I sin nylig utkomne bok om autofiksjon og virkelighetslitteratur polemiserer den danske litteraturforskeren Poul Behrendt mot teorier om «forfatterens død», som han mener «har reduceret humaniora til en filial af det samfundsvidenskabelige Fakultet». Mot disse teoriene setter han framfor alt Karl Ove Knausgård, som «i kraft af en ny grundlæggende diskurs i første person» står i en «særstilling i nutidens litteratur» (s. 10 i boken).
Knausgårds nye grep er i grunnen forbløffende enkelt: Teknikken er velkjent fra fortellinger i tredje person og går under navnet «fri indirekte tankegjengivelse». I direkte gjengivelse kan man si: «Alt er bra», tenker han. I indirekte gjengivelse: Han tenker at alt er bra. Og endelig i fri indirekte diskurs: «Alt er bra.» I det siste eksempelet kan man si at fortelleren buktaler gjennom tredjepersonen, men vi vet ikke helt sikkert hvem som tenker, tredjepersonen eller fortelleren. Setningen kan «på én og samme tid være en forklædt førstepersons og en karakteruafhængig tredjepersons diskurs», som Behrendt uttrykker det (s. 438). Knausgård geniale grep er at han gjør det samme i førsteperson. Behrendt legger vekt på «Karl Ove Knausgårds helt særlige bidrag til et af fortælleteoriens ædleste rum: at fremstillingsformen i Min kamp gang på gang forleder læseren til at tage fejl af pronominet ‘jeg’. Som om det henviste til forfatteren i skrivende stund og ikke først og fremmest til ‘karakterens’ horisont i handlingsøjeblikket» (s. 195).
Denne fortellerteknikken fører ifølge Behrendt til at ideologikritikken er utdatert. Han angriper derfor med forkjærlighet undertegnedes ideologikritiske pamflett om Knausgård fra 2010. Tjønneland anklages for å sammenlikne Knausgård og Hitler og å blande sammen Knausgård og den karakteren han forteller om.
I Knausgård-koden – publisert da bare fire bind var utkommet – tilbakeviste jeg dem som hadde trukket for sterke paralleller mellom Knausgård og Hitler: «Det er riktig at Knausgård i Min kamp 1 drømmer om å ‘knuse alle’. Det har sikkert de fleste ønsket i et ubesindig øyeblikk en eller annen gang i livet. Men sammensmeltningen av estetikk og politikk, som er karakteristisk for fascismen og nazismen, finner vi ikke hos Knausgård.»
Jeg skilte ikke eksplisitt mellom forfatteren Knausgård og «karakteren» Knausgård, det er riktig. Sitatet om «forfatteren» som skal knuse alle, refererer til hva den 19 år gamle Knausgård tenkte – da broren syntes det Knausgård skrev, var for dårlig. Den 19 år gamle Knausgård reagerte med raseri. I denne situasjonen framstår Knausgård som forfatter, men ikke som forfatteren av Min kamp. Kritikken av at jeg forveksler forteller-jeg og fortalt jeg, er derfor uberettiget. Dette er Behrendts eneste «belegg» for å hevde at Tjønneland i likhet med Roland Barthes lider av «høreselsskader» fordi vi «identifiserer en romanpersons tanker med forfatterens tanker» (s.46)
Prøv å si Mein Kampf uten å tenkpå Hitler!
Behrendt selv utdefinerer Hitler-delen i Min Kamp 6 fra sin fortolkning: Tittelen refererer ikke til Hitler, men til «de to første bøgers tilbagevendende skildring af forfatterens kamp for at fastholde dagligdagen med kone og tre børn» (s. 38). Han ignorerer at verket kan ha intensjoner relativt uavhengig av forfatterens bevissthet. Prøv å si Mein Kampf uten å tenke på Hitler! Ordet fanger uavhengig av intensjon. Behrendt ignorerer fullstendig at Knausgård i hvert fall ubevisst har hatt en anelse om hva han gjorde da han brukte denne tittelen.
Tittelen Knausgård-koden, derimot, må ifølge Behrendt referere til Da Vinci-koden. «Som titlen Knausgårdkoden annoncerer, er der i realiteten ingen forskell på Knausgård og Dan Brown» (s. 31). Jeg nevnte ikke Dan Brown i pamfletten, men her annonserer tittelen likevel en klar forbindelse til et annet verk. Ett av mange eksempler på Lex Behrendt: Det han selv tillater seg, får ikke andre lov til.
Behrendt nedlegger nå teoriforbud og krever en verkintern lesning. Knausgård skal forstås ved hjelp av sine egne omtrentlige begreper, derav tittelen Fra skyggerne af det vi ved: «Å skrive er å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet. Det er det skriving handler om. Ikke hva som skjer der, ikke hva slags handlinger som utspiller seg der, men der, i seg selv. Der, det er skrivingens sted og mål. Men hvordan komme seg dit?»
Behrendt gjentar dette formularet en rekke ganger (s. 107, 109, 125, 130, 159, 177, 184, 195, 202, 245). Han er også glad i Knausgårds besvergelse etter oppsetningen av Gengangere: «Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistensens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg» (s. 182). Men Behrendt ville ikke ha vært Behrendt om han ikke også hadde brutt sitt eget prinsipp om å forstå Knausgård ut fra hans egne begreper. Lex Behrendt er nemlig konsistent i sin inkonsistens: Når det passer ham, henviser Behrendt til sosiologen Erving Goffman (s. 113, 138) – som jo er populær på det SV-fakultetet han ville vekk fra.
