Djevelutdrivelse ved Rosa Luxemburg Platz

Frank Castorf har vært en beundret og kontroversiell teaterregissør i mange år. Nå har han satt opp en syv timer lang avskjedsforestilling som får publikum til å måpe.

hansgkkohler@web.de
Kohler er fast anmelder for Ny Tid.
Email: hansgkkohler@web.de
Publisert: 18.05.2017

Utenfor det beryktede Volksbühne-teateret i Berlin står det store, rustne Røverhjulet, som en kraftig advarsel om at det i dette huset pågår teaterhandlinger som kan skremme vettet av hvilken som helst Berlin-beboer, eller i verste fall er i stand til å utfordre noen nysgjerrige teaterturister. Røverhjulet står for det rebelske/anarkistiske og det opprørske grunnprinsippet i Volksbühne-teateret; hjulet fungerte som skrekksymbol i et hemmelig røverspråk i middelalderen.

Før kveldens forestilling av Faust begynner, forteller dramaturgen Sebastian Kaiser at den prisbelønte hovedrolleinnehaveren Valery Tscheplanowa (Margarethe/Helena) ble skadet under forrige forestilling. Korsbåndet i det ene kneet har røket. Han opplyser om at hun likevel kommer til å spille hele kvelden, med støttebandasje og haltende på krykker – samtidig som regissør Frank Castorf har skrevet om en del scener for å tilpasse forestillingen til kneskaden. Publikum måper.

Det er lite her som minner om en klassisk Faust-forestilling.

I løpet av teaterkvelden slynges viltre, vulkanske assosiasjonsutbrudd aggressivt mot tilskueren. Lydkulissens mørke undertoner skjerper ørene, og et vell av kapitalismekritiske bilder driver sitt frekke uvesen fra scenekanten. Denne syv timer lange forestillingen er den legendariske regissøren Frank Castorfs definitivt siste teateroppsetning på Volksbühne. I en av sluttscenene kjører den flosshattbærende skuespilleren Martin Wuttke (Faust) rundt på en hvinende trehjulssykkel og bejubles av publikum. Kvelden er pepret med sarkastiske slapstickinnslag, og samtidig leverer teaterdinosauren Castorf en nøye beregnet megateater-maktdemonstrasjon som en siste avskjedshilsen til Berlin – etter 25 år ved roret i verdensberømte Volksbühne, fratrer han som intendant i sommer.

Hans siste oppsetning av Faust er som en eviglang marerittfortelling. Det mangefasetterte skrekkhuset, designet av scenografen Alexander Denic, står høyreist på dreiescenen – med trange rom, ulike kamre og kneiper flettet i hverandre. Fra avlukker og diverse drikkehull projiseres videobilder til en stor reklamevegg som prydes av et neonskilt med ordene «Exposition Coloniale». Husets fasade viser et lugubert parISk revyteater med gapende oralportal i ghost train-stil. Over denne står det med rødt neonlys skrevet «L’enfer» – «Helvete» på norsk.

Den gamle grisen. Når scenen dreier, åpenbares metrostasjonen («Stalingrad») og plakater fra Paris. Den ene plakaten refererer til en kolonialismeutstilling som fant sted i Marseille i 1906, mens de fleste andre viser til klassiske skrekkfilmer – eller tidsriktige stjerner som Josephine Baker. Martin Wuttke som kveldens Faust bærer en monstermaske mens han babler uforståelige vers til publikums åpenlyse begeistring. I begynnelsen av stykket er Faust en utlevd, kåt og dekadent olding.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer