Toxic Beaty Regissør Phyllis Ellis

Dødelig talkum

KOSMETIKKINDUSTRIEN: Har du brukt hudpleieprodukter i dag? Dokumentarfilmen Toxic Beauty vil trolig få deg til å se litt nærmere etter hva de faktisk inneholder.

Avatar
Judy Wolfe er konsulent og forlegger samt ansvarlig utgiver for POV.
Email: judy@nytid.com
Publisert: 25.09.2019
Toxic Beaty

Phyllis Ellis (Canada)

Forbrukersamfunnet er skapt av – og for – produsentene av et grunnleggende produkt: såpe. Reklamene – og kanskje også de sponsede tv-programmene (tenk såpeopera) – har overbevist oss om at hvis vi ikke er skinnende rene og luktfrie til enhver tid, om håret er grått, huden usminket med alle sine feil og mangler, nei, da er vi verken verdige til å delta i arbeidslivet eller inngå ekteskap, ei heller til å få kjærlighet og respekt. Markedskreftene har kynisk utnyttet kvinners usikkerhet for å selge dem såpe, deodorant, tannkrem, hårfarge, neglelakk, kosmetikkprodukter – og talkum.

Flere aktører har i årevis hevdet at disse produktene faktisk er giftige, og nå er det bevist: Ikke bare har kvinners liv blitt begrenset av påtvunget usikkerhet, men det viser seg at en rekke av produktene vi kjøper for å fikse på utseendet, faktisk inneholder giftige stoffer som kan være kreftframkallende. Produsentene og reklameindustrien har nektet å informere forbrukerne om de alvorlige bieffektene av produktene. De nekter for eksempel for at produktene inneholder asbest. Som Barri Cohen, dokumentarens produsent, sier: «Om du spurte forskerne nøyaktig hvor stor dosen med kjemikalier fra sigaretter må være før den forårsaker kreft, ville ingen av dem kunne svare deg, selv om det nå har gått mange år siden helsemyndighetene påla produsentene å trykke advarsler på sigarettpakkene.» Når det gjelder hudpleieprodukter, hevder produsentene at selv om produktene muligens inneholder giftige stoffer, er det i så små doser at det ikke utgjør noen fare. De forholder seg dermed ikke til kjemikalienes mulige akkumulerende effekt om man bruker produktet flere ganger daglig gjennom mange år.

Grundig forskning

Leseren har vel så langt neppe blitt særlig overrasket, for dette er allerede godt kjent, og «naturlige» alternativer til de veletablerte merkene har vært tilgjengelige og masseprodusert i flere år. Produksjonsselskapet White Pine Pictures’ nye dokumentarfilm, Toxic Beauty, setter allikevel en støkk i oss: Det som skal være det mildeste av alle hudpleieprodukter – babypudder – viser seg å forårsake eggstokkreft. Selskapet som produserer babypudderet, Johnson & Johnson – som siden 1886 har markedsført produktet som det myke, milde båndet mellom mor og barn – nekter for at det er noen som helst sammenheng mellom deres babypudder og eggstokkreft. Dette siste overrasker oss vel heller ikke.

White Pine er kjent for å lage grundige og etterrettelige dokumentarer. Toxic Beauty, regissert av Phyllis Ellis, er intet unntak. Ellis, som også samarbeidet med produsenten Barri Cohen og filmfotografen Iris Ng under arbeidet med Girls Night Out (2016) for White Pine, har en personlig inngang til saken: Da hun var toppidrettsutøver på 80-tallet, brukte hun, i likhet med mange andre idrettsutøvere, talkum tre–fire ganger daglig, og hun kjenner flere utøvere som senere ble kreftsyke og døde. Derfor ble hun umiddelbart interessert i prosjektet da Peter Raymont, sjefen for White Pine, henvendte seg til henne.

Toxic Beaty Regissør Phyllis Ellis

Det tok nesten tre år å ferdigstille Toxic Beauty, noe som i stor grad skyldes det kompliserte forskningsarbeidet. Den første personen Ellis tok kontakt med da hun gikk i gang med arbeidet med dokumentaren, var forskeren Daniel Cramer, som er bosatt i Boston. Forskningsarbeidet, som stadig pågår, har resultert i en endeløs mengde dokumentasjon på sammenhengen mellom kjemikalier og hormonforstyrrelser.

Å se Toxic Beauty vil skremme deg – og gjøre deg forbannet.

Mens Ellis søkte etter måter å imøtegå publikums tvil og skepsis på, fulgte hun forskningen dit den tok henne – til enda flere eksperter, men også til kvinnene som er portrettert i filmen. Gjennom Cramer ble hun kjent med legen Shruthi Mahalingaiah, endokrinolog og spesialist på barnløshet. Sammen med flere studenter hadde hun begynt å forske på sammenhengen mellom eggstokkreft og kjemikalier, og inviterte Ellis til å delta på en gruppesamling der hun fikk gjøre opptak av møtet. Det var der filmskaperen først møtte studenten Mymy Nguyen, en av hovedpersonene i dokumentaren.

