handler om: å innstille seg etter de gamles tid, etter deres livsrytme, etter deres hverdag og passasje frem og tilbake mellom kaffekopper, kakefat og lenestoler.

Utvidet dveling. Så kommer det mest rørende øyeblikket i filmen: En gammel dame forteller regissøren (eller er det fotografen?) hvor fantastisk det er å ha barn og hvor mye glede hun har hatt av en jente hun tok seg av under krigen. Så sovner hun fra historien sin. Men kameraet skrus ikke av, det tar seg tid til henne, selv når hun sover.

Langsomheten vi ledes inn i med de gamle, smitter etter hvert også over på filmens blikk, som sådan. Det dvelende blikket ser seg rundt, ser korridorer, ser sovende gamle i en sofa, ser kranene på byggeplassen utenfor reflektert i de blankpussede flisene på gulvet, ser et oppdekket bord (ingen gjester har kommet ennå).

Byggeplass og gamlehjem. På utsiden av vinduene ser vi en byggeplass og en rekke geskjeftige arbeidere som er i ferd med å reise et kjempemessig byggverk. Til forskjell fra hos de gamle går verden utenfor gamlehjemmets vegger ut på å være produktiv, lage ting, tjene penger, gjøre noe nyttig. Alt preges av dette kretsløpet av penger, arbeid, søvn, mat, igjen og igjen. Er det, slår det meg, noe mer mening i det frenetiske byggearbeidet utenfor gamlehjemmet enn i disse korridorene av langsom mimring og enkle gleder?

Filmen tar seg rett og slett tid til å se disse menneskene – noe svært få ellers i samfunnet faktisk gjør. 

Kanskje ikke. Filmen gir meg i hvert fall et litt annet sted å se gamlehjemmet fra. Ikke fordi jeg får mer lyst til å ende opp på et, men fordi jeg får innredet forestillingen om disse stedene med helt reelle skjebner.

Hør på historiene. Men mest av alt handler denne filmen om å vie tid til alle de menneskene som ikke nødvendigvis gjør noe nyttig (lenger) – og gjennom sin oppmerksomhet for alle detaljene ved deres hverdagsliv, sin evne til å høre på deres historier og følge dem rundt i deres fascinasjoner, sorger og gleder, blir filmen også mye mer enn en film om mennesker på et gamlehjem.

Distant Constellation blir en film om tålmodighet og en oppfordring til å ikke haste videre når noen har noe de vil fortelle deg. Hør på dem, sier Shevaun Mizrahi, hør hva de har å si. Og om de blir stille og ikke finner ordene med en gang, må du vente.

Filmen vises på Film fra Sør 9.-19.november

---
DEL