Diktatorens logikk

I Russland anser myndighetene det frie ordet som så farlig at det å være journalist har blitt et livsfarlig yrke.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[pressefrihet] Journalister sår ikke korn, de gjør ikke syke mennesker friske, de syr ikke klær. Vi journalister jobber med ord. Ordet er på en måte en ubegripelig substans. Men evnen til å uttrykke tanker og følelser med ord er det eneste som skiller mennesket fra dyrene. Alt begynner med ord. Det står også i Bibelen: «I begynnelsen var Ordet».

Ord kan ha større kraft enn atombomben. Husk at med en gang daværende president Mikhail Gorbatsjov slapp Ordet ut i friheten, så eksploderte «jernteppet», Berlin-muren raste sammen, og et løgnens og skrekkens system som i mer enn sju tiår hadde holdt 300 millioner mennesker på en sjettedel av jordens overflate som slaver, falt i grus.

Håper på å overleve.

Jeg husker den tiden: Russland, lik en rusten u-båt, kom opp til overflaten, og frisk luft trengte inn i alle rommene. Men de siste åtte årene har vi gått om bord i den samme u-båten igjen, uten engang å ha tid til å skalke lukene.

«Hva skjedde med atomubåten Kursk?» – «Den sank».

Det er mulig at statsoverhodets personlighet i velutviklede demokratier ikke har så stor innflytelse på innbyggernes liv. Men i det noe asiatiske Russland har lederens personlige egenskaper – dette har historien vist – alltid avgjort mye. Dette hevder jeg også på bakgrunn av egen erfaring: Jeg levde under Stalin, deretter under Khrusjtsjov, Brezjnev, Andropov, Tsjernenko, Gorbatsjov og Jeltsin. Og nå under Vladimir Putin. Av de tidligere herskerne er alle unntatt Gorbatsjov (måtte Gud la ham leve lenge) døde og begravet. Jeg er optimist; derfor håper jeg at jeg overlever dagens hersker også.

Etter drapet på Anna Politkovskaja kom Putin etter en uanstendig lang pause med den kyniske kommentaren: «Artiklene hennes hadde uansett ikke noen innflytelse på noen ting».

Hvis journalistens arbeid ikke har innflytelse på noen ting, hvorfor var det da massemediene som ble angrepet først?! Hvorfor tar man målbevisst kål på uavhengige massemedier og journalister? Og endelig, hvorfor dreper man journalister i Russland?

Jeg mener at diktatorens logikk er primitiv: Hvis ordet avfødte friheten, må man følgelig drepe ordet for å få tilbake ufriheten. For meg gikk alarmen da de raserte tv-selskapet NTV. Da forsto jeg: Dette er det første skuddet mot ytringsfriheten, nå er vi på vei tilbake.

Deretter avskaffet Putin guvernørvalgene.

Eksplosjon av fascisme.

Innenfor Russlands grenser finner man den lille republikken Kalmykia. Her hersker det fattigdom, lovløshet og vanstyre. Det var her, for ni år siden, at det skjedde for første gang: Den kvinnelige avisredaktøren Larisa Judina ble drept. Morderne rev henne bokstavelig talt i filler i hennes egen leilighet – til og med i taket var det blodflekker. Den som hadde bestilt drapet, ble ikke dømt. Selv om alle visste at Larisa med sine publikasjoner gjorde livet surt for direktøren for republikkens bank. Den selvsamme bankmannen er president i Kalmykia. Og det er han Putin igjen har utnevnt til republikkens overhode. I Russland sier man: «Si meg hvem som er din venn, og jeg skal si deg hvem du er».

For mange av mine landsmenn er sovjetnostalgien en gjennomgangstone i putinismen. Derfor vil det ved presidentvalget ikke hjelpe å skremme velgerne med «kommunismens spøkelse». Myndighetene trenger en ny fiende for å samle nasjonen. De slapp løs det antivestlige hysteriet og fikk dermed en ytre fiende. De sluttet å motarbeide de russiske fascistene, og fikk en indre fiende. De lette etter en nasjonal idé og fant ut at hatet er blitt Russlands nasjonale idé.

Jeg husker hvordan det var i Khrusjtsjov-perioden under den kalde krigen. Nå har vi noe som minner veldig. Men en slik eksplosjon av fascismens ideologi og fascistiske manifestasjoner har det aldri tidligere vært i Russland!

Antall ofre for vold på rasistisk grunnlag har hatt en enorm vekst. I fjor var det 520 som ble skadd av fascistenes vold. 54 ble drept. Og hittil i år har allerede 32 mistet livet. Pogromene, som man i Russland ikke hadde sett på lang, lang tid, har kommet tilbake. Det er ikke bare mennesker med et «ikke-europeisk ytre» som har blitt ofre for fascistenes hat, men også seksuelle minoriteter, ungdom fra subkulturene, sangere og musikere, og selvfølgelig antifascister. Med få unntak har gjerningsmennene gått fri.

Lederen av en av de fascistiske grupperingene sa på en tale på et folkemøte i Moskva at presidenten hadde gitt dem frie hender med sin tale i München. Et mengde forbundsfeller begynte å rope taktfast: «Leve Putin!».

Jeg tror ikke presidenten ble bedrøvet.

Knuser mediene.

Den russiske fascismens vekst bekymrer ikke myndighetene. Det er den frie tanke som bekymrer dem. Derfor er folkemøter og markeringer (unntatt fascistiske) forbudt, den uavhengige pressen utraderes, og debatter og direktesendinger på fjernsyn er helt fraværende.

