Djevelsk dyktig jihadist

Søndag talte Osama bin Laden til verden. Mandag smalt det.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

[fredløs] Det er noe morderisk sjarmerende ved Osama bin Laden. Ikke i den forstand at han sjarmerer sine påståtte trosfeller i senk. Tvert imot. Hans oppfordringer på lydbåndtalen søndag, den første på tre måneder, ble kategorisk avvist av alle som Al Qaida-lederen forsøker å omfavne:

Hamas-talsmannen Sami Abu Zuhri fastslo etter bin Ladens klamme tilnærming søndag at palestinerne har en «totalt annerledes» ideologi enn Al Qaida. Ahmed Hussein i den sudanske opprørsgruppen Rettferdighets- og likhets-

bevegelsen satte hans krigserklæringer på plass med denne uttalelsen til Al Jazeera:

«Vi avviser kategorisk disse deklarasjonene. Hans ord er totalt uten forbindelse med realitetene i Darfur. Bin Laden preker fremdeles teorien om en amerikansk-sionistisk konspirasjon, selv om problemet kommer fra Khartoum hvor en muslimsk regjering dreper andre muslimer.»

Avvisning er imidlertid ikke uvant for

Osama bin Laden, som har levd som en utstøtt i mange år. I 1994 ble han kastet ut fra sin egen familie. Året etter tok fødelandet Saudia-

Arabia fra ham statsborgerskapet på grunn av terroraksjoner. Siden har han levd som en fredløs, med begrenset støtte for sin «globale

jihad» selv blant jihadister og voldelige islamister. Disse vil heller kjempe mot «den indre fiende», nemlig regimene i Egypt, Syria og Saudi-Arabia, som forskeren Fawas Gerges har påpekt.

Manglende støtte gjør imidlertid ikke bin Laden mindre farlig. Tvert imot. Det er når han føler seg sviktet at han slår hardest.

Desperat

En utbredt påstand i norske medier er at bin Laden angriper «Vesten». Tyngdepunktet både for søndagens tale og Al Qaidas terrorangrep ligger likevel i Asia og Afrika. Talen viser også hvor desperat han er blitt: Bekjempelsen av terrororganisasjonen i Pakistan og India omtaler han som en «sionistisk-hinduistisk» krig mot muslimer, mens han mener FN ble opprettet for at «hvite herskere» skal beholde makten i verden.

Samtidig henviser han i søndagens tale

eksplisitt til Muhammed-karikaturene og

hijab-forbudet i Frankrike for å vinne ytterligere støtte.

Det burde ikke forbause den jevne europeer at bin Laden kan virke forførende. Terror-

organisasjoner som IRA og ETA har hatt stor støtte i sin hjemland Irland og Spania. I Norge ble massemordere som Mao, Pol Pot eller Lenin på 1970-tallet dyrket i enkelte miljøer.

Store deler av befolkningen har latt seg forføre av sjarmerende taler istedenfor å se diktaturets terror. Geriljakrigeren Che Guevara er en helt som daglig kan sees avbildet på nordmenns klær. Marxisten Guevara, som anså «hatet mot fienden» som et kampmiddel, er i Norge blitt et større fredssymbol enn Mahatma Gandhi.

Det er i en slik sammenheng vi også kan forstå Osama bin Ladens globale posterboy-appell: Han er som Guevara, den kjekke geriljakrigeren – langt mer karismatisk enn Mao og Pol Pot til sammen – som tilsynelatende kjemper mot den onde overmakten. Ikke uten grunn er bin Laden da også blitt en slags helt blant flere i Latin-Amerika de siste årene. Ikke at man skal legge for mye i det – slik man heller ikke kan konkludere at et Che Guevara-bilde på en nordmanns t-skjorte betyr at man støtter geriljakrig.

Hva så med Osama-støtten i muslimske land? Etter terrorangrepene mot USA for snart fem år siden har dette spørsmålet gnaget den jevne europeer. Ulike Osama-målinger i muslimske land har vært trukket fram som et bevis på hans popularitet. Som vi kan se i reportasjen fra Egypt på de foregående sidene, har hans voldelige kamp mot sivile likevel liten støtte.

Dette bekrefter da også den uavhengige forskningsinstitusjonen Pew Researchs globale undersøkelse fra i fjor: 72 prosent av Marokkos innbyggere frykter selv islamsk ekstremisme i sitt eget land, i likhet med halvparten av Indonesias og Tyrkias befolkning. Ikke uten grunn – det er hovedsakelig muslimske, ikke kristne land som rammes av Al Qaida-terroren.

Pew-undersøkelsen viser at støtten til bin Laden har minsket kraftig: I land som Libanon og Tyrkia har han nå tillit hos henholdsvis to og sju prosent av befolkningen. I Marokko og Indonesia har tilliten siden 2003 blitt nesten halvert, til 26 og 35 prosent av befolkningen. Dette er fremdeles et stort mindretall? Ja, men det interessante spørsmålet blir da hva det egentlig innebærer når man bekrefter at man «støtter» bin Laden.

Tre akser

Her kan vi vende tilbake til hans taler, som den fra januar (se side 27). Bin Ladens argumentasjon har hovedsakelig gått langs tre akser: Opprør mot korrupte regimer i Midtøsten, amerikanske styrker ut av det hellige Saudia-Arabia, og kamp for palestinerne mot «sionistene» i Israel. Som «bevis» på forfølgelsene av verdens muslimer, trekker han fram massedrapene på muslimer i Bosnia og Tsjetsjenia.

Det ubehagelige ligger i at store deler av norsk og internasjonal offentlighet sliter med å være uenig med bin Laden på disse punktene. Bin Ladens argumentasjon viser til Amnesty-rapporter om Guantanamo-fengslet eller til meningsmålinger i USA.

Dersom man skulle ta «Osama-testen» på nordmenn og europeere flest, kan sympatien for hans politiske argumentasjon, spesielt på venstresiden, bli ubehagelig høy. I en slik kontekst er det ikke vanskelig å forstå at også mange frustrerte mennesker i den arabiske verden må si seg enig i mye av hans retorikk. Dilemmaet er jo at både opposisjonelle i Egypt, nordmenn flest og bin Laden er enige om at eksempelvis Egypts diktator Hosni Mubarak burde gå fra makten. Uenigheten går på metoden, og alternativet, ikke på hovedmålet.

Derfor har Osama-tester liten praktisk verdi, siden de ikke kan få fram det komplekse i hans djevelsk dyktige argumentasjon. Nettopp for ikke å støte fra seg potensielle kampfeller trenger bin Laden en retorikk basert på noe det er utbredt enighet om.

Inntil videre lever han godt på den frykt hans blotte navn skaper blant europeere flest, og på den påfølgende undertrykkelsen muslimer flest føler seg utsatt for i et Europa preget av angst.

---
DEL

Legg igjen et svar