Døde og levende metaforer

SPRÅKDEBATT: Hvordan kan metaforen testes ut mot faktakunnskap?

Eivind Tjønneland
Idehistoriker.
Email: e-tjoenn@online.no
Publisert: 25.09.2019
           Språket er ei bukse. Om biletbruken i norsk språkdebatt
Forfatter: Kristin Fridtun
Samlaget, Norge

Kristin Fridtuns bok om metaforer i norsk språkdebatt føyer seg inn i en rekke av bøker om metaforer vi har fått på norsk de siste 20 årene. Fridtun viser på en underholdende og lærerik måte at forskjellige metaforer for språk gir ulike tankemuligheter: Språket kan oppfattes som organisme, naturresurs, system, bygning, redskap eller klesplagg. Alle disse metaforsystemene har som basis at vi «brukar handfaste saker i omverda vår til å strukturera og forstå språket». Unntaket er «system», som riktignok kan være konkret, men ofte har en mer abstrakt karakter.

Vi snakker om et «levende, vitalt» språk. Språket kan være en naturkraft og strømme som en elv og vanne kulturen. Eller vi kan oppfatte språket som et urverk, der alle hjulene griper inn i hverandre. Det kan også være en bygning vi bor i der vi stadig snekrer sammen nye uttrykk. Språket er også et instrument vi bruker til å forandre verden – vi griper etter og begriper verden gjennom språket. Og vi kan velge mellom uttrykkene, som når vi tar på forskjellige klesplagg.

Mellom disse forskjellige metaformulighetene, som alle finnes i mange varianter, kan det oppstå konflikt: Språket kan ikke både være et kunstprodukt og en organisme, både en bygning og en naturressurs. I hvert fall ikke samtidig med hensyn til det samme. Men Fridtun viser jo også at de samme forfatterne kan bruke én metafor i en sammenheng, men en annen og motstridende når det passer dem. En såkalt blandet metafor, «mixed metaphor», er meningsfull, selv om den ved nærmere ettertanke viser seg å være absurd: «Hun pløyde gjennom en murstein av en bok på to dager.» Oppfatter vi dette konkret, er det vanskelig å se for seg at noen kan «pløye» gjennom en «murstein». Men hvis «murstein» oppfattes som en død metafor med en fastlagt betydning, «en tykk bok», er uttrykket uproblematisk. For «pløye» betyr ikke bare å pløye i åkeren.

Metafor og ideologi

Hvis jeg bruker den døde metaforen «stolbein», så impliserer ikke det at stoler kan gå eller skal behandles som mennesker. Hvis jeg sier at «språket er de beina mennesket står på, derfor faller vi sammen uten språket», blir saken en annen. Her er metaforen premiss i et argument. Da setter metaforen i gang et spill der menneskekroppen strukturerer forstillingen om språket. Men døde metaforer fungerer ikke nødvendigvis ideologisk. Vi påvirkes ikke av dem som metaforer når de har en fiksert betydning.

Mercato Virtuale
Amjadipoor Efat, Mercato Virtuale. Se www.libex.eu

Metaforene får fram aspekter av saken som skal belyses, i dette tilfellet språket. Men alle metaforer blir absurde når de presses. Metaforer oppfattet som metaforer, er fiksjoner: De er mulige beskrivelser.

Fridtun berører så vidt forholdet mellom språk og tanke, men går egentlig ikke inn i filosofiske spørsmål som metaforenes referanse, sannhet, mening og ontologiske status. Hvordan kan metaforen testes ut mot faktakunnskap? Fridtun nevner at det ikke lenger er slik at landsmålet er det friske fjellvannet som får språket i urbane strøk til å gro. Nå er det omvendt, slik at byene og engelsk «overrisler» resten av språksamfunnet. Det er fullt mulig å kassere metaforer og si at noen metaforer er mer høvelige enn andre. Men prinsipielle refleksjoner om hvordan dette er mulig, finner vi ikke hos Fridtun.

Økonomi

Fridtuns liste over metaforer er heller ikke uttømmende. Økonomi er for eksempel ikke nevnt: Noen har et «rikt språk». Dikteren skaper nye verdifulle språklige kombinasjoner, mens en sjargong kan være fattig, og språket er et «skattkammer». Det gjelder å «selge inn» et argument. En formulering, et språklig varemerke gir «kulturell kapital» (Bourdieu). Selv om folk sitter i tidsklemma og tid er penger, leser de likevel ting helt uten informasjonsverdi.

Hvis jeg bruker den døde metaforen «stolbein», så impliserer ikke det at stoler kan gå eller skal behandles som mennesker.

Her er det endringer på gang: Å «kjøpe argumentet» gir ingen treff i Atekst før 1989. «Buy the argument» får nå nesten fire millioner treff på Google. Hvis du skal kjøpe det jeg sier, må det være verdt pengene! Georg Johannesen overførte Marx på litteraturen og snakket om «brukslyrikk» og «varelyrikk». Selv overføring – den greske betydningen av meta-for – skjer jo ofte til og fra en konto.

Hvis jeg «kjøper» et argument, så betyr det at jeg godtar det, men ikke at jeg ser all kommunikasjon som økonomiske transaksjoner. Enhver død metafor, som vi ikke oppfatter som metafor, kan gjøres levende. Men når den ikke revitaliseres (uttrykket er selv er en metafor, som Fridtun påpeker), er meningen relativt stabil. Dette poenget har en tendens til å bli borte når man lager lister over kognitive metaforer med George Lakoff og Mark Johnson som forbilde. En død metafor har en fastlagt mening, som ikke trenger å være ideologisk. Når noen kjøper det du sier, er det ikke nødvendigvis fordi kapitalismen også har overtatt styringen av hjernen. Det samme gjelder «å sette pris på» å gå en tur. Det betyr heller ikke at turen har en prislapp, eller at økonomien har «kolonisert» din livsverden. Men en overivrig ideologikritiker kan selvsagt tolke det slik. Og denne tolkningen innebærer som regel at døde metaforer får liv.

Alternative metaforteorier?

Fridtun er ikke bare ung og lovende, men allerede en etablert sakprosaforfatter i den norske offentligheten. Svakheten ved denne boken er ikke manglende idérikdom, skrivekunst eller originalitet. Problemet er at Fridtun utelukkende holder seg til Lakoff og Johnsons metaforteori, særlig deres klassiker fra 1980: Hverdagslivets metaforer.

Problemet er at Fridtun utelukkende holder seg til Lakoff og Johnsons
metaforteori.

Det er for enkelt å si at metaforer virker selv om – eller i kraft av –
at de er døde. Det kan like godt være omvendt. Hvilke døde metaforer preger måten vi ser noe på og hvilke ikke? Hvis jeg oversetter noe til engelsk, så gir jeg teksten «en ny språkdrakt». Dette er en død metafor, et konvensjonelt uttrykk. Jeg tenker ikke på klær i det hele tatt når jeg bruker uttrykket. Det betyr ganske enkelt at jeg oversetter til engelsk. Å «oversette» er selv en metafor, et abstrahert uttrykk. Jeg setter ikke over elven i en båt. Hvis man ikke skiller døde metaforer og etymologi fra nyskapende metaforer, blir alt metafor. En nyskapende metafor kan være bygget på et metaforsystem, men trenger ikke være det. For å ta et eksempel fra Lakoff og Johnson: «Foten av fjellet». Resten av fjellet er ikke strukturert ut fra menneskekroppen. Med utgangspunkt i denne døde metaforen kunne en dikter prøve å lage metaforer som «fjellets hode», nese, ører, etc.

Kristin Fridtun

Den såkalte interaksjonsteorien til I.A. Richards, Max Black og Paul Ricoeur tok utgangspunkt i at metaforen skaper ny betydning. Disse forfatterne er ikke nevnt. Det er heller ikke Thomas S. Kuhn eller Mary Hesse, som drøfter forholdet mellom metafor og vitenskap. På slutten stønner Fridtun oppgitt:

«Eg veit at språkmetaforane er nøydde til å vera her, sidan språk er eit abstrakt fenomen me ikkje kan gripa direkte, men inst inne tykkjer eg at det kjennest ‘uekte’ å argumentera ut frå metaforar. Denne ambivalensen må eg nok berre leva med.» Men ambivalens er et godt utgangspunkt for videre forskning. Hvis Fridtun leser bredere i den enorme metaforteorietiske litteraturen, vil vi garantert få glede av dette i kommende bøker.


Se også
https://kristinfridtun.com

Gratis prøve