Dobbel identitet

Dina: Følelsen av hybrid. Jeg kommer fra en afrikansk familie der vi lever i en afrikansk kultur og snakker et afrikansk språk hjemme. Men når jeg går ut av huset, får jeg en ny identitet der jeg snakker norsk og har en annen oppførsel enn det jeg har hjemme. Jeg føler jeg vipper mellom to […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dina: Følelsen av hybrid. Jeg kommer fra en afrikansk familie der vi lever i en afrikansk kultur og snakker et afrikansk språk hjemme. Men når jeg går ut av huset, får jeg en ny identitet der jeg snakker norsk og har en annen oppførsel enn det jeg har hjemme. Jeg føler jeg vipper mellom to levemåter i livet. Men jeg føler meg aldri norsk ute i samfunnet selv om jeg teknisk sett er norsk fordi jeg er født og oppvokst i Norge. Jeg tenker alltid på at jeg er fra Kongo, fordi foreldrene mine er det.

Jeg gikk gjennom en periode som et barn der jeg nesten mistet meg selv fordi jeg hadde (har?) en hybrididentitet. Jeg hadde tider der jeg følte meg skikkelig, skikkelig norsk på skolen jeg der gikk og på grunn av de norske vennene mine. Jeg ville alltid relaxe håret fordi jeg ikke likte måten håret mitt var stramt og kinky på. Jeg ville ha like glatt hår som alle de norske jentevennene mine i første klasse.

Jeg tok med meg den oppførselen hjem, men det var ingen som likte den – det var visst en skuffende tenkemåte for et barn. Det var som om jeg var flau over å være en afrikaner i såpass ung alder. Men min far fikk meg ut av den tankegangen, og fortalte meg at brune jenter er like fine som alle andre jenter i verden, og at håret mitt ikke var noe jeg skulle være flau over, for det viste bare at jeg var unik. Han fortalte meg mye om hvorfor man bør være stolt over å være mørk i huden. I dag tenker jeg aldri negativt om meg selv i livet, og det takker jeg faren min for. – Dina.

Umal: Mellom to stoler. Det har alltid vært en kamp for meg som har to helt forskjellige kulturer. Jeg tenker alltid på hva skal jeg si hvis jeg får spørsmålet «Hvor kommer du fra?» Er det da jeg skal si Somalia? Eller skal jeg si Tromsø? Altså, jeg er jo født i Tromsø og oppvokst i Lørenskog i Akershus, men jeg vet at når folk ser meg, tenker de automatisk Afrika. Jeg skjønner jo det, jeg ser afrikansk ut – men jeg er jo norsk. Jeg er like norsk som en jente som heter Pia Larsen. Den eneste forskjellen er at jeg snakker to språk, har to kulturer og  ser annerledes ut.

Med den tankegangen går det stort sett helt fint, helt til jeg får det nevnte spørsmålet, eller hvis jeg møter rasisme. En gang fikk jeg for eksempel høre «Stikk tilbake til Afrika!» Jeg tenkte ganske mye over det, jeg visste ikke helt om jeg skulle begynne å referere til Tromsø – der jeg faktisk er født – eller om jeg skulle referere til Somalia, der foreldrene mine kommer fra. Men det som stakk mest, var at personen ikke så på meg som en nordmann – jeg hører tydeligvis ikke til her, fordi foreldrene mine kommer fra et annet sted .

Det å dra tilbake til hjemlandet sitt er spesielt. Her i Norge blir jeg sett på som en utlending, og i Somalia blir jeg også sett på som en utlending. Der snakker jeg ikke bra nok somalisk, der blir jeg ertet for å oppføre meg annerledes enn de innfødte gjør. Der sier også folk at jeg er for «vestlig».

Her hjemme blir jeg egentlig møtt med det samme. Jeg er annerledes uansett hvor jeg drar i verden, men jeg vet at det er mange ungdommer som er i samme sko som meg. Og når ble det teit å kunne snakke et eller to språk i tillegg til norsk? Det er jo bare dritkult! – Umal.


Tshimbila og Moses er medlemmer av Agenda X – Antirasistisk senters ungdomsavdeling.

 

---
DEL