Disse bygde Kon-Tiki

De siste par ukene har «Kon-Tiki»-filmen blitt hyllet som «norsk nasjonalfilm». Men her er de hittil upubliserte bildene av de som egentlig bygde flåten, mens nordmenn så på: Perus marinemenn. – «Kon-Tiki» var en viktig begivenhet i vår historie, påpeker peruansk historiker.

Torbjørn Tumyr Nilsen
Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

Kon-Tiki. Norges dyreste spillefilm gjennom tidene, «Kon-Tiki», satt denne uka ny besøksrekord. Over 400.000 eventyrlystne kinogjengere hadde ved inngangen til septembermåneden sett filmen om Thor Heyerdahls flåteferd fra Peru til Polynesia i 1947 – og dette er besøkstall kun siden premieren 24. august.

Nå er «Kon-Tiki»-filmen klar for internasjonale filmfestivaler. Og den skal brukes til undervisningsmateriell i skolen, da mange oppfatter filmen som en dokumentar. Filmen tar da også utgangspunkt i personen Thor Heyerdahl (1914-2002).NT_32_12-cover

Glimt fra barndommen, oppholdet med kona Liv på øya Fatu Hiva i Polynesia, akademisk kamp for anerkjennelse i New York, samt finansieringsutfordringer, danner i filmen opptakten til den ekstreme 101 dager flåtereisen med fem nordmenn, en svenske, en papegøye og en krabbe om bord.

Faksimile: Ny Tid 7. september.

Det er de norske staute eventyrerne som står i sentrum av fortellingen. I to timer følger vi Heyerdahl, som spillefilmskikkelse, manøvrere seg gjennom våt tropeskog, akademiske diskusjoner, kjærlighetskonflikter, pengeutfordringer, haiangrep og intern konflikt på flåten.

«Ny norsk nasjonalfilm!» skriver VG i sin anmeldelse.

Aftenposten beskriver Heyerdahl-karakteren som «en småkarismatisk ener som vil være «normal» nordmann – i særklasse.»

Mens Dagbladet setter fingeren på hva som tydeligst er viktigst i Norge: «De fleste av oss er ikke like nysgjerrig som Thor Heyerdahl på om Polynesias første innbyggere kom seilende fra Peru eller Asia. Det vi bryr oss om, er gutta på tur.»

Regissørene bak krigsheltfilmen «Max Manus» (2008) har da tydeligvis igjen klart å skape en suksessrik og seervennlig film som nordmenn går mann av huse for å se. Skribent Morten Strøksnes skriver påpeker i tidsskriftet Vagant at dette er viktig for landet nå, etter et drøyt år med 22. juli og terrorfokus:

«Thor Heyerdahl var den siste viking, men så nært oss at vi får håp om at det kan dukke opp nye som kan gjøre oss stolte. Kon-Tiki er balsam for den kollektive norske sjelen, som ble så sterkt traumatisert for drøyt et år siden.»

FERDEN: Det svenske, franske, peruanske og amerikanske flagget vaiet høyest da Kon Tiki-flåten krysset Stillehavet. Her fra filmen. FOTO: KON-TIKI-FILMEN

Men det finnes også andre fortellinger.

Peru-perspektivet

Den korte tiden en film skal behandle en historie gir ofte produsent, manusforfatter og regissør det eneste valget som finnes – forenklinger. I «Kon-Tiki»-filmens tilfelle er det i tillegg hollywoodske forenklinger. Strøksnes påpeker i sin omtale at den flerdimensjonale og internasjonale personen Thor Heyerdahl i filmen gjøres endimensjonal og nasjonal eventyrkarakter som reiser ut i ville Stillehavet med sine norske eventyrervenner. Haiene er onde og papegøyespisende.

Men Thor Heyerdahls prosjekt var større enn som så, påpekes det fra kilder i blant annet Peru. Hans historie var transnasjonal og internasjonal fra begynnelsen. Her kommer fortellingene som forsvant i filmen: For i Peru finner vi rester etter den 5000 år gamle byen Caral, 22 kilometer fra kysten. Dette regnes som den første byen på hele det amerikanske kontinentet, påpeker en – I Coral bodde det urbane mennesker som var forbundet med havet gjennom fiske.

KLØR: En av de norske flåtedeltagerne ser på mens peruanere setter sammen flåten i 1947. FOTO: FRANCISCO YABAR/PERUS MARINEARKIV.

Thor Heyerdahl viste verden at oldtidens peruanere også var utforskere og oppdagere. Vi peruanere er evig takknemlige for at Thor Heyerdahl gjennomførte ekspedisjonen. Det var viktig for Peru, og det var viktig for menneskeheten, sier peruaneren Francisco Yabar til Ny Tid på telefon fra Washington DC i USA.

