Djevelutdrivelse ved Rosa Luxemburg Platz

Frank Castorf har vært en beundret og kontroversiell teaterregissør i mange år. Nå har han satt opp en syv timer lang avskjedsforestilling som får publikum til å måpe.

Hans Georg Kohler
Fast frilans journalist for Ny Tid. Kunstner, bosatt i Berlin.

Utenfor det beryktede Volksbühne-teateret i Berlin står det store, rustne Røverhjulet, som en kraftig advarsel om at det i dette huset pågår teaterhandlinger som kan skremme vettet av hvilken som helst Berlin-beboer, eller i verste fall er i stand til å utfordre noen nysgjerrige teaterturister. Røverhjulet står for det rebelske/anarkistiske og det opprørske grunnprinsippet i Volksbühne-teateret; hjulet fungerte som skrekksymbol i et hemmelig røverspråk i middelalderen.

Før kveldens forestilling av Faust begynner, forteller dramaturgen Sebastian Kaiser at den prisbelønte hovedrolleinnehaveren Valery Tscheplanowa (Margarethe/Helena) ble skadet under forrige forestilling. Korsbåndet i det ene kneet har røket. Han opplyser om at hun likevel kommer til å spille hele kvelden, med støttebandasje og haltende på krykker – samtidig som regissør Frank Castorf har skrevet om en del scener for å tilpasse forestillingen til kneskaden. Publikum måper.

Det er lite her som minner om en klassisk Faust-forestilling.

I løpet av teaterkvelden slynges viltre, vulkanske assosiasjonsutbrudd aggressivt mot tilskueren. Lydkulissens mørke undertoner skjerper ørene, og et vell av kapitalismekritiske bilder driver sitt frekke uvesen fra scenekanten. Denne syv timer lange forestillingen er den legendariske regissøren Frank Castorfs definitivt siste teateroppsetning på Volksbühne. I en av sluttscenene kjører den flosshattbærende skuespilleren Martin Wuttke (Faust) rundt på en hvinende trehjulssykkel og bejubles av publikum. Kvelden er pepret med sarkastiske slapstickinnslag, og samtidig leverer teaterdinosauren Castorf en nøye beregnet megateater-maktdemonstrasjon som en siste avskjedshilsen til Berlin – etter 25 år ved roret i verdensberømte Volksbühne, fratrer han som intendant i sommer.

Hans siste oppsetning av Faust er som en eviglang marerittfortelling. Det mangefasetterte skrekkhuset, designet av scenografen Alexander Denic, står høyreist på dreiescenen – med trange rom, ulike kamre og kneiper flettet i hverandre. Fra avlukker og diverse drikkehull projiseres videobilder til en stor reklamevegg som prydes av et neonskilt med ordene «Exposition Coloniale». Husets fasade viser et lugubert parISk revyteater med gapende oralportal i ghost train-stil. Over denne står det med rødt neonlys skrevet «L’enfer» – «Helvete» på norsk.

Den gamle grisen. Når scenen dreier, åpenbares metrostasjonen («Stalingrad») og plakater fra Paris. Den ene plakaten refererer til en kolonialismeutstilling som fant sted i Marseille i 1906, mens de fleste andre viser til klassiske skrekkfilmer – eller tidsriktige stjerner som Josephine Baker. Martin Wuttke som kveldens Faust bærer en monstermaske mens han babler uforståelige vers til publikums åpenlyse begeistring. I begynnelsen av stykket er Faust en utlevd, kåt og dekadent olding.

Det er lite her som minner om en klassisk Faust-forestilling. Tscheplanowa synger en tyskspråklig versjon av Jacques Brels «Ne me quitte pas» mens hun utfordrende vrir seg på en glatt bardiskflate. Litt senere siterer Tscheplanowa, sammen med skuespillerinnene Thelma Buabeng og Angela Guerreiro, fra Emile Zolas berømte horeroman Nana fra året 1880, der det blant annet er snakk om den tyske maktpolitikeren Otto von Bismarck. Buabeng forteller mye om avkoloniseringen av Nord-Afrika, som forfatteren Frantz Fanon har skrevet utfyllende om: «Den algeriske befolkningen fornyer seg gjennom sin motstandskamp» mot kolonialmakten Frankrike.

Hva er det som foregår her? Frank Castorf tar først og fremst for seg del to i Goethes Faust, der magisteren ved hjelp av Mefisto (Satan) planlegger å kolonisere hele jorden. Målet er intet mindre enn herredømme over selve naturen og hele den til da kjente verdenskulturen.

En nøye beregnet maktdemonstrasjon fra Frank Castorf.

