Dobbelt urettferdig

Hva vil regjeringen og Handelskampanjen svare på utfordringen fra Brasils president Lula da Silva?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Mekonnen Germiso, Forskningsleder, Fremtiden i Våre Hender, Magnus Bjørnsen, Fellesrådet for Afrika og Helene Hoggen, Rådgiver Global økonomi, Kirkens Nødhjelp

[essay] Da Brasils president Lula da Silva besøkte Norge i september, ble den norske regjeringens subsidiepolitikk utfordret. Lulas utfordring er knyttet til forhandlingene om landbruksvarer i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), der det stadig er bevegelse.

Subsidiepolitikken som rike land, inkludert Norge, i dag fører er dobbelt urettferdig. Fattige land har ikke selv mulighet til å benytte subsidier, enten fordi Verdensbanken har pålagt dem slike krav eller fordi de rett og slett ikke har råd til det, og får i tillegg sine egne markeder ødelagt av matvarer som EU og USA dumper til en pris fattigbønder ikke kan konkurrere med. Selv om vi til en viss grad har forståelse for at regjeringen avviser Lulas utfordring, belyser dette et dilemma i norsk landbrukspolitikk som må tas på alvor.

Baner vei for dumping.

Subsidiene Norge støtter i WTO baner dermed vei for fortsatt massiv dumping av landbruksprodukter fra rike land på fattige lands markeder. Det er interessant at dette skjer med bred støtte fra organisasjonskoalisjonen Handelskampanjen (HK), der både Utviklingsfondet og Bondelaget deltar. Med dette som bakgrunn ønsker vi nå å utfordre HK i tillegg til regjeringen på hvilke løsninger de fremmer i subsidiedebatten. HK avviser i likhet med den norske regjering Lulas utfordring. HK opprettholder dermed sin tidligere oppfordring til regjeringen om å «avvise føringer i nye forhandlingsrunder om ytterligere kutt». Vi har vanskelig for å se hvordan dette kan forenes med å skille mellom subsidier til eksport og til innenlands forbruk, som HK har sagt de stiller seg bak.

Regjeringen har tidligere foreslått at subsidieproblemene kan løses ved at man skiller mellom subsidier til innenlands forbruk og til eksport. Dette forslaget støttes som sagt av HK. Vi støtter også et slikt skille, men det bekymrer oss at verken regjeringen eller HK har konkretisert hva de selv mener. Problemet er at ingen i den rike delen av verden hittil har presentert noe forslag for hvordan dagens subsidieproblematikk kan løses. Et nødvendig virkemiddel er de fattige landenes mulighet til politisk beskyttelse av sine egne markeder. Her er vi helt enige med HK. Men vi tror ikke et slikt handlingsrom er tilstrekkelig. Vi må også jobbe for at subsidierte varer i det hele tatt ikke havner på verdensmarkedet.

Konstruktivt forslag.

Et konstruktivt forslag, som kunne føre til et reelt skille mellom de to typene subsidier, har imidlertid kommet fra en større gruppe utviklingsland med G20-landene i spissen (G20 inkluderer land som Sør-Afrika, Tanzania, Filippinene og Brasil). De foreslår en full gjennomgang av den «grønne boksen» for å sikre at disse subsidiene virkelig ikke er eksportdrivende. Med andre ord sikre at de ikke er noe annet enn de utgir seg for. EU og USA har med støtte fra Norge i lengre tid motsatt seg forslaget.

UNCTAD-rapporten «Green Box Subsidies» (2007) viser at reduksjon eller eliminering av grønn boks subsidier vil føre til betydelig økning av eksporten fra utviklingsland inkludert de minst utviklede landene (MUL) (opptil 20% økning), og tilsvarende synkende eksport fra rike land som EU og USA (opptil 60% nedgang). UNCTAD viser dermed hvordan dagens grønn boks-subsidier skaper urettferdige handelsvilkår. Derfor er det på høy tid at den norske regjering tør støtte utviklingslandene i denne saken.

Vedlikeholde nordmenns inntekter?

