Kommentar: Dødelig streik, nødvendig boikott

Samme dag som Lula nylig ankom Cuba, døde vår opposisjonelle kollega Zapata i sultestreik. Castro-regimet trenger USA som fiende for å overleve.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Havanna, Cuba. Ubehaget på Cuba økte da Brasils president Luis Lula da Silva var på statsbesøk mellom 23. og 25. februar, rett etter konferansen med latinamerikanske presidenter i Mexico.

Det er tredje gang Lula besøker Cuba etter han ble valgt til president i 2002. Landet hans har da også en avgjørende betydning både i nåtid og framtid for hele den søramerikanske regionen. Brasil er blitt øyas fremste allierte i investeringer – særlig gjennom Brasils statseide oljeselskapet Petrobras – og landet vil ifølge Lula, som vel å merke går av i høst, være sentrale også framover i Cubas viktigste prosjekter.

Under Lulas opphold på øya ble hele ti avtaler om samarbeid signert, innen både soyaproduksjon og informasjonsteknologi. Likeledes tjente besøket tydeligvis det formål å la statspressen vise bilder også av den syke ekspresidenten Fidel Castro (83), bilder som bekrefter at det eksisterer et vennskap mellom disse to lederne, at det finnes solidaritet og samarbeid mellom Brasil og Cuba.

For opposisjonen derimot, både i eksil og innenfor landegrensene her på øya, var besøket noe ubehagelig. Årsaken var blant annet at det samtidig ble kjent at den politiske samvittighetsfangen Orlando Zapata Tamayo (54) den 23. februar hadde omkommet etter 86 dager i hungerstreik, samme dag som Lula ankom landet.

Lula kommenterte knapt Zapatas død og nektet for å ha mottatt brev fra cubanske dissidenter om å gjøre noe. Opposisjonen fant Lulas erklæringer om Zapata nedsettende, noe også deler av befolkningen gjorde, som ikke kunne forstå hvordan en president fra et demokratisk land kunne ta så lett på hendelsen. Særlig hvis man tar i betraktning at Lula har vist sterk motstand overfor militærregjeringer, noe som forsterkes ved at en av hans brødre med forbindelser til Brasils kommunistiske parti ble arrestert og torturert et militærregime.

Over 100 arresterte

Folk i de deler av verden hvor det finnes den frihet som ikke eksisterer på Cuba, kunne demonstrere sin avsky mot Lulas uttalelser utenfor Brasils ambassader og konsulater.

Mens Lula konverserte med Fidel og president Raúl Castro steg antallet vilkårlige arrestasjoner til over 100 rundt om på Cuba. Dette for å forhindre at de deltok i minnestunden i Holguín-provinsen over denne ydmyke arbeideren og rørleggeren Zapata – fange bare på grunn av sine ideer.

Fra et politisk perspektiv kom Lula med støtte til den cubanske regjeringen ved inntrengende å be USAs president Barack Obama om å være «modig» og løfte boikotten, modig slik den amerikanske befolkningen hadde gjort da de valgte ham.

Bare få dager før Lulas besøk hadde Cubas kommunistiske regjering, som urettmessig innehar makten i landet, hatt et sammenstøt med USAs regjering via en erklæring fra utenriksdepartementet, som ble offentliggjort i mediene.

Den amerikanske visestatssekretæren Craig Kelly hadde da 17. februar reist til Cuba for å holde en ny runde migrasjonssamtaler med myndighetene. De påfølgende erklæringene var ikke veldig overbevisende.

Derimot ble det kjent via cubanske konsuler at man bare hadde repetert amerikanske forslag fra juli 2009, angående samarbeid innen narkotika, terrorisme, miljøspørsmål og naturkatastrofer. Sentrale krav fra Castro-regjeringen for å bedre relasjonene mellom de to landene ble også gjentatt:

«Oppheve USAs boikott, slette Cuba fra listen over terroristland, avslutte politikken med «tørre føtter, våte føtter» (loven om at cubanske føtter på amerikansk jord fører til automatisk oppholdstillatelse, red.anm.), kompensere for økonomiske skader eller personskader,returnering av området ved kystbasen Guantánamo, og avslutte finansiering av internt opprør.»

Nektet møte

Den cubanske delegasjonen ba om løslatelse av fem kubanske spioner som sitter fanget i amerikanske fengsler – fanger den cubanske regjeringen anser som «antiterrorister» og helter.

Etter denne lange listen med krav ble det også framsatt «advarsler» mot Kellys ankomst til landet, så langt strekker regimets overmot seg, der den cubanske regjeringen motsatte seg at han under sitt korte besøk organiserte et «provoserende møte» (altså et møte med det sivile samfunnet, der flere representanter fra Cubas opposisjonsgrupper var invitert).

Den cubanske regjeringen anså denne sosiale aktiviteten for «provoserende oppførsel» mot myndighetene og den «cubanske befolkningen » (de snakker alltid i befolkningens navn).

Etter denne erklæringen fra Cubas utenriksdepartement («Minrex ») kan man konkludere at det å løfte boikotten ikke er den eneste hensikten til regimet. Også presidenter fra USAs Demokratiske parti har sett at hvis boikotten oppheves, så forsvinner fienden. Og et slikt system som på Cuba, som blir kalt «sosialistisk», men som er rent ut totalitært – trenger å ha en fiende.

David og Goliat-spillet

Dermed gjenstår store oppgaver for Obama i det øyeblikk han opphever den opphetede «blokaden»: Regimets krav vil da strekke seg til å be om milliarder av dollar i kompensasjon for økonomisk og menneskelig skade, samt løslatelsen av fem dømte spioner, for å blidgjøre diktaturet. Imidlertid kunne USAs regjeringsrepresentant Kelly under sitt Cuba-besøk ha bedt om at man løslater de mer enn 250 politiske fangene i fengsler rundt om i hele landet, hvorav 65 er erklært samvittighetsfanger av Amnesty International.

Man kjenner godt til at flertallet av land i verden er imot Cubaboikotten. Se hvis denne boikotten avsluttes, så må man igjen innfri de andre kravene fra diktaturet, for å fortsette med spillet om «David og Goliat» som regimets tomme ideologi går ut på.

Det som blir uforståelig, er at man i FN ikke heller stemmer for å avskaffe den sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle «blokaden» som det cubanske regimet hver dag utøver ovenfor sin befolkning, etter å ha fysisk og åndelig ødelagt nasjonen. ■

Oversatt fra spansk av Wanda Kristiansen

Martha Beatriz Roque Cabello er en av Cubas ledende opposisjonelle. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

---
DEL