«Står du her og lar deg blamere? Burde du ikke for lengst ha begynt å kolonisere?» står i programheftet oppført som motto for teaterstykket. I søkenen etter skjønnhet og erkjennelse og ved å reise gjennom den «lille og den store verden» fører Faust/Mefisto-prosjektet til lidelse og undergang. Det er Margarethe, Fausts elskerinne, som til slutt må betale prisen for de to mennenes eksperimentering.

Entrecôten. Indrefileten i denne substansielle tolkningen av Faust er imidlertid diskursen rundt både den historiske kolonialismen så vel som nåtidens neokolonialisme. Hva ville Hitler i Baku? Hva ville Blair/Bush i Irak? Hva vil Frankrike i Algerie? Hva vil vi i Syria? Svar: Ressurser. I Algerie-regionen finnes olje, gass og uran, livsviktige for franske atomvåpen og kraftverk. Baku har olje og gass; det samme gjelder for Irak og Syria. Vi får det visuelt bekreftet på scenen: Oljetønner med logoene Texaco, Shell og Esso står plassert ved det franske/europeiske skrekkhuset. Mefisto kommer spradende inn på høye oljetønnestylter i sluttscenen. Kong Leopold «hilser» fra Kongo, Nigerias elvedelta er forgiftet av storkonsernoligarkenes grådighet og økonomiske korrupsjon.

Pakten med profittdjevelen gjelder også i dag. Frantz Fanon uttalte engang: «Vi må ta avstand fra dette Europa som ustanselig snakker om mennesket, men som samtidig slakter det ned.» Det er dette europeiske slaktermennesket Castorf vil til livs.

Volksbühne-bombardement. «Vi graver en grav i himmelsfæren» , heter det i Paul Celans dikt «Dødsfuge», som deklameres på fransk av storskuespilleren Martin Wuttke i et øredøvende slapsticknummer, etter at han har tømt ungdomsdrikken. Igjen og igjen snubler og faller helten mens han siterer Celan: «Ditt gylne hår, Margarethe; ditt askehår, Sulamith». Dette blir stående som en av de mest troverdige av mange referanser og fremmedtekster som Castorf vever inn i det klassiske diktverket, på typisk Volksbühne-maner. Det høres komplisert ut, men forvansker likevel ikke Volksbühne-gallaen: Tvert imot, glansnumrene eskalerer som et Best-of-Castorf-show i en bildekavalkade og en diskurskunst som har blitt fremvist i Volksbühne i et kvart århundre. Brølearien fremføres av Frank Büttner, for anledningen i rollen som halvnaken slavedriver. Marc Hosemann spiller en spretten Mefisto, og Lars Rudolph sjarmerer som Famulus Wagner.

I begynnelsen av stykket er Faust en utlevd, kåt og dekadent olding.

Kvinnekarakterene er spesielle. Homunculus (Hanna Hilsdorf) må befri seg fra en heldekkende plastfoliekokong, mens varietédamen Lilith Stangenberg lett og ledig forfører mannfolkene. Skuespillerinnen Sophie Rois opptrer som heks med fjærboa om halsen og synger «Leiermannen» fra Schuberts Winterreise.

En æras slutt. Denne Faust-forestillingen er en gedigen sluttgalla som definitivt runder av en særpreget tid – Castorfs regjeringstid – en epoke som revolusjonerte det europeiske teateret helt fra begynnelsen av nittitallet. Påtroppende arvtaker til teatersjefstillingen, intendant og kurator Chris Dercon, får sitt pass påskrevet på berlinsk maner: Alexander Scheer i rollen som Lord Byron etteraper Dercons belgiske aksent på en syrlig, avslørende og utleverende måte. Etter at Scheer på tysk har deklamert med belgisk aksent: «Nok prat nå, la meg endelig se handling!», heller Martin Wuttke en stor øl over hodet på museumskuratoren Dercon. Dette scenariet skal etter sigende nylig ha utspilt seg i virkeligheten i Berlins utagerende natteliv.

Om storhetstiden i Volksbühne virkelig er forbi, gjenstår å se. Castorf planlegger en oppsetning i Berlinerensemblet neste teatersesong. Sannsynligvis blir oppsetningen ikke særlig kortere enn denne. Midt i forestillingen uttaler selveste Mefisto: «En eller annen mening må jo alt dette ha! Hva er vitsen med forestillingen? Dersom den ikke har noen mening, hvorfor er da stykket så evig langt?» Et godt poeng denne kvelden. De første tre og en halv timene og den siste én og en halv time var i alle fall meget underholdende. Siste forestillinger av Faust går i mai denne våren.

Designeren Rainer Haußmann har bestemt at røverhjulet foran Volksbühne skal tas ned når den absolutt siste Castorf-sesongen er over i juli dette året. Da er en teaterepoke i Berlin for alltid avsluttet, eller forbi, som Goethe sa: «Vorbei – ein dummes Wort.»

---
DEL