Den ekstraordinære utstillingen (og boken) Alberto Giacometti – Peter Lindbergh – Seizing the Invisible består av mer enn 110 verk: skulpturer, skisser og fotografier. Igangsatt av kunstformidler Charlotte Crapts (med dyktig scenografi av Duarte Morais Soares) i en av Portugals ekstraordinære kulturinstitusjoner, Museu da Misericórdia i Porto i Portugal. Resultatet ble en utstilling som forente to uvanlige, enestående og kompromissløse krefter. Et lite mirakel.
Metode og prosess
Det begynte med dialog, tvil og frykt. Det man vil ha, og det man ikke leter etter. Utgangspunktet var en forespørsel og en idé om et samarbeid mellom Fondation Giacometti og “Peter Lindbergh”. Fotograf Lindberg hadde vært en ivrig tilhenger av den sveitsiske kunstneren Alberto Giacometti i mange år og sett skulpturene hans i gallerier over hele verden. Lindberg fikk noen dager på å fotografere Giacomettis arbeider – flere av disse var arbeider han beundret. Og Lindberg oppdaget raskt at han ikke kjente Giacomettis verk og produksjon like godt som han trodde.
Det var en unik mulighet til å forstå kunstnerens metode og prosess, oppdage det skulptørens fingre hadde rørt ved, grepet i og forandret – fra tanke til tekstur. Kompromissløse kunstverk, upåvirket av begrepet samtidskunst. Hvis den rumenske skulptøren, maleren og fotografen Constantin Brâncuși var selve innovatøren, han som brøt med fortiden, hadde Giacometti en rå, røff, enkel og likefrem tilnærming til det menneskelige.
Fremsto som gigantiske statuer
Det Lindbergh oppdaget i den eklektiske samlingen av skulpturer fra flere tiår, var nettopp dette: en styrke i det enkle. Lindberg fotograferte Giacomettis små figurer, som via kameralinsen fikk et større format – i flere betydninger – middels store byster fremsto som gigantiske statuer, minner ble til nostalgi, og kjærligheten Giacometti følte for sin kone Annette – følgesvennen i dagliglivets rutiner han både behøvde og hatet på samme tid.
Som vi så i dialogen mellom fotografi og skulptur på utstillingen i Porto, er det påfallende hvordan fotografienes store format og nærbilder forvandler små byster og figurer til store, skumle gribber – vandrende, stirrende og tause kjemper. Skjønnheten ligger i dette spillet, projiseringen av små objekter i store, filmatiske rammer.
Fotografiet viste seg å være den beste medspilleren, det som løfter frem skulpturens fascinerende størrelse: Fotografiene gjør at vi nå får se detaljene, som vi lett kan overse ved første øyekast. Med en kraftig forstørrelse av detaljene, eller ved å se dem i perspektiv – eller rett og slett ved at de vises dem frem side ved side – glemmer man hvor små og hemmelighetsfulle Giacometti laget skulpturene.
… fylt av dagens forsøk, flekker, mislykkethet, testing, søl, prøving og feiling.
Selv større skulpturer får tekstur, «kjøtt på beinet», ved hjelp av optiske effekter og ekstreme nærbilder. Repetisjon – som Giacometti ble beskyldt for flere ganger – er utført ved å sette flere fotografier sammen til en diptyk eller triptyk. En kopi, en revisjon, som gjenskaper gjentagelsen og likhetene som også er en del av det å være menneske.
Ideen om å fotografere i et atelier – som Museu da Misericórdia, som med vakkert og ukontrollerbart lys kunne gjenskape de industriliknende kunstatelierene i 1920-tallets Paris – var vanskelig å gjennomføre. Et atelier er som pandoras eske: fylt av dagens forsøk, flekker, mislykkethet, testing, søl, prøving og feiling.