Det er på tide å innrømme at Norge faktisk eksporterer jordbruksvarer. Det typiske omkvedet blant HKs medlemsorganisasjoner er at EU og USA er «store» landbrukseksportører mens Norge «ikke eksporterer». USAs landbrukseksport var i følge FAO på 1386 kr per innbygger i 2004, mens EUs var på 1049 og Norges på 865 kr per innbygger. Det som for HK skiller en «stor jordbrukseksportør» (EU) og en som «ikke eksporterer» (Norge) er altså 20 prosent. Tallene gir en betydelig nyansering av bildet som HK ofte tegner av et internasjonalt ubetydelig norsk selvforsyningsjordbruk i motsetning til det «slemme» eksportlandbruket i andre vestlige land. Med andre ord er det ingen grunn til at norsk landbruk skal fritas fra strukturelle endringer som generelt er nødvendig i de rike landene.

Undertegnede organisasjoner har prøvd å komme til enighet med flere av HKs medlemsorganisasjoner om den norske subsidiepolitikken. Vi har ikke lykkes i våre bestrebelser. Vi ønsker oss en klar forsikring fra regjeringen og HKs medlemmer – spesielt Norges Bondelag – om at de faktisk mener at heller ikke Norge skal få lov til å eksportere jordbruksprodukter til under produksjonskostnad, og at Norge derfor bør gå inn for full gjennomgang av WTOs subsidier (spesielt grønn boks). Da ville vi følt oss langt tryggere på at regjeringens og HKs skille mellom subsidietyper faktisk er et solidaritetsprosjekt, og ikke bare en smart løsning designet med formål å vedlikeholde nordmenns inntekter.

Konkret test.

Videre støtter vi aktivt regjeringens målsetning om å vri importen, slik at de varer vi allerede importerer skal komme fra utviklingsland i stedet for rike land. Nå foreligger en grei test på hvor oppriktig HKs standpunkt om å vri importen er. UD framla nemlig før sommeren sin rapport om hvordan man kan øke importen fra utviklingsland, og slik nettopp bidra til å vri importen uten å gå veien om WTO. Helt konkret foreslås det å øke markedsadgangen for varer fra fattige land ved bl.a. å utvide «null(toll) for MUL» til å gjelde 14 svært fattige land uten MUL-status. Riktignok foreslås en haug reservasjoner. Markedsadgangen bindes ikke juridisk, slik MUL-landene har krevd, og sikkerhetsmekanismene anbefales videreført. Det betyr at Norge når som helst kan stenge grensene på nytt om handelen med u-landene skulle gå ut over våre egne produsenter. Debatten i Ny Tid tidligere i år viste klart at HKs oppfatning av en solidarisk handelspolitikk ligger i en vridning og ikke i en økning av importen av matvarer. Vi ønsker nå å utfordre HKs medlemmer til å vise solidaritet med fattige mennesker ved å støtte opp om UDs forslag og alt det innebærer av økt markedsadgang i Norge for fattige land.

Norsk import av korn og kornvarer fra EU/EFTA var i fjor på 2,6 mrd kr, mens importen fra u-land kun var på 80 mill. Hvor mye er HKs medlemmer – inkludert Bondelaget – villige til å senke tollen på korn fra u-land for å vri importen? Fordelingen i kjøttimporten var 65 % fra EU/EFTA og 35 % fra u-land. Sistnevnte både kan og vil selge mer til oss. Hvor mye er de villige til å senke tollen på kjøtt fra u-land for å vri importen? Er de til slutt villig til å binde markedsadgangen, slik at bønder i afrikanske land kan satse, i trygg forvisning om at ikke døra slamres igjen i ansiktet på dem så snart de har fått produksjonen opp og stå?

Vi er enige med HK i at for majoriteten av fattige bønder er adgang til egne markeder viktigst. Nettopp derfor mener vi at Norge i WTO må sørge for en reell reduksjon av subsidiert eksport fra den rike delen av verden, parallelt med å sikre markedene i Sør fleksibilitet til tollbeskyttelse for sårbare produkter. Gjennom å gjøre nettopp dette kan Norge gi Lula og utviklingslandene et svar som er første steg mot å løse en rekke problemer i dagens WTO-forhandlinger.

---
DEL