Djevelutdrivelse ved Rosa Luxemburg Platz

Frank Castorf har vært en beundret og kontroversiell teaterregissør i mange år. Nå har han satt opp en syv timer lang avskjedsforestilling som får publikum til å måpe.

Hans-Georg Kohler
Kohler er fast anmelder for Ny Tid.

Utenfor det beryktede Volksbühne-teateret i Berlin står det store, rustne Røverhjulet, som en kraftig advarsel om at det i dette huset pågår teaterhandlinger som kan skremme vettet av hvilken som helst Berlin-beboer, eller i verste fall er i stand til å utfordre noen nysgjerrige teaterturister. Røverhjulet står for det rebelske/anarkistiske og det opprørske grunnprinsippet i Volksbühne-teateret; hjulet fungerte som skrekksymbol i et hemmelig røverspråk i middelalderen.

Før kveldens forestilling av Faust begynner, forteller dramaturgen Sebastian Kaiser at den prisbelønte hovedrolleinnehaveren Valery Tscheplanowa (Margarethe/Helena) ble skadet under forrige forestilling. Korsbåndet i det ene kneet har røket. Han opplyser om at hun likevel kommer til å spille hele kvelden, med støttebandasje og haltende på krykker – samtidig som regissør Frank Castorf har skrevet om en del scener for å tilpasse forestillingen til kneskaden. Publikum måper.

Det er lite her som minner om en klassisk Faust-forestilling.

I løpet av teaterkvelden slynges viltre, vulkanske assosiasjonsutbrudd aggressivt mot tilskueren. Lydkulissens mørke undertoner skjerper ørene, og et vell av kapitalismekritiske bilder driver sitt frekke uvesen fra scenekanten. Denne syv timer lange forestillingen er den legendariske regissøren Frank Castorfs definitivt siste teateroppsetning på Volksbühne. I en av sluttscenene kjører den flosshattbærende skuespilleren Martin Wuttke (Faust) rundt på en hvinende trehjulssykkel og bejubles av publikum. Kvelden er pepret med sarkastiske slapstickinnslag, og samtidig leverer teaterdinosauren Castorf en nøye beregnet megateater-maktdemonstrasjon som en siste avskjedshilsen til Berlin – etter 25 år ved roret i verdensberømte Volksbühne, fratrer han som intendant i sommer.

Hans siste oppsetning av Faust er som en eviglang marerittfortelling. Det mangefasetterte skrekkhuset, designet av scenografen Alexander Denic, står høyreist på dreiescenen – med trange rom, ulike kamre og kneiper flettet i hverandre. Fra avlukker og diverse drikkehull projiseres videobilder til en stor reklamevegg som prydes av et neonskilt med ordene «Exposition Coloniale». Husets fasade viser et lugubert parISk revyteater med gapende oralportal i ghost train-stil. Over denne står det med rødt neonlys skrevet «L’enfer» – «Helvete» på norsk.

Den gamle grisen. Når scenen dreier, åpenbares metrostasjonen («Stalingrad») og plakater fra Paris. Den ene plakaten refererer til en kolonialismeutstilling som fant sted i Marseille i 1906, mens de fleste andre viser til klassiske skrekkfilmer – eller tidsriktige stjerner som Josephine Baker. Martin Wuttke som kveldens Faust bærer en monstermaske mens han babler uforståelige vers til publikums åpenlyse begeistring. I begynnelsen av stykket er Faust en utlevd, kåt og dekadent olding.

Det er lite her som minner om en klassisk Faust-forestilling. Tscheplanowa synger en tyskspråklig versjon av Jacques Brels «Ne me quitte pas» mens hun utfordrende vrir seg på en glatt bardiskflate. Litt senere siterer Tscheplanowa, sammen med skuespillerinnene Thelma Buabeng og Angela Guerreiro, fra Emile Zolas berømte horeroman Nana fra året 1880, der det blant annet er snakk om den tyske maktpolitikeren Otto von Bismarck. Buabeng forteller mye om avkoloniseringen av Nord-Afrika, som forfatteren Frantz Fanon har skrevet utfyllende om: «Den algeriske befolkningen fornyer seg gjennom sin motstandskamp» mot kolonialmakten Frankrike.

Hva er det som foregår her? Frank Castorf tar først og fremst for seg del to i Goethes Faust, der magisteren ved hjelp av Mefisto (Satan) planlegger å kolonisere hele jorden. Målet er intet mindre enn herredømme over selve naturen og hele den til da kjente verdenskulturen.

En nøye beregnet maktdemonstrasjon fra Frank Castorf.

«Står du her og lar deg blamere? Burde du ikke for lengst ha begynt å kolonisere?» står i programheftet oppført som motto for teaterstykket. I søkenen etter skjønnhet og erkjennelse og ved å reise gjennom den «lille og den store verden» fører Faust/Mefisto-prosjektet til lidelse og undergang. Det er Margarethe, Fausts elskerinne, som til slutt må betale prisen for de to mennenes eksperimentering.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here