Gjennom Thor Heyerdahl jr. og sønnen Olav Heyerdahl får Ny Tid tak i ekspedisjonsleder for Tangaroa-ekspedisjonen, Torgeir Higraff. Higraff ledet ekspedisjonen i 2006, som gjorde et vellykket forsøk på å følge i Heyerdahl og Kon-Tikis fotspor. Olav Heyerdahl var også med på denne ekspedisjonen. Og Higraff viser oss videre til mannen som hjalp Tangaroa-ekspedisjonen den gang: Francisco Yabar. Han er admiral i den peruanske marinen og historiker, studieleder ved Inter-American Defense College i Washington DC.

– Jeg møtte Thor som ung marinegast. Jeg kjøpte boka hans, og jeg så at han sto og snakket med offiserer av en mye høyere rang enn meg. Han stoppet samtalen for å gå bort til meg og signere boka. Thor Heyerdahl var en veldig god mann, forteller Yabar.

– Hva har Thor Heyerdahl betydd for peruanere?

– Han betydde veldig mye. Det er viktig å fortelle at det finnes mange eventyrer som ønsker å gjøre lignende ekspedisjoner som Thor gjorde. Men det er bare Thor Heyerdahl som har fått slik hjelp fra peruanske myndigheter. «Kon-Tiki» var en viktig begivenhet i Perus historie, forteller Yabar.

ANGREPET: En hvalhai synes å angripe i bildene fra den populære filmen. I virkeligheten spiser den plankton. FOTO: KON-TIKI-FILMEN

Han påpeker at Heyerdahls ferd bekrefter inkaindianernes egne beretgninger om den legendariske kong Kon-Tikis ferd over havet. Ifølge spanske beretninger skal inka-lederen Túpac Inca Yupanqui i 1480 ha reist vestover havet med en stor flåte, til det som noen fortolker til å være Påskeøya.

Byggeprosessen

Thor Heyerdahl fikk uvurderlig hjelp fra den peruanske marinen under byggingen av «Kon-Tiki». I den nye filmen ser vi da også at Heyerdahl møter president Bustamante Rivero (1894-1989), og av ham får forsikringer om at han kan få all den hjelp han trenger. Ekspedisjonen benytte marinens tørrdokk til bygging av flåten, samt lagerplass og transporthjelp.

Men det at flåten ble bygget med stor hjelp fra peruanske marinegaster, med stor kunnskap om flåte arbeidet, har fått minimal plass i filmen. Heller ikke på Kon-Tiki-museet framheves det hvem som egentlig bygget den verdensberømte flåten. Ny Tid trykker i dag de hittil upubliserte bildene av de peruanske marinegastene som bygget Kon-Tiki-flåten våren 1947. Bildene har vi fått fra Yabar, som fant dem i arkivene til Perus marine. Det sier noe om hvor viktig Kon-Tiki-fortellingene er i Perus historie:

– Marinegastene var fra peruanske kystlandsbyer. De hadde stor kunnskap om hvordan stokkene skulle knyttes og festes til hverandre. Det brukes fremdeles lignende flåter i Peru, bare i mye mindre skala i Peru, forteller Yabar.

I sin egen bok fra 1948 beskriver Heyerdahl hjelpen på følgende måte:

«Seks lyshudede nordboer og tyve brune marinegaster med inkablod i årene svingte økser og lange machetekniver og halede i tau og knuter… Inkaenes etterkommere har fulgt med tiden, de har pressefolder i buksene og matroskraver.»

Yabar ler når han hører sitatet fra Heyerdahls bok, som vel å merke vier Perus folk langt mer plass enn i filmen:

Admiral: Francisko Yabar. Foto: PAANESET.no

– Du vet, alle peruanere er en blanding av inka og spansk, og litt av alt mulig. Så det er absolutt en viss sannhet i det at de er etterkommere av inkaene. Marinegastene ble hentet fra de beste sjømenn langs kysten av Peru, opplyser Yabar.

– Kunne «Kon-Tiki» vært laget uten denne peruanske arbeidskraften?

– Vel, de kunne laget den helt alene, men da ville det tatt mye lenger tid. Det erfarte vi da vi bygget «Tangaroa» i 2006, forteller Yabar, som gleder seg til å se filmen når den kommer til USA.

Han tror også peruanere gleder seg til å se den norske «Kon-Tiki»-filmen.

– Vi er klar over at dette ikke er en film om peruanernes bidrag, men om Thor Heyerdahl. Han og ekspedisjonen ble veldig godt tatt i mot av oss i Peru. Det er det som er viktig å få med, avslutter Yabar.

Torgeir Higraff, leder av «Tangaroa»-ekspedisjonen, har forståelse for at Peru-perspektivet har forsvunnet litt i produksjonen av filmen.

– Peruanere vil nok etterlyse mer fokus på den peruanske bistanden til ekspedisjonen, men filmen er ikke skapt for et peruansk publikum. Internasjonalt er det mer et nordamerikansk perspektiv. Derfor legges det vekt på hjelpen som kom med forsyningene fra den amerikanske marinen, sier Higraff.

