I to år har Ukrainakrigen vært hovedsak i norske medier, med en nær sagt enstemmig oppslutning om NATO-perspektivet. Også i Klassekampen, «venstresidas dagsavis», har det skortet på andre utenrikspolitiske perspektiver, selv om avisens formålsparagraf fra 1991 er «politiske og økonomiske avsløringer» og «ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp» mot «utbytting, undertrykkelse og miljøødeleggelser».
I 2003, under Irakkrigen, skrev avisens daværende redaktør Bjørgulv Braanen mot Bush-doktrinen: «Vi håper […] av hele vårt hjerte at den amerikanske krigsmaskinen kjører seg fast i den arabiske ørkensanden» («Å snu verden på hodet», 29.3.2003). Nå står Klassekampen selv på hodet. 20 år etter den massive motstanden mot reaganisme og amerikansk imperialisme har den nykonservative retorikken fått gjennomslag, også i Klassekampen.
Å kalle NATO-støtte en kamp mot fascisme og imperialisme er nytale.
I kommentaren «Antiimperialisme og dobbeltmoral» (23.2.2024) angrep Braanen sine motstandere: «venstresiden må forsvare nasjonenes selvbestemmelsesrett uavhengig av hvem som truer den.» Ifølge Klassekampen er krigen i Ukraina en kamp om «nasjonal selvråderett», og kampen må føres med våpen. Men at klassekamp opprinnelig var en kamp mot krigen, ser det ut til at avisen Klassekampen har glemt.
Klassekampen er likevel ikke alene om å forfekte NATO-budskapet om at «våpen er veien til fred». En av de ivrigste pådriverne i debatten om våpenleveranser til Ukraina har vært Arbeiderparti-politiker og LO-rådgiver Jonas Bals (se «Et kjempende demokrati må dessverre ha våpen», Klassekampen . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