Å fotografere den kreative prosessen må ha vært utfordrende. I hovedsak fordi både skulptør og fotograf gjerne viser frem det ferdige resultatet, ikke alle forsøkene som ledet dit – og i hvert fall ikke første forsøk. Å anskueliggjøre det intime er en utfordring. Man kommer som en besøkende, en inntrenger, en som skal forstå og få innsikt. Man går derfra overrasket, forvirret og full av tvil. Kanskje har man misforstått, men man har aldri tatt feil.
Små, sky, figurer
Det er en dialog mellom arbeidene til Giacometti – en av verdens best kjente skulptører og samtidig en av de mest hemmelighetsfulle – av små, sky figurer og spillet mellom lys og skygge slik det er fanget av Lindbergh – en fotograf som har vært i rampelyset med redaksjonelle, kunstneriske og kommersielle fotografier i en årrekke.
Magi, trolldom, forholdet mellom papir og fikseringsmidler, spillet mellom hukommelse og fremtidige referanser, arkiv og nostalgi.
Det kan virke som utstillingen ikke begynte som et samarbeid, men som en avtalt konfrontasjon. Og det var nettopp det som gjorde den unik og enestående. Den detaljfikserte Giacometti var først og fremst håndverker og fremfor alt interessert i prosessen. Også Lindbergh, som gikk over til svart-hvitt-fotografier mens fargefotografiet ble populært, var besatt – av det faktum at fotografering i hovedsak var en kjemisk prosess. Magi, trolldom, forholdet mellom papir og fikseringsmidler, spillet mellom hukommelse og fremtidige referanser, arkiv og nostalgi.
… tekstur og det taktile, huden, beinet, kjøttet …
Og det er nettopp denne besettelsen, som inkluderer tekstur og det taktile, huden, beinet, kjøttet, som gjør utstillingen så intelligent og undersøkende. Invitasjonen til å fotografere Giacomettis arbeider var ikke ment for å skape en visuell dagbok eller et arkiv over kunstnerisk arv, men for å tilrettelegge for en konfrontasjon mellom en mann som ser livet gjennom linsen, et filter, og en mann som skapte med hendene, uten filter.
Ønsket om å berøre
Vårt behov for å se og berøre er det som gjør konfrontasjonsideen så god. Utstillingen, en studie i form og funksjon, satte ideen ut i livet. Vi glemmer at fotografiet til å begynne med også var noe vi berørte – små fotografier ble kysset, lagt i en lomme nær hjertet, vi hvisket til portretter og bevarte fotografier som små skatter. Vi har glemt at vi også kan berøre skulpturer. I dag har vi jo ikke lov til å røre ved skulpturer i museer og utstillinger.
De støpte figurene og bystene av bronse, leire og gips, stål og stein som ble laget av nakne hender, blod og svette, oppfattes og observeres nå på avstand. Det samme gjelder fotografiet, som opprinnelig ble utviklet for å flyttes mellom hender og lommer, ikke alltid for å vises frem. Ivaretatt, ikke beskuet. Papir, en familiær tekstur vi kunne holde fast ved med håp, frykt og begjær.
Det vakre og det utfordrende i denne dialogen er at den vekker nettopp det grunnleggende ønsket om å berøre, å beholde, å ta vare på. Det er umulig ikke å legge merke til bretter, folder og rynker i hver eneste Giacometti-skulptur – merker etter tynne fingre som har prøvd å skjære ut og forvandle materialet, merker som en fotograf har en tendens til å unngå og skjule. De menneskelige «feilene» og teksturene, disse merkene som vanligvis blir visket ut, retusjert, «ryddet opp».
Det er ironisk at en fotograf skal forevige nettopp disse «feilene», tiden som går, forvandlingen. Metamorfosen. Og bli fristet av det, fascinert, engasjert i det (og forvirret av enkelheten, som man kan se av bildene som illustrerer denne artikkelen). En fotograf som prøver å fange på film det som en gang ble lekt med, transformert, testet og utprøvd. Temmet.
Oversatt av Iril Kolle.
