You can put your children in front of screens, but those who make the screens will continue to put their children in front of books.»
Guillaume Erner, professor i sosiologi
På den andre siden av krysset for leiligheten min bor det en familie med en stor TV. Den dekker en hel vegg i leiligheten deres, og selv et par hundre meter unna er hodene på TV-skjermen mange ganger større enn hodene til dem som bor der inne. Fra kjøkkenet mitt ser jeg omtrent halve skjermen, og når jeg fra hjemmekontorpulten kikker opp fra dataskjermen og ut av vinduet mot trærne i enden av gaten for å tenke over noe, trekker den voldsomme TV-skjermen oppmerksomheten min mot seg. Det begynner i venstre øyekrok, som raskt drar med seg resten av øyet og det andre øyet. For se! En kjempefotball farer over skjermen i sakte fart. En bil råkjører i vill fart nedover en motorvei. Et abnormt hode snakker. Bare munnen er større enn hånda mi, og jeg, som selv ikke har TV hjemme, tar meg i å følge med på det naboen ser på. Lydene må jeg forestille meg. Jeg regner med at de har surroundanlegg.
Desmurget avliver myten om at barn og unge havner bakpå om de ikke får tilgang til skjerm.
Etter at naboene fikk barn, ble programposten raskt utvidet. Klosser, baller og ulike fargerike former beveger seg nå rundt på TV-skjermen. Om morgenen når jeg våkner. Og om ettermiddagen. Det ene barneprogrammet etter det andre på den voluminøse skjermen har fått meg til å kjenne på en slags skrekkslagen uro.
Da jeg kom over Michel Desmurgets Screen Damage fikk jeg lyst til å gå over gaten og ringe på og be dem lese denne viktige boken om barns skjermbruk og konsekvensene, spesielt for barn mellom null og seks. Desmurget spør om den digitale revolusjonen er en mulighet for kommende generasjoner, eller er den, med Desmurgets egne ord, «a grim mechanism for creating imbeciles»?
Det digitale eventyret
Ifølge Desmurget er vi i dag vitne til et digitalt overforbruk blant barn og unge som ved annen avhengighet ville fått alle alarmklokker til å ringe. Ved hjelp av forskning og vitenskapelige studier avliver han myter og urbane legender om hvor smarte barn og unge blir av å utsettes for det digitale eventyret. Ifølge ham blir de gode til multitasking, men ikke til å evaluere informasjonen som flyter i mediekanalene, og de bruker mye mer tid på å konsumere enn på å skape selv. Han avliver også myten om at barn og unge havner bakpå om de ikke får tilgang til skjerm. Han understreker derimot betydningen av annen læring mellom null og seks, mens hjernen er mest plastisk, og skriver at det digitale kan stjele livsviktig og verdifullt samspill- og utviklingstid som et barn aldri kan få tilbake. Mulighetsrommet for å lære seg det digitale står derimot alltid åpent.
Det finnes opptil flere skjermer her inne i min leilighet også, selv om jeg ikke har TV. Ingen av naboene får det med seg, men jeg setter, og har over flere år satt, sjuåringen min foran iPad, laptop eller en telefon. Ofte tøyes den ene timen om dagen vi har avtalt. Det er ikke alltid jeg har like god kontroll på innholdet heller, for sju er lynrask til å manøvrere på nettet. Jo mer jeg leser i Screen Damage, desto sterkere er skyldfølelsen for skadene jeg må ha påført henne og sønnen min på nitten. Så ubehagelig er lesningen at jeg googler forfatteren Michel Desmurget. Han skriver med en aktivists sinne og overbevisningskraft. Er han til å stole på? Har han virkelig rett? Finnes det ingen fordeler med alle disse skjermene? Barna mine er jo mye bedre i engelsk enn det jeg var på deres alder. Det er da vel noe, eller?
Forfatteren skriver nådeløst om den digitale industrien som søker profitt på bekostning av forbrukernes helse.
Desmurget har doktorgrad i nevrovitenskap og anerkjenner i Screen Damage alle de opplagt positive sidene ved den digitale utviklingen. Men han skriver nådeløst om barn og unges fritidsbruk av skjermer og den digitale industrien som søker profitt på bekostning av konsumentenes helse: «If recent history has taught us anything, it is that our industrial friends do not easily give up the profits they amass, even if this is detrimental to consumer health.»
Minimer tilgjengeligheten
Ifølge Screen Damage kan vi ende opp med et klasseskille mellom de som har blitt forskånet for skjermbruk, og de som har fått konsumere fritt og kanskje blitt frarøvet både søvn- og livskvalitet – samt muligheter for optimal utvikling av sitt menneskelige potensial, sosialt så vel som profesjonelt. Men Desmurget har heldigvis en kur. Den er gratis. Den er streng. Den er enkel. Og den minner om enhver kur mot avhengighet. Minimer tilgjengeligheten. Barn mellom null og seks bør ikke utsettes for skjerm i det hele tatt. Barn over seks år og ungdom bør maks utsettes for skjermbruk i form av underholdning en halvtime til en time per dag, inkludert TV-titting. Helst ikke tidlig om morgenen før skolen og ikke om kvelden før de skal sove. Så enkelt. Og så vanskelig.