Kroppens byrde

Toxic Beauty inneholder intervjuer med eksperter, advokater, kreftsyke kvinner, opinionsledere som agiterer for forandring samt en kvinne som har gått til rettssak mot Johnson & Johnson. Intervjuene er krydret med bilder av de aktuelle produktene – ikke like glamorøse når de presenteres i store kvanta og uten forskjønnende filtre – og reklamesnutter som minner oss på hvordan produktene blir markedsført.

Toxic Beaty Regissør Phyllis Ellis

Karakteren som berører oss mest, er trolig Mel Lika. Vi får se henne slik hun var før – en kraftfull og ressurssterk dame som jobbet med kontraspionasje og fredsbevaring. Nå er hun blitt skjør og gjennomsiktig: Kreftsykdommen har forsynt seg grådig av både kroppen og livet hennes. Vi møter også Deane Berg, som overlevde kreften og gikk til rettssak mot Johnson & Johnson – med skuffende utfall. Det er tydelig at Berg har fortalt historien sin før, og at hun er glad for å få fortsette å gjøre nettopp det: Hennes seier over kreften dysses ikke ned. I Toronto mottas hun nærmest som en rockestjerne da hun kommer for å dele sine erfaringer med andre kreftsyke kvinner som også ønsker å saksøke selskapet de mener har forgiftet dem.

Produsentene hevder at selv om produktene muligens inneholder giftige stoffer, er det i så små doser at de er ubetydelige.

Filmen veksler mellom fortellingen om talkumpudderets opprinnelse og virkning, innslag med advokatene som slåss for å få gjennomslag for at produktet blir merket med advarsler, og skildringen av den unge forskeren Mymy Nguyens vei til å finne ut hva hennes eget skjønnhetsregime egentlig gjør med kroppen hennes. Hun tar testen Body Burden, utviklet og administrert av Silent Spring, en organisasjon oppkalt etter Rachel Carsons berømte bok. Nguyen henter testutstyr på kontoret deres, og deretter følger vi henne i prosessen med å identifisere potensielle skadelige hudpleieprodukter. Hver dag leverer hun urinprøver til Silent Spring. Til slutt mottar hun de sjokkerende resultatene: De 27 ulike produktene hun bruker på ansiktet sitt, utgjør til sammen en stor belastning for kroppen. Men Nguyen fortsetter likevel å bruke flere av dem. I likhet med oss andre ønsker hun bare å vite hva produktene faktisk inneholder, for så å kunne ta et opplyst og selvstendig valg.

Forbudskrav

Ellis har gjort klokt i å sette sammen ulikt arkivmateriale – for eksempel klipp fra den typen reklame som dypest sett får kvinner til å bli usikre på eget utseende og dermed kjøpe produkter som skal gjøre dem vakrere – og to intervju-kategorier, en med eksperter, den andre med dem som har brukt talkumpudderet, i tillegg til noen abstrakte opptak som snur opp ned på perspektivene. Filmfotografens utsøkte kameraføring bidrar til å gi Toxic Beauty kraft og tyngde. Intervjuene med forskerne og ekspertene, som kommer fra strukturerte miljøer, er filmet i formelle omgivelser. Det samme gjelder intervjuene med Deane Berg, som ifølge advokaten hennes er «talkumpudderets Erin Brockovich». Intervjuene med de kreftsyke kvinnene er derimot annerledes: De er enestående i måten de forteller om hvordan talkumpudderet har påvirket livene deres på – og det er tydelig at Nguyen har vært svært bevisst på hvordan hun har filmet dem. «Da vi skulle filme kvinnene, inkluderte vi også det i omgivelsene deres som ikke var så perfekt. De måtte være i et miljø hvor de kunne slappe av. Men situasjonen er aldri slik du forestiller deg den. Jeg ble overrasket over hvor rolige og fattet kvinnene var: De fleste av dem levde jo med kreft. I de fleste filmene jeg lager, forsøker jeg å balansere det å ta gode bilder, å dekke saken og ta med meg mest mulig fra situasjonen. Men i denne filmen måtte vi snarere tre tilbake og ta så lite som mulig, av respekt for kvinnene. Vi spurte dem stadig for å være sikre på at de virkelig ville fortsette med opptakene. Å filme ekte mennesker er en balansegang mellom respekt og utnytting. Vi minnet oss selv på at de sa ja til å være med i filmen fordi de gjerne vil formidle hvordan tilværelsen deres har blitt revet i stykker», forteller Ngyuen.

Regissøren er nøye med å understreke at menneskene som produserer de giftige produktene, ikke våkner om morgenen med tanken «Jeg skal ta livet av kvinner i dag». I likhet med aktivistene, ekspertene og de kreftrammede kvinnene ønsker Ellis at myndighetene skal forby de mest skadelige kjemikaliene samt stille krav om at produsentene merker produktene. Kvinner kommer alltid til å ønske å se bra ut, lukte godt og føle seg vel, men de må bli gitt muligheten til å kunne velge vekk helseskadelige produkter. Å se Toxic Beauty vil skremme deg – og gjøre deg forbannet. Og det er kanskje akkurat det vi trenger for at det skal skje en endring.


Tidligere publisert i POV
(Point of View Magazine)

Oversatt av Vibeke Harper

Gratis prøve
Kommentarer