Distriktslægen

Det lå en aura av respekt, alvor og angst om distriktslægen. I min erindring står tittelen alltid med «æ». Den ubetydelige «e» følger fallet i status og makt ned til «kommunelege» ved midten av 1980-årene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Distriktslægen» gikk dresset gjennom livet, hørte til der de mest alvorlige og avgjørende saker fant sted, deltok suverent der det var verdt å være. Distrikslægen var uten smil, gikk med hastige skritt, så strengt og vurderende på verden. Han representerte ulykke, sykdom, sorg og død, en mektig kombinasjon, sterkere enn både sogneprest og sorenskriver til sammen. Der distriktslægen var ventet ble det vasket og stelt. Under besøket talte han lavt og bestemt, vendte seg mot pasientens foresatte som angstfylt ventet i ærbødig avstand, ga dem meget kortfattet beskjed om hva lidelsen var, hvordan de skulle forholde seg og sa: Gjør det! Så gikk han med hastige skritt, besøket var slutt, bare stillhet tilbake.

Forvalteren av sunnhet – normer og verdier

I år markerer vi 400 år for den viktige beslutning i kongens København i 1603 å ansette en lege på offentlige midler i staden Bergen. Hans havn var Villads Nielsen, mer vet vi knapt om ham. 211 år senere – i 1814 – var det 42 offentlige legestillinger i landet Norge, som den gang knapt hadde en million innbyggere. Fremdeles var infeksjonssykdommene menneskenes frykteligste plager, fremdeles var medisinen humorallæren retningsgivende, men nettopp på 1800-tallet fikk den naturvitenskapelig baserte medisin en rapid utvikling og kunne snart vise imponerende resultater. Stortinget hadde derfor mye å bygge på av kunnskap og oversikt da det i 1860 vedtok Sunhedsloven, den viktige loven som avgrenset og presiserte legens embetsplikter. Fra da av var standsidentiteten helt klar, og fram trådte Distriktslægen, en skapning som bygde på forestillingen om å representere fornuft, opplysning, dannelse og intelligens.

En spennende historie

Aina Schiøtz – selv distriktslegedatter – dr.philos. i medisinsk historie, har skrevet historien om en del av landets historie som angår oss alle, fordi vi på et eller annet vis har vært delaktig i den. Nettopp fordi denne historien tar utgangspunkt i en bestemt gruppe som faktisk fikk stor innflytelse på den praktiske utformingen av landets helsevesen, blir boka mye mer enn en akademisk ørkenvandring. Deler av den er så spennende å lese at den utfordrer nysgjerrigheten og krever «mer» viten om dette felles vesentlige emnet. Distriktslegene fikk den kompliserte oppgaven både å skulle administrere og utøve de praktiske sider av landets sosiallovgivning og samtidig gi befolkningen de nødvendige kurative tjenester.

En kvinne eller mann kan forskreve seg ved mindre oppgave. Det var en krevende utfordring som slett ikke alltid ble løst på beste måte. Dette kan en i ettertid lett se når kildemateriale og intervjuer saumfares og samles. Distriktslegenes kamp for innflytelse og status gjennom sin stilling er en viktig del av saken. Slik Aina Schiøtz legger an sitt arbeid blir det ganske åpenbart hvilke sterke krefter distriktslegene utfordret eller søkte som alliansepartnere. For dem sto svært mye på spill, sosialt og økonomisk. Dessuten, motsetningene innen yrket. Legeforeningen og grupper i legeforeningen avslører samme kamp som en alltid finner når en undersøker et yrkes faglige forutsetninger, strategi og taktikk. Det er intet nytt under solen.

Kampmidlene er til tider meget ufine. Det jeg ser når jeg leser boka er at den fra første til siste side gir et både nyansert og samtidig presist uttrykk for en yrkesgruppe som hele tiden sto i en marginal posisjon, der trykket hele tiden var meget sterkt. Hvor mye var det da rimelig å yte, hvor mye var det da rimelig å forlange? Til syvende og sist blir det – som i alle sammenhenger – en skjønnssak. Distriktslegene ville prosedere ut ifra sin arbeidssituasjon som de mente var enestående. Da glemte de at andre ikke vil akseptere det enestående, men ha alle situasjoner tilpasset en langt større sammenheng. Kampen varte i over 100 år, for det var en kamp som skiftet med seire og nederlag, halvseire og nesten fortvilte tilbakeslag. Å formidle dette slik Aina Schiøtz har gjort er det som gjør denne boka leseverdig.

Tysk medisin

Jeg savner en sterkere vektlegging av tysk medisin og dens mektige innflytelse på legevitenskapen fra siste halvdel av 1800-tallet til 1930-årene. Jeg vil tro at mye som synes uforklarlig nettopp ligger i den sterke orientering – språklig og faglig – som tysk medisin utøvde ikke bare på norske leger og institusjoner, men over alt i Norden. At denne «tyskorienteringen» – som ikke må forveksles med nazisympati! – i en ekstrem situasjon kunne få en lege til å «duppe» over i nasjonalsosialistisk retning er mulig.

Til slutt: Billedmaterialet burde fått en annen plassering, valgt ut til de avsnitt der det faktisk dekker teksten. Nå står alt samlet forrest i boka uten at leseren vet hvor det hører til. Jeg skulle ønske ett eller flere bilder fra «doktorfrua» på Kirkenes, Ellisif Wessel. De er virkelig representative!

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here