Diagnosens uutholdelige letthet

En diagnose kan være en velsignelse. Men den kan også være det største hinderet for bedring. Hva gjør vi når antall diagnostiserte eksploderer?

 

Når man selv eller ens egne nærmeste lenge har slitt med symptomer som hemmer både livskvalitet og livsglede, kan det være en enorm lettelse endelig å få en diagnose. Det være seg fibromyalgi, ADHD, demens eller noe annet. Navnet gir ikke alle svar – til dét kjenner man som regel de genetiske, biologiske og miljømessige årsakssammenhengene for dårlig ennå. Men diagnosen kan utgjøre en «modell» å hekte situasjonen på og gjøre den lettere å forklare, både for en selv og andre.

Selv om modellen ofte «strammer» litt her og der, kan den være et utgangspunkt for å gjøre konstruktive valg, både på det fysiske og det mentale planet, slik at man kan finne en farbar vei videre.

Noen mennesker kryper bare motvillig inn i diagnosen. Andre hopper lettet ned i sekken.  Når systemet ditt lenge har ropt at noe er galt, omgivelsene har sett skjevt på deg fordi du ikke «leverer», og du selv har vært din egen verste fiende og største kritiker, kan det være godt å klatre ned i en myk, mørk sekk. Et fristed hvor grensene er definert og du kan finne hvile.

Faren er imidlertid at man tar med seg temaer ned i sekken som ikke hører hjemme der. For eksempel problemer med helt andre utspring, og som det kan være fristende å hive oppi for å slippe å forholde seg til dem. Det er sjelden noen god idé – men man kan knapt klandre et hardt prøvet menneske for å velge en slik strategi. Det som er vanskeligere å akseptere, er når ansvarspersoner gjemmer seg bak diagnosegrepet og bruker det som (bort)forklaring på alle uregelmessigheter.

Ansatte innenfor helse, omsorg og utdanning er sikkert ofte frustrerte i sin maktesløshet omkring problemstillinger de blir stilt overfor. I situasjoner med begrenset tid, ressurser og kunnskap (der sistnevnte sikkert er vanskelig både å innse og innrømme) er det kanskje en lettelse å finne en diagnose man omsorgsfullt kan pakke pasienten inn i. Selv om denne er riktig, er den likevel bare et begrep definert av visse symptomer og kan, bevisst eller ubevisst, misbrukes.

Demens er et godt eksempel på en slik diagnose. Med den følger en deilig, stor sekk som rommer et vell av plager og symptomer. Ned i det sorte hullet kan man kaste ikke bare kognitiv svikt, manglende orienteringsevne og humørsvingninger, men også frustrasjon, nedstemthet, uro, depresjon, angst, søvnforstyrrelser, tretthet, ustabil gange, falltendens, for høyt og for lavt blodtrykk og blodsukker, spiseforstyrrelser, ekstrem over- og undervekt, uttørking og det meste annet. Plager som ville blitt utredet i den «virkelige» verden, men som ofte blir avskrevet som del av et tilsynelatende uendelig og altomfattende symptombilde.

De fleste av oss ville raskt ha degenerert hvis vi ble utsatt for forholdene mange sykehjemsbeboere lever under. Øverst på kostpyramiden troner for eksempel ofte saft og hvetebrødskive med syltetøy; blomkålsuppe uten synlige spor av blomkål; frossenpizza og rømmegrøt. Det siste servert uten hverken grøtpinne eller blygsel og kalt middag. Anders Behring Breiviks Fjordland-mat ville sannsynligvis vært en sterk forbedring sammenliknet med denne menyen, og hans mye omtalte kalde kaffe ville bli mottatt med takk av beboere som bokstavelig talt sitter stille og tørker ut.

At blodtrykk sprenger skalaen i begge ender, og blodsukker sendes på jojo-ferd mellom høye tinder og dype daler, med medførende konsekvens både for vekt-, humør-  og kroppsbalanse, skulle ikke undre noen.

Det hjelper heller ikke på saken at aktiviseringen er på et minimum, og at fellesstuene ofte likner mer på sovesaler enn rom for sosial og mental stimulering. Bjørnstjerne Bjørