Forfatter: Poul Behrendt
Rosinante, Danmark
Isin nylig utkomne bok om autofiksjon og virkelighetslitteratur polemiserer den danskelitteraturforskeren Poul Behrendt mot teorier om «forfatterens død», som hanmener «har reduceret humaniora til en filial af det samfundsvidenskabeligeFakultet». Mot disse teoriene setter han framfor alt Karl Ove Knausgård, som «ikraft af en ny grundlæggende diskurs i første person» står i en «særstilling inutidens litteratur» (s.10 i boken).
Knausgårdsnye grep er i grunnen forbløffende enkelt: Teknikken er velkjent frafortellinger i tredje person og går under navnet «fri indirekte tankegjengivelse». I direkte gjengivelse kan man si: «Alt er bra»,tenker han. I indirekte gjengivelse: Han tenker at alt er bra. Og endelig ifri indirekte diskurs: «Alter bra.» I det siste eksempeletkan man si at fortelleren buktaler gjennom tredjepersonen, men vi vet ikke heltsikkert hvem som tenker, tredjepersonen eller fortelleren. Setningen kan «på énog samme tid være en forklædt førstepersons og en karakteruafhængigtredjepersons diskurs», som Behrendt uttrykker det (s. 438). Knausgård genialegrep er at han gjør det samme i førsteperson. Behrendt legger vekt på «Karl Ove Knausgårds helt særlige bidrag til et af fortælleteoriensædleste rum: at fremstillingsformen i Min kamp gang på gang forleder læseren til at tage fejl af pronominet ‘jeg’. Som omdet henviste til forfatteren i skrivende stund og ikke først og fremmest til‘karakterens’ horisont i handlingsøjeblikket» (s. 195).
Denne fortellerteknikken fører ifølge Behrendt til at ideologikritikken er utdatert. Han angriper derfor med forkjærlighet undertegnedes ideologikritiske pamflett om Knausgård fra 2010. Tjønneland anklages for å sammenlikne Knausgård og Hitler og å blande sammen Knausgård og den karakteren han forteller om.
I Knausgård-koden –publisert da bare fire bind var utkommet – tilbakeviste jeg dem som haddetrukket for sterke paralleller mellom Knausgård og Hitler: «Det er riktig atKnausgård i Min kamp 1 drømmer om å ‘knuse alle’. Det har sikkert de fleste ønsket i etubesindig øyeblikk en eller annen gang i livet. Men sammensmeltningen av estetikkog politikk, som er karakteristisk for fascismen og nazismen, finner vi ikkehos Knausgård.»
Jeg skilte ikke eksplisitt mellom forfatteren Knausgård og «karakteren» Knausgård, det er riktig. Sitatet om «forfatteren» som skal knuse alle, refererer til hva den 19 år gamle Knausgård tenkte – da broren syntes det Knausgård skrev, var for dårlig. Den 19 år gamle Knausgård reagerte med raseri. I denne situasjonen framstår Knausgård som forfatter, men ikke som forfatteren av Min kamp. Kritikken av at jeg forveksler forteller-jeg og fortalt jeg, er derfor uberettiget. Dette er Behrendts eneste «belegg» for å hevde at Tjønneland i likhet med Roland Barthes lider av «høreselsskader» fordi vi «identifiserer en romanpersons tanker med forfatterens tanker» (s.46)
Prøv å si Mein Kampf uten å tenkpå Hitler!
Behrendt selv utdefinerer Hitler-delen i Min Kamp 6 fra sin fortolkning: Tittelen refererer ikke til Hitler, men til «de to første bøgers tilbagevendende skildring af forfatterens kamp for at fastholde dagligdagen med kone og tre børn» (s. 38). Han ignorerer at verket kan ha intensjoner relativt uavhengig av forfatterens bevissthet. Prøv å si Mein Kampf uten å tenke på Hitler! Ordet fanger uavhengig av intensjon. Behrendt ignorerer fullstendig at Knausgård i hvert fall ubevisst har hatt en anelse om hva han gjorde da han brukte denne tittelen.
… OBS. teksten fortsetter …
Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)
