Diktatoren som bestefar

Saddam er borte, men var det djevelen som forsvant eller en svaksynt gammel bestefar?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I biografien «Saddam. A Secret Life» (2002) av den britiske journalisten Con Coughlin blir Saddam Hussein fremstilt som en tyrann, en despot og en djevel. En Hitler for den postindustrielle æra. Det er ingen uvanlig fremstilling i andre medier også. Hussein blir på den måten ikke et barn av sine foreldre, men av Stalin, Hitler og Pol Pot. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Det avhenger av hvem vi mener å vite at de klassiske diktatorene var: Mennesker eller umennesker?

Når Saddam nå er borte håper vi at alt blir bra igjen og at den magiske kraften som har spredt ondskap i Irak gjennom flere tiår vil forsvinne. Trolig er det mer ønskedrøm enn virkelighet. Vi blir beroliget av tanken på at Saddam Hussein er den gamle satan i ny forkledning. Men Saddam fremstilt som umenneskelig gjør ham ufarlig. Saddam angår oss ikke fordi vi ikke har noe til felles med ham.

En annen måte å betrakte Saddam på, er at han er akkurat som deg og meg. Et menneske. Som utførte menneskelige handlinger og menneskelig ondskap.

På bilder fra 1960-tallet er Saddam Hussein ikke bare usedvanlig pen, han ser også ut som en kjernekar. Det første fotografiet av ham og kona Sajida ligner på et bryllupsbilde tatt av en gryende lykkelig kjernefamilie. De kunne vært amerikanske. Eller norske. På 1960-tallet jobbet også Hussein i en periode som bussjåfør, og det er som kjent en mann med godt humør.

Det er vel ikke mange som husker den unge løven bin Laden lenger, men også han var et menneske. På godt og vondt. Riktignok var han velstående, men hans hovedinteresse var hesteriding og lesing.

Hitler er mest kjent for å brenne bøker. Mindre kjent er det at han var en lidenskaplig boksamler. Amerikanske soldater fant 3.000 bind gjemt bort i en saltmine etter krigens slutt i 1945. I dag befinner boksamlingen seg i USA, som en del av det statlige biblioteket Library of Congress, sammen med Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt, og Woodrow Wilsons etterlatte bøker. Hvis man kan dømme et menneske etter hva han leser, hva slags menneske var Hitler? Ikke så ulik andre bokinteresserte mennesker. Faktisk er det fascinerende å lese Timothy W. Rybacks portrett av bokelskeren Hitler i siste nummer av The Atlantic Monthly. Det antas at Hitlers private bibliotek utgjorde til sammen 16.300 bind, tre ganger så mange bøker som Hemingway eide, og det skaffet ikke Hitler lite hodebry. Bokhyllenes form og utseende bestemte Hitler selv, han bestemte hvilke vegger som måtte fjernes for å få plass til alle sammen og det var han som bestemte hvilke bøker som skulle være i hvilke hus. Hitler var rett og slett en bokorm. Han hadde mange bøker om militær strategi, men også rundt 1.000 bøker av den sorten vi i dag kaller kiosklitteratur. Favoritten var Karl May, en veldig populær tysk western-forfatter. Hele 1500 bøker handlet om arkitektur, teater, kunst og skulpturer. Hitler hadde også en svakhet for roman-klassikere som «Gullivers reise», «Robinson Crusoe» og – pussig nok – «Onkel Toms hytte». Hitler rangerte imidlertid én bok høyere enn alle andre, og det var Gustave Dorés illustrerte utgave av «Don Quijote». Hitler var altså enig med det internasjonale panelet av 100 kjente forfattere som i 2002 kåret Cervantes-klassikeren til tidenes beste roman. De norske Bokklubbene og Hitler hadde sikkert hatt mye å snakke om.

Eksakt hvor mange bøker Hitler hadde er usikkert, fordi hans biblioteker enten ble plyndret eller brent i krigens siste dager. Ifølge Ryback var det ikke av tyske nazister, men av amerikanske og russiske frigjørere. Noen brenner bøker, mens andre tørker støv av dem. Noen gjør begge deler.

De amerikanske soldatenes oppførsel i krigens siste dager, viser hvor kort veien er mellom det menneskelige og det umennesklige. De fleste bøkene fra Hitlers private bibliotek ble ødelagt, men omkring 3000 ble reddet og er bevart i et amerikansk bibliotek. De er i seg selv en kilde som bekrefter at bokdannelse ikke nødvendigvis gjør deg livsklok.

Ifølge Ryback har ingen av Hitlers ledende biografer brukt biblioteket som kilde til forståelse av hvem Hitler var. Ian Kershaw har innrømmet i etterkant at han nok burde nevnt biblioteket i en fotnote i sitt ambisiøse og kritikerroste tobindsverk om folkeføreren. Mennesket Hitler er aldri så interessant som umennesket Hitler.

I biografier om diktatorer blir gjerne deres ugjerninger forklart med at de ble mishandlet i oppveksten, som tilfellet er med Con Coughlins Saddam-biografi. Det er en betryggende forklaring, siden de fleste av oss ikke ble mishandlet som barn. Men den er falsk. De fleste som blir mishandlet i oppveksten blir verken små eller store diktatorer. En mer plausibel forklaring på at noen ender opp som despoter, finner vi i summen av tilfeldigheter, misforståelser og livsvalg. Veien til vanvidd er brolagt med normaliteter. Saddam Hussein ble ikke kommunist som mange av sine jevnaldrende fordi klasseskillene i Tikrit ikke var så påfallende som i andre byer i Irak. Saddam lærte å lese og skrive mot morens vilje. Hussein fikk for alvor hele verden mot seg da han invaderte Kuwait med det han trodde var amerikansk støtte. Grunnen til at Hussein begynte å opptre i dyre dresser på 1990-tallet, var fordi Kofi Annan mente han ville fremstå som en seriøs forhandler. Og ærlig talt – mannen ville fremstått i et langt mer sympatisk lys dersom han ikke hadde røkt sigarer, men pipe som han gjorde fram til 1970-tallet. Saddam Hussein er opplagt ikke en hvilken som helst bestefar, men han er en bestefar. Som en gang røkte pipe og elsket å arrangere store familieselskap i helgene. Vi kan se det for oss. Og det er skremmende harmonisk.

---
DEL

Legg igjen et svar