Behrendt oppfatter erindringen av noe fortidig som fiksjon. Knausgård beskriver ikke hva som hendte, men hvordan han opplevde det som hendte. Man leser forbløffet at «hele princippet bag hans prosa siden første bog af Min kamp havde været, ikke at skrive om tingene, som de i virkeligheden er eller var (for hvad kom det sagen ved?), men udelukkende sådan, som han oplevede dem, uforvarende, dvs. ude af skyggerne fra det, han muligvis vidste eller kunne have fået at vide» (s. 432).
Forbløffelsen blir ikke mindre når Behrendt hevder at skriveprosessen ikke har noe med hukommelsen å gjøre: «De fem første bøger af Min kamp er – med forfatterens eget seneste begreb herom – alle skrevet Uforvarende. Det vil sige ikke bundet til skriftlige kilder eller til hukommelsen. Men udsprunget af den retrospektive ‘indgivelse’ i øjeblikket» (s. 196). Behrendt forklarer ikke hvordan hukommelse atskiller seg fra retrospektiv inngivelse. Her strekker han fiksjonsbegrepet for langt og oppløser leserens realitetsorientering.
Selvsagt er ikke den 19 år gamle Knausgård identisk med mannen på 41. Men Behrendt hevder likevel at Knausgård gjentar sine egne handlinger på en tvangsmessig måte. Dette impliserer en delvis overensstemmelse mellom forteller-jeg og fortalt jeg. Knausgård legger an på Ingvild i Min kamp 5: «Da Ingvild kort efter viser sig at være overtaget af hans storebror, gribes han af lige så uudslukkeligt et raseri. Kort efter skulle han også vise sig at være en renlivet fiasko blandt den norske forfatterskoles langt ældre elever. Hvormed sporet var lagt til en overrumplende gentagelsestvang i Knausgårds liv, der tolv år senere eksploderede lige op i hovedet på samtlige kursusdeltagere».
Behrendt hevder at skriveprosessen ikke har noe med hukommelsen å
gjøre.
Behrendts diagnose er gjentagelsestvang, som for øvrig et viktig begrep i Freuds psykoanalyse. Men i motsetning til i boken Bissen og Dullen (1984), der Behrendt selv hadde psykoanalysen som viktigste teoretiske suppleringsbase, har han nå vinket farvel til Freud. I stedet anklager han Tjønneland for «monumentale misforståelser og psykoanalytiske kortslutninger» (s. 238).
Når gjentakelsestvang tematiseres, forsvinner skillet mellom jeget som karakter og jeget som forteller ut av horisonten. Behrendt legger nå vekt på gjentakelsen av handlingsmønstre i Knausgårds selvframstilling – og Bergmans oppsetning av Gengangere blir sentral (s. 335). Her er jeg på linje med Behrendt. Eller kanskje det er omvendt, at Behrendt slutter seg til min tolkning fra 2010? Flere steder skrev jeg at Knausgård gjentar handlingsmønstre. Et kapittel heter «Gjengangere eller frigjøring?». Dette nevner ikke Behrendt, til tross for at han refererer til Tjønneland et par dusin ganger som et skrekkeksempel på «kritikerens uvidenhed» (s. 238). Lex Behrendt igjen.
Knausgårds popularitet kan heller ikke forklares utelukkende gjennom den fortellerposisjonen Behrendt beskriver. Den skaper helt klart noe av det nærværet som lovprises av Toril Moi og andre. Detaljene hos Knausgård har betydning, det trivielle blir viktig. Men dette skyldes også den på-tå-hev-holdning Knausgård lærte som liten da han måtte være på vakt overfor faren. Leseren holdes i suspens – gjennom en slags «Hitchcock-ultra-light»-effekt. I den boken Behrendt kaller Min Kamp 7 – nemlig Våren (2016) – er fortellingen ikke preget av sammenfallet mellom forteller-jeget og det fortalte jeget på den måten Behrendt mener er unik for Knausgård. Og bevisstheten om enkelthetene har også en årsak: Barnevernet er ute etter Knausgård, så han må passe på alle detaljer for å gjøre et godt inntrykk.
Ufrivillig sædavgang, pedofili eller blackout og sykkeltyveri i fylla er ikke en del av plottet.
I motsetning til andre fortolkere har Behrendt funnet et plott og en struktur i Min kamp. Han tegner en figur han gir form som en kalk for å illustrere sammenhengen. Begeret de kristne tror de drikker Jesu blod fra, blir nøkkelen! Roland Barthes’ oppdagelse omkring 1970, at strukturen besto i struktureringen, har ikke gjort inntrykk på Behrendt.
Behrendt fetisjerer visse utvalgte tekststeder, men unnlater å kommentere store deler av verket. Derfor blir ikke den plott-strukturen han konstruerer, troverdig. Ufrivillig sædavgang, pedofili eller blackout og sykkeltyveri i fylla er ikke en del av plottet. Heller ikke essayet om Hitler, naturligvis. Behrendts plott er sentrert rundt møtet med Linda på forfatterkurset i Min kamp 2, og at Knausgård så Bergmans oppsetning av Gengangere. Det religiøse og kjærligheten står i sentrum i Behrendts plott-struktur. Tolkningen får derfor en messende, besvergende karakter. I denne kombinasjonen av strukturalisme og religiøsitet slår Behrendts avantgardistiske begrepsapparat plutselig om i konservativ regresjon. Igjen er han inkonsistent.
Behrendt skriver ut fra en dobbeltkontrakt der han konsekvent bryter de lover han prøver å påtvinge andre. Han skaper dobbeltbindinger, og disse fungerer som hersketeknikk. Man må nesten beundre hvor uanstrengt og samvittighetsløst Behrendt praktiserer sin egen dobbeltmoral.
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
