Døde stjerner

Elvis Presley tjente 280 millioner kroner i fjor, og er ikke den eneste døde popstjernen som er melkeku for plateselskap og slektninger. Men det er lett å gå seg vill i jungelen av posthume utgivelser.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tidsskriftet Forbes utarbeider hvert år inntektstoppen for døde kjendiser, og hvert år gjør avdøde musikere seg sterkt bemerket. I 2002 tronte Elvis Presley (1935-1977) på toppen, med en inntekt på rundt 280 millioner kroner. Gamle helter som John Lennon (1940-1980), George Harrison (1943-2001) og Bob Marley (1945-1981) gjør det også bra, med en inntekt på henholdsvis 133, 112 og 63 millioner kroner. Men med på listen er også rapperen Tupac Shakur (1971-1996), som knapt var født da Presley døde, men tjente 84 millioner kroner i 2002.

Årsaken er selvsagt en jevn strøm av nye plater, som samler gamle klassikere og/eller uutgitte spor fra arkivene. Men du skal holde tunga rett i munnen når du prøver å få tak i de beste utgivelsene til døde musikere.

Gamle slagere

Årsaken til at Elvis topper lista er selvsagt fjorårets briljante samleplate «30 #1 Hits» (RCA/BMG), en ny og innholdsrik innpakning av Kongens største slagere inspirert av The Beatles-suksessen «1» (Apple/EMI) fra 2000. Elvis-plata fikk dessuten ekstra framdrift som følge av hollandske Junkie XLs oppdatering av obskuriteten «A Little Less Conversation» til moderne rytmespråk. Ikke bare viste den hvor dårlig det står til med sangstemmene i mye moderne klubbmusikk, den forsvarte også sin deltagelse på samleren ved faktisk å gi Elvis hans 31. nummer én-låt på hitlistene.

Problemet med både den nye Elvis- og Beatles-samleren er selvsagt faren for at du har det meste fra før. Har du Elvis’ «The Top Ten Hits» fra 1987, trenger du ikke «30 #1 Hits». Og skal du utforske The Beatles, må du først vurdere om ikke samlerne «1962-1966» og «1967-1970» er bedre investeringer enn «1».

Elvis rører også på seg i år med «2nd To None» (RCA/BMG), som tar opp tråden med hans neststørste hits. Fortsatt veldig moro, men helt klart en svakere samler preget av Elvis’ glattere sider; med småsleske ballader som «Memories» og dumskap som «Rock-A-Hula Baby» og «Bossanova Baby». Trofaste Elvis-fans må dessuten kjøpe samleren for å skaffe seg den uutgitte «I’m A Roustabout», mens Paul Oakenfolds remiks av «Rubberneckin'» ikke har fått samme gjennomslagskraft på radio og hitlistene som «A Little Less Conversation». Men Elvis vil nok også tjene godt med penger i år.

Nytt fra arkivet

Der fans av Elvis Presley må passe seg for ikke å bli lurt til å kjøpe de samme sangene om igjen, er hverdagen for fans av Tupac «2Pac» Shakur en evig kamp for å skille skitt fra kanel. Siden rapperen ble skutt ned og drept i 1996, har 2Pac fått nærmest mytologisk status som en av de mest innflytelsesrike og populære artistene av sin generasjon, og plateselskapene hans vet å utnytte situasjonen.

2Pac rakk bare å gi ut fire soloalbum mens han var i live, men diskografien har est ut i høyt tempo siden. Bare måneder etter sin død dukket han opp igjen under aliaset Makaveli, der han illevarslende prydet omslaget av «Don Killuminati: The 7 Day Theory» (Death Row/Universal) i korsfestet utgave. Utgivelsen var merkelig, for den hadde langt fra samme kvalitet, variasjon og profesjonalitet som de ypperlige forgjengerne «Me Against the World» (Interscope/Universal) og «All Eyez on Me» (Death Row/Universal).

Utgivelsen var bare startskuddet for en lang rekke utgivelser av svært ymse kvalitet: Tre doble cd-utgivelser med uutgitt materiale, en dobbel samleplate, et album med gruppa Outlawz, en hyllest til rapperens poesi, et album med remikser, en samling av 2Pacs første demoer og en lang rekke halv- og uoffisielle utgivelser. Mye er tvilsomt, men kvaliteten på det uutgitte materialet er til tider overraskende god. De fire første soloplatene er klart å foretrekke, mens «Greatest Hits» (Death Row/Universal) gir en god oppsummering av disse. Ønsker du å gå videre er fjorårets samler «Better Dayz» (Interscope/Universal) det beste valget.

Melking av katalogen

Mens han var i live var 2Pac preget av dødsangst og arbeidsnarkomani, og han etterlot seg enorme mengder musikk. Det gjorde ikke Jeff Buckley (1966-1997), men allikevel er rockeren blitt offer for en voldsom utgraving av gammelt materiale siden han druknet i 1997.

Buckley er sønn av visesangeren Tim Buckley (1947-1975), en av de unge døde fra sin generasjon, og fikk kultstatus med den intense og dypt personlige rocken på debutalbumet «Grace» (Columbia/Sony) i 1994. Han er siden blitt forbilde for en lang rekke følsomme unge menn med elgitar og intens sang, og kulten ble ikke mindre da Buckley døde uten en gang å få fullført oppfølgeren.

Men Buckley får ikke hvile i fred, for etterspørselen etter uhørt musikk fra ham er så stor at utgivelsene strømmer på. Men siden Buckley bare rakk å gi ut én plate, blir materialet noe fattigslig i lengden. «Sketches (For My Sweetheart the Drunk)» (Columbia/Sony) var en naturlig utgivelse, en samler med Buckleys innspillinger til sitt andre album. Innspillinger han ikke var fornøyd med, men som gir et interessant innblikk i hvor han var på vei.

Etter den er vi blitt utsatt for en lang rekke demoinnspillinger og konsertopptak, stadig nye versjoner av de samme gamle sangene fra «Grace» og enkelte live-favoritter. Bare for blodfansen, og selv de må vel sitte igjen med følelsen av at det egentlig er bare «Grace» som er nødvendig.

I forrige uke fikk de døde popstjernene ulykkeligvis selskap av enda et stort talent. Amerikaneren Steven Paul «Elliott» Smith (1969-2003) tok sitt eget liv 21. oktober, mens han var i ferd med å spille inn sitt sjette soloalbum, «From A Basement On The Hill». Mens vi venter på den, og de uungåelige samle- og live-platene som må følge, er det bare å finne fram Smiths ypperlige plater igjen.

Elliott Smith var en ypperlig singer/songwriter av 90-tallsmerket, som kombinerte indie, folk og Beatles-aktige harmonier og arrangementer på flotte plater som «XO» (DreamWorks/Universal) og «Either/Or» (Domino). Platene viser med all tydelighet at den viktigste grunnen til at døde popstjerner fortsatt tjener penger, er at de laget udødelig musikk.

---
DEL

Legg igjen et svar