Diskrimineringens røtter

Den offentlige segregasjonspolitikken er forlatt, men rasismen lever i beste velgående i de amerikanske sørstatene.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Southern Rites Regi: Gillian Laub, foto: Gillian Laub Fotojournalisten Gillian Laub skapte oppstyr da hun gjorde kjent at det fortsatt fantes segregerte prom-nights i Montgomery County i Georgia sør i USA. I sin lange fotoreportasje «A prom divided», som ble trykket i New York Times Magazine, viste hun på side opp og side ned at USA på ingen måte hadde lagt bak seg skillet mellom svarte og hvite. På Montgomery High feiret først de hvite på det lokale samfunnshuset, før de svarte, dagen etter, kunne trekke på seg finstasen og holde fest samme sted. Da Laub jobbet med artikkelen, var det ikke mye motstand å spore mot denne praksisen da hun intervjuet lokalbefolkningen. For dem var det «tradisjon og ikke rasisme det var snakk om», som en velvoksen lokalpatriot uttrykker det i filmen. «Vi vil leve som våre besteforeldre har gjort, og deres foreldre før det,» sier en annen. En fersk prom-queen forteller at segregasjonen rett og slett fungerer slik den er: «Hvorfor forandre på det som alle er fornøyd med?» Delte meninger. Men ikke alle like fornøyde. Keyke Burns var blant var blant de sentrale afroamerikanske prom-nightdeltakerne i Laubs reportasje, var på ingen måte glad for ordningen. Hun var også glad for at andre ble gjort oppmerksom på den. «Endelig vil folk kunne se vår side av saken for en gangs skyld,» forteller hun. «Helt fra barnsben av læres vi å være en farge fremfor en person. Hvorfor skal det være segregasjon her når resten av verden har integrerte samfunn?» En annen, hvit dame er også skeptisk til tradisjonene og forteller hvordan hun prøvde å overtale andre til å forandre på den diskriminerende arven. Hun kunne ikke akseptere at hennes kjæreste, som var svart, faktisk ikke ville kommet inn på festen hennes dersom hun tok ham med. Det endte derfor med at hun i stedet gikk på prom-night for de svarte. Segregasjonen fungerte altså primært på de svartes bekostning; de hvite kunne i realiteten feire to ganger. Parallelle historier. A Prom Divided førte til at ordningen ikke kunne fortsette. Etter press både lokalt og nasjonalt, så skolen seg nødt til å begynne med integrerte prom-nights. Men da Laub kom tilbake to år senere for å filme det nye fellesskapet, ble hun likevel stoppet av den lokale sheriffen: Hun var ikke velkommen; det var jo hun som hadde tvunget Montgomery High til å forandre sine skikker. Segregasjonens røtter stakk åpenbart fortsatt dypt. Da Laub befant seg i Georgia med uforrettet sak – irritert over at hun ikke fikk fulgt opp A Prom Divided  – kom hun over to andre saker som kan betraktes som andre forgreninger av segregasjonens røtter. Parallelt med Laubs retur til Montgomery County, foregår nemlig valgkampen for sheriffen i nabokommunen, Toombs County. For første gang er en afroamerikaner nominert. Han har 25 års erfaring i politiet, er godt likt av svarte som av hvite, og hans motstander – som er hvit – har tilnærmet null fartstid som politi. Den afroamerikanske kandidaten føler seg derfor ganske sikker på å vinne – men taper likevel, mot alle odds. Det er liten tvil om at det er diskrimineringen som slår ut nok en gang, sier datteren hans, som bestemmer seg for å forlate byen etter nederlaget. «In The South they dont want a nigger for sheriff,» sier sheriff-kandidaten, tydelig en slagen og oppgitt mann. Dype røtter. Men dette er ingenting mot den andre fortellingen Laub kommer over. Drapet på 22-årige Justin Patterson er det mest brutale uttrykket for at rasismen fortsatt lever videre. For de fleste seere skulle sakens bestanddeler være klare: Justin hadde vært ute på byen da han, sammen med sin 19-årige bror Sha’von, ble med to damer hjem. Det gikk som det ofte går – de drakk videre, og havnet til slutt til sengs med hver sin frøken på hvert sitt rom. Det de imidlertid ikke visste, var at stefaren til den ene jenta, den 62-årige Norman Neesmith, også var hjemme. Neesmith, som alltid sov med en pistol ved sin side som en skikkelig sørstatsamerikaner, hørte bråk i huset, og fant de to unge mennene i seng med datteren og venninnen. Han ble sint og ba dem forklare seg, men guttene ble først og fremst redde og forvirrede. Situasjonen forverret seg raskt da de to forsøkte å stikke av. Neesmith skjøt gjentatte ganger etter dem, og traff til slutt Justin i siden. Han døde kort tid etterpå, på morderens plen. Da påtalemyndighetene snakket med Justin og Sha’vons mor kort tid etter drapet, ble hun forsikret om at «Neesmith aldri vil se dagslys igjen». Men de sydlige ritualer vokste nok en gang ut langs segregasjonens rotstengler, for dommen ble kun på ett år. Selv når statsadvokatens endelige dom foreligger, forandres intet. Snart er Neesmith en fri mann igjen. Ukjente skjebner. Fortellingen om Justin blir Laubs hovedanliggende i Southern Rites. Hun blir en stund i The Deep South, og intervjuer både den drepte, og drapsmannens familie og venner. Vi får et detaljert portrett av hva som har skjedd – og hvor urettferdig det hele er. Vi får også en fortelling om den absurde «retten til å forsvare seg» som griper langt inn i rettferdighetens domene i USA. Dette er et land hvor du kan få flere livstidsdommer for å begå et mord, men blir frikjent dersom du dreper noen som trenger seg inn på din eiendom. Først og fremst er Southern Rites Justins historie. For, som moren ganske riktig påpeker, er også han en i rekken av svarte menn som er blitt ofre for den dyptstikkende rasismen som gjennomsyrer samfunnet og fortsetter å virke i det amerikanske folkedypet. «Alle kjenner Trayvon Martin og Michael Brown,» sier hun, «men det er mange andre tilsvarende historier vi aldri får høre om.» Segregasjonens historie. Den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 garanterte likhet mellom borgerne – men ikke før med det 14. grunnlovstillegget av 1868 slås jevnbyrdighet mellom befolkningsgrupper fast. Likevel forekommer en statlig diskriminering av svarte – et apartheid-regime – helt frem til The Civil Rights Act (1964) som gjorde det ulovlig å diskriminere på skole, arbeidsplass og i det offentlige rom. Alt dette bedret situasjonen, men fjernet ikke strukturell ulikhet og tradisjoner som dem Laub viser oss. Faktisk har ulikhetene mellom svarte og hvite økt det siste tiåret – og svært mange svarte menn sitter i fengsel. Enkelte målinger viser at så mange som tre av fire svarte menn står i fare for å havne i fengsel i løpet av sitt liv. At langt de fleste av disse også mister sin stemmerett både i og etter fengselsstraffen, øker ulikheten mellom hvite og svarte ytterligere. Korrupte systemer. Rettferdighet, hva er det? I et samfunn hvor statsadvokaten har lokal tilknytning og implisitt forventes å speile samfunnets øvrige skikker og tankegods, vil hennes vurderinger kunne være et sterkere uttrykk for strukturell ulikhet enn rettferdighet for loven. Som Neesons forsvarsadvokat forteller til Laub, er det ikke usannsynlig at den milde dommen har med popularitet å gjøre – hun vil bli likt, og har kanskje bånd med innflytelsesrike mennesker lokalt. Neeson-saken viser hvordan problemets årsak – rasismen som har grodd fast i dypet av folkets forestillingsverden – ikke bare kommer til uttrykk i segregasjon i hverdagen, men i en ulikhet som har så dype røtter at de vanskelig kan luftes ut. Dette gjelder ikke bare lokalt, men også nasjonalt. Hva skal man så gjøre? Et godt utgangspunkt er i hvert fall å vise hva som faktisk skjer rundt åpenbart urettferdige og diskriminerende praksiser og rettssaker, slik Laub gjør i Southern Rites. For det er ved å se på hvordan den enkelte tenker vi kan komme til roten av problemet og kanskje forandre inngrodde tankemønstre. Mot slutten av filmen kommer Laub endelig inn på den integrerte prom-night-festen på Montgomery High. Her blandes alle – og par dannes på tvers av både hudfarge og «tradisjoner». Holdningene er, ser det ut til, i ferd med å forandres – i det minste på denne skolen. Dette er jo også – noe mer håpefullt – begynnelsen på å skape nye røtter hvor hudfarge ikke definerer hvem du er og hva du kan gjøre.  

---
DEL