Dikteren som overgikk diktningen

Arthur Rimbaud i Oslo:
Dette er historien om hvordan en stor poet kunne stige enda høyere: Rimbaud i Afrika kan representere en snuoperasjon innen litteraturhistorien. 

Lars Øyno

 

Etter å ha fullført sin plikt som forfatter valgte Arthur Rimbaud (1854–1891) en kontroversiell ny livsvei ved å etablere seg som forretningsmann i Aden og Harar i Etiopia. Næringslivet sonderer under samfunnets anarkistiske arena, og er således ikke et førstevalg for de fleste. Å gi seg børsmarkedet i vold krever et visst mot.

Tiden i Afrika er et litt bortgjemt kapittel i denne dikterens liv. Litteraturhistorien konsentrerer seg naturligvis om de gode diktene han skrev, akkurat som jeg selv en periode oppdaget hans poesis originalitet. Likevel – det er under Afrikas sol de siste ti årene av hans liv at geniet utfolder seg til fulle, og et for ham meningsfylt virke igangsettes. Her får han presise ting å arbeide med – vi snakker tall og matematikk, vitenskap og ikke minst om å kunne lykkes, samt å nå frem med sitt budskap for å kunne vise til synlige, konkrete resultater. Vi kan spørre oss: Hva har den skrevne poesi avstedkommet? Har den gagnet samfunnene? Poesien er vage antakelser, svevende og uten faste holdepunkter; svermeriske holdninger, luftslott, ofte selvsentrerte ytringer, påstander uten hold i virkeligheten, abstrakte begreper, innbilte sannheter, selvopphøyd tilstedeværelse, ofte nedlatende – nær grensen til uforskammet –  fremtoning, lite konkret og niks resultatorientert, upresis, ulogisk, ukollegial, til tider direkte kompromissløs og standhaftig i sitt vesen. Poesiens ødeland sto etter hvert klart og tydelig frem for Rimbaud, og noe i ham appellerte til en revolt, en helomvending. Noen år etter at dikteren har lagt ned sin penn, etableres «den andre», som han søker i Etiopia. Der forvandles han fra messing til basun, det vil si fra kunstner til handelsmann. Karakterisering av denne siste personligheten får du ved å sette motsatte begreper av hva som er anført over om poesien: en mann med karakter og styrke, vel kjent med de kvaliteter et velfungerende samfunn behøver – altså velorientert i systemer og evne til å tenke i systemer.

Båtens ferd. Så kan man spørre: Hvilken type geni fremtrer i dette siste kapittelet, der dikteren går til grunne til fordel for næringslivsmannen? Finnes her noen storhet i dette? Stiller man på lag med vårt styringssett, blir svaret et ubetinget ja. Rimbaud som fikk utfolde seg kunstnerisk fra 16–19 års alder, frembrakte nærmest kriminelle formuleringer, setninger tidligere ikke satt på trykk – selv en Baudelaire bleknet i forhold til hans frie vers. Slik har

Mens fordums kollegaer satt i Paris og røkte sigaretter, kjempet en engasjert Rimbaud for å holde fremdrift i varefordelingen.

en villfaren mann kommet på rett kjøl, og i kontakt med sin mors krav fått seg et ordentlig yrke hvor det er penger å tjene. Fra et annet ståsted kan jeg si at han overgår diktningen ved å fortrenge formene for å nå frem til «den andre» som kun er å finne utenfor kunstens komfortsone. Den berusede båtens ville ferd, som han skildret i sitt berømte dikt, lar seg nå drive av sted og fortæres av og i livet selv! Mens fordums kollegaer satt i Paris og røkte sigaretter, kjempet en engasjert Rimbaud for å holde fremdrift i varefordelingen. Han utstyrer sine kameler og klargjør karavaner for den strabasiøse ferden fra det etiopiske slettelandet og ned til den somaliske kysten ved Djibouti – en strekning som går gjennom farefulle områder hvor stammekrigere kunne angripe når som helst.

Dødsleiet. Dikterens svar på samfunnets anarki er taushet. Rimbaud beskrives av dem som kjente ham i Afrika som taus, skjønt han i godt lag kunne komme med lange avhandlinger om både det ene og det andre vitenskapelige temaet. En handelspartner som fikk losji i huset hans i et par måneder, kom aldri til klarhet i hvor verten egentlig sov. Foruten den daglige omgang med arbeidskollegaer hadde han selskap i en innfødt kvinne fra Tigre-distriktet nord i landet, som han en tid bodde sammen med. Hun fikk opplæring i fransk, og gikk ofte med europeiske klær, ble det sagt. Tjeneren Djami var trofast ved hans side i Harar. På dødsleiet i Marseille testamenterer han det meste av sin beskjedne formue til vennen, hvilket mama Vitalie fant aldeles uhørt. Et siste brev dikteres til søsteren Isabelle noen timer før døden inntreffer. Det er adressert til Det maritime dampskipsselskap i Marseille, som har et skip på havnen klargjort for avreise til Suez. Mulige nye handelsforsendelser diskuteres. Brevet avsluttes med ønske om spesifikke tider for ombordstigning, et siste åndedrag som tilkjennegir vissheten om å ha funnet hjem til eget hus. «Den andre» hadde befestet seg fullt og helt. 

NY TID ba Øyno skrive om Rimbaud i anledningen hans manus og regi på teaterstykket
I is Another. Rimbaud i Afrika som spilles fra 26.1. i Oslo. Se www.grusomhetensteater.no.

---
DEL