For ikke lenge siden ble informasjonsorganisasjonen Internews («Dannede medier») knust som en irriterende flue. Den hadde undervist tv-journalister fra provinsen hvordan man lager nyhetssendinger. Men de russiske myndighetene trenger ikke profesjonelle tv-journalister, bare lydige.

Det jobbes iherdig for å ødelegge Klubb for regional journalistikk, som ble grunnlagt for seks år siden av Khodorkovskij. I denne klubben har journalister fra russiske regioner muligheten til å lytte til og stille direkte spørsmål til framstående politikere og spesialister på flere områder. Men ikke skal vel myndighetene tillate at regionene får ufiltrert informasjon?

Under Putin har skattelovgivningen blitt endret slik at uavhengige massemedier enten blir ruinert eller har stilt seg til maktorganenes disposisjon. Særlig i mindre byer er det vanskelig å overleve. Der er det slik at hvis en journalist ikke er enig i politikken til sin publikasjon, så kan han ikke skifte arbeidsplass uten å skifte yrke. Hvis man vil fortsette som journalist der, må man enten gå på akkord med sine prinsipper eller dømme sin egen familie til å sulte.

Vet dere hvor mye journalister i russiske byer (bortsett fra i lukrative Moskva) tjener? 120-150 euro – 1000-1200 norske kroner – i måneden. Det er umulig for én person å leve på denne lønnen. For ikke å snakke om en familie.

Rettsprosesser mot journalister.

Min kollega Marija bor i en småby i Voronezj-distriktet. Hun utgir en avis og skriver selv artikler for den. Inntektene er katastrofale. Marija kjemper for innbyggernes rettigheter mot de lokale myndighetene. Sagt med presidentens forbrytersjargong: «kverker dem». For et halvt år siden ble Marija belønnet med førstepremie i en journalistkonkurranse. Premiepengene gjorde at hun endelig kunne kjøpe sin første datamaskin. Inntil da hadde hun skrevet med kulepenn! Hva drømmer denne redaktøren om? En diktafon (hun har ikke diktafon!), et fotoapparat (hun har ikke fotoapparat!) og en sykkel, slik at hun kan få transportert materialet til trykkeriet – Marija fyller 70 om tre år, og hun har vært dårlig til beins lenge. Litt av en «avismagnat».

I hele det enorme Russland er det bare én opposisjonell avis, Novaja gazeta, og én time på søndager på kanalen REN-TV (Nedelja med Maksimovskaja) som ikke er nedlagt. Én avis. Én time i uka. I resten av Russland, som man av en eller annen grunn kaller «provinsen», er fattigdommen gruoppvekkende, og her har myndighetene mange muligheter til å bruke økonomisk undertrykking til å ta knekken på ubehagelige publikasjoner.

Dessuten har myndighetene et godt redskap til å bli kvitt ubehagelige journalister: rettssystemet. Journalister som kjemper for at lovene skal bli fulgt, blir selv slått ned på med lov i hånd. Jeg har sett statistikken: Bare i løpet av én måned blir det reist 20-30 tiltaler med erstatningskrav på rundt 720.000 euro – nærmere seks millioner kroner. Jeg var selv i fem-syv år nødt til å forsvare meg mot tilsvarende tiltaler i en rettsprosess. Jeg har hatt opptil ti prosesser gående mot meg samtidig. De siste årene har journalister oftere og oftere blitt stilt til strafferettslig ansvar for sine ord.

220 kolleger drept.

To journalister fra Kaliningrad har i tre måneder blitt flyttet mellom fengsler i forskjellige byer. De blir kjørt i pansrede biler og med håndjern, som om de var spesielt farlige forbrytere. Så redde er myndighetene våre for journalister at de bruker håndjern og panserbiler. Når fengselsvaktene finner ut hvem disse innsatte er, sier de: «Så dere er politiske fanger! For noe pakk, som har begynt å sette journalister i fengsel!». Disse er ikke de første journalistene bak lås og slå. Og ikke de siste, er jeg redd.

I Russland må journalistene betale for ytringsfriheten med sine egne liv. 220 av mine kolleger er blitt drept, mens over 1500 er blitt utsatt for vold. I fredstid! Bare i byen Togliatti er seks redaktører drept, to av dem fra samme avis. Gjerningsmennene er ikke funnet. I alle sakene som omhandler vold mot journalister de tre siste årene er bare én gjerningsmann funnet og dømt.

Som presidenten i det russiske Glasnost-fondet, Aleksej Simonov, har sagt: For journalister er det å utføre sine arbeidsplikter blitt en heltedåd. Jeg legger til for min egen del: særlig i mindre russiske byer.

Derfor må jeg takke inderlig de som arbeider i den norske stiftelsen Fritt Ord og den tyske ZEIT-Stiftung Ebelin und Gerd Bucerius, så vel som jurymedlemmer som har gitt priser til russiske journalister. Det er en enorm støtte for oss og et vitnesbyrd om hvor menneskevennlige og demokratiske det tyske og det norske samfunnet er.

Men når jeg tar imot Fritt Ord-prisen, deler jeg den i mine tanker med alle russiske journalister som er blitt drept og ikke rakk å få sin fortjente anerkjennelse mens de ennå var i live.

Jeg ser det som min plikt å fortsette deres arbeid.

Natalia Novozhilova jobber som journalist i avisa Tomiks. 21. juni ble hun tildelt «Free Press of Russia and Eastern Europe»-prisen for sitt samfunnskritiske verke, av Fritt Ord og den tyske institusjonen Ebelin und Gerd Bucerius. Hun blir fast skribent i Ny Tids Uten bremser-spalte. Denne teksten er talen hun holdt i Nobelmuseet ved prismottakelsen.

---
DEL