Dødelig hverdag i USA

Siden januar er mer enn 8000 drept og 15 000 skadet i mer enn 32 000 skyteepisoder i USA. Dersom denne trenden fortsetter, vil totalt antall døde overstige 10 000 ved slutten av året – tilsvarende antall drepte i krigen i Jemen.
Francesca Borri
Email: francescaborri@gmail.com
Publisert: 03.09.2018
Another Day in the Death of America – A Chronicle of Ten Short Lives
Forfatter: Gary Younge
Nation Books, USA

Men FN vil neppe gripe inn. Vi snakker om USA, og dette er ikke et resultat av at lov og orden har brutt sammen, men isteden opprettholdes. Det er en virkning av grunnloven, som sikrer retten til å bære våpen.

Another Day in the Death of America tegner et makabert bilde av dagens USA, og er helt klart en av de mest innflytelsesrike bøkene om våpen og voldsbruk i landet. Den er oversatt til flere språk, har kommet i flere opplag etter at den ble utgitt i 2016 og er fremdeles i høy grad relevant.

Moren hans kunne slappe av bare når han satt i fengsel, for bare der var han trygg.

Det finnes i dag 89 våpen per 100 amerikanere. I Chicago er det flere døde og sårede hvert år enn det er blant marinesoldatene i Afghanistan. Innbyggerne er så vant til lyden av skudd at til og med hundene har sluttet å gjø. Bildene på Facebook fra byen likner ikke på USA; de minner mer om Mexico, om El Salvador. Dollar og rifler. Som på bildene av Tyshon Anderson – 18 år gammel.

I dag leser vi om hans død, men i går kunne vi like gjerne ha lest om ett av hans døde ofre. 18 år gamle Anderson levde av å begå innbrudd og å selge narkotika, som så mange andre. Han hadde allerede blitt skutt da han var på vei hjem fra sykehuset. Moren hans slappet bare av når han satt i fengsel, for i fengselet var han trygg. Og likevel blir han husket av vennene sine som en som falt i kamp. Med ære. Som om han døde på jobb, mens han gjorde sin plikt.

Ikke noe motiv. Ingen etterforskning.

Gary Young er korrespondent for den britiske avisen The Guardian, og bestemte seg for å bosette seg i Chicago. En dag befant han seg i et møte på skolen til ett av barna. Møtet handlet om å orientere seg, og hvordan en kan lære barna sine å unngå å gå seg vill når de er ute på egenhånd. Men det dreide seg også om å unngå panikk dersom barnet deres skulle havne i en kryssild. Her er det så normalt, sier han, at problemet ikke er kryssilden; det er panikken som kryssilden skaper. 

Boken hans er et makabert portrett av dagens USA som gjør deg målløs. Det er portrettet av en tilfeldig dag – 23. november 2013 – og de ti menneskene som ble drept den dagen. Alle var mindreårige. 

Dette er ikke et resultat av at lov og orden har brutt sammen, men at lov og orden  opprettholdes.

I gjennomsnitt blir 96 mennesker drept i USA hver dag. Det er så normalt at hvert nytt tilfelle bare får en notis i lokalavisen, som de få linjene i Dallas Morning News om drapet på Samuel Brightmon – bare 16 år gammel – som ble truffet av en kule mens han var ute sammen med en venn. Ingen er siktet. Ingen er mistenkt. Ikke noe motiv. Ingen etterforskning.

«Du leker med X-boxen din. Et minutt senere er du død,» sier en venn, «uten noen som helst grunn.» Det hele er så normalt at psykologen som skal hjelpe klassekameratene med å komme over traumet, blander sammen navnene deres. Familier blir overlatt til seg selv, ikke bare etter at tragedien er et faktum, men først og fremst før hendelsene finner sted.

Portrettet av den levende amerikaneren er om mulig enda mer opprørende enn portrettet av den døde amerikaneren. Det er et portrett av et land hvor fedrene ikke husker hvor mange barn de har – som faren til 18 år gamle Gustin Hinnant – og heller ikke hvor de er gravlagt, fordi det ikke fantes penger til en ordentlig begravelse – slik som da 18-åringen Pedro Cortez skulle gravlegges.

En ubarmhjertig beretning

USA er et land hvor drap kan utløses av krangel om telefonregninger. Det var det som skjedde da Jaiden Dixon, bare ni år gammel, ble drept av faren til en av søsknene hans. Mannen hadde våpen, trass i et langt kriminelt rulleblad. USA er et land hvor mange – altfor mange – familier lever på randen, rett over sultegrensen. Uten sikkerhetsnett. Ingen velferd. Og som følge av et uhell med bilen, eller et ødelagt kne som holder deg borte fra jobben i seks uker – slik som skjedde med Samuel Brightmons mor – blir du kastet ut av boligen din og tvinges til å skifte nabolag. Endre livet. Og ender opp der du kan bli skutt uten grunn.

Portrettet av den levende amerikaneren er om mulig enda mer opprørende enn portrettet av den døde.

Men når vi snakker om Chicago, snakker vi egentlig ikke om hele Chicago. Vi snakker i hovedsak om byens øst- og vestside. Og en som Gary Younge blir informert om volden gjennom mediene, som om det var en annen by, en annen verden. En verden der du kan bli stoppet på gaten uten grunn, dersom du er farget eller latino. Dømt uten grunn. Som en politimann sier: Det handler om antall. «Du må kysse mange frosker før du finner en prins.»

Denne boken er en ubarmhjertig beretning om dagens USA. Om det USA som fremstiller seg som landet med like muligheter for alle, men der det i stedet er hudfargen din – og ofte stedet du kommer fra – som avgjør din skjebne. Dette USA som er så nært for oss europeere, så velkjent – og likevel, når vi leser Younges forbausende beretning, blir landet plutselig fullstendig fremmed for oss.

Kommentarer