Polynesia-perspektivet

Den store debatten i forkant av filmdramaets premiere var framstillingen av filmens mest fiktive karakter, Herman Watzinger, spilt av Anders Baasmo Christiansen. Både kroppen, lynnet og innstilingen på reisen var feil i forhold til virkeligheten, reagerte Watzingers familie på.

Regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg ble kalt inn til forklaring på NRK Dagsrevyen. De beklaget der at de ikke visste at datteren til Watzinger eksisterte, men mente de hadde gjort valgene ut av kunstneriske og fortellertekniske hensyn.

Men det er ikke bare sivilingeniøren Watzinger som er feil fremstilt. Skribentene Malmfrid Hovsveen Hallum og Christian Lien Jensen (se eget intervju) er også filmskapere. I en kronikk i Aftenposten 31. august belyser de hvordan fremstillingen av polynesiere på øya Fatu Hiva er langt mer problematisk. De er avkledde, mye mindre i størrelse, går med spyd og bastskjørt.

– Som arkeolog er den verste feilen spydene. De bruker ikke spyd på Marquesasøyene. Det er litt leit at de har brukt det i filmen. Det ville ikke hatt noe å si for estetikken om de droppet spydene, sier Reidar Solsvik, forsker ved Kon-Tiki Museet på Bygdøy.

Filmprodusent Vibeke Løkkeberg forklarer noe av feilformidlingen av Stillehavet i den norske storsatsingen i sin oppfølgerkronikk «Ariske over- og undertoner i film» 4. september:

«Det som skjer med folk kledd i «grønne blader», opprinnelig kledd vestlig på 30-tallet, er jo ikke et nytt fenomen. Filmindustrien har fra sin begynnelse stigmatisert folkegrupper som: Indianere, kinesere, arabere, palestinere, afrikanere, romfolk, tatere, samer, etc. … på en måte som har gjort dem til «de andre». I denne gruppen stigmatiserte og fortegnede kan også nevnes ‘kvinner’.»

Løkkeberg mener det er mannlige, vestlige blikk som er premissleverandøren i såkalt hollywoodske kommersielle produksjoner som «Kon-Tiki». Og filmens språk er mektig. Den former ideer, oppfatninger og fordommer. Feilinformasjon om virkeligheten kan bli selve virkeligheten, i den mektige spillefilmens verden:

FERDIGE: Fornøyde marinegaster smiler til fotografen etter snart å ha blitt ferdige med å bygge Kon-Tiki-flåten, i tråd med deres inkaforfedres tradisjon. I bakgrunnen en norsk flåtedeltager. FOTO: FRANCISCO YABAR/PERUS MARINEARKIV.

«Mitt syn på «de andre» ble skapt nettopp gjennom filmbransjens underholdningsfilmer fra Hollywood», innrømmer Løkkeberg.

Heyerdahl ble på sin side angrepet for sine internasjonale og grenseoverskridende kulturteorier. På 40- og 50-tallet var det Kon-Tiki-ferden. I månedene før han døde i april 2002, ble han sterkt kritisert for å ha våget å lese Snorre bokstavelig og gravet etter Odin-folket og «åsa-mennene» ved Asov i Kaukasus.

Haiangrep

Det er imidlertid enda en gruppe som kan føle seg dårlig fremstilt i filmen. I filmen går Stillehavets haier til angrep på både mennesker og papegøyer. Egentlig kan filmen også tolkes som et angrep på haiene, skriver Strøksnes i Vagant:

«En hai får til og med skylden for å sluke papegøyen Lolita, noe som er et rent påhitt (den ble skylt over bord av en bølge). Hadde haier blitt intervjuet om filmens sannhetsgehalt ville de vært langt mer indignerte enn Watzingers datter.»

Det samme gjelder nok også folk på Fatu Hiva i Polynesia, hvorav flere kommuniserer med Norge via Skype. Her kommer spådommen «Kanskje de vil fortsette å melke de store norske fortellingene fra virkeligheten? Enda mer interessant ville det være om de turde å gjøre norske helter mindre ikoniske og friksjonsfrie, og dermed enda mer menneskelige og interessante.»

Spørsmålet er om norske filmskapere vil våge å å gjøre de norske heltefortellingene litt mindre norske og litt mer peruanske og polynesiske. For beretningen om Kon-Tiki er først og fremst en stor peruansk, ecuadoriansk og polynesisk fortelling – gjenskapt og gjenfortalt først av Heyerdahl, så av «Max Manus»-regissørene.

Det ville nok ikke kostet mer penger å lage en mer internasjonal film og en mindre stereotyp framstilling av alle andre enn norske menn. Men spørsmålet er om Norge er klar for det. I 2012 trenger vi nok ennå alle de heltene vi kan klare å spa opp. Fiktive eller ikke. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 07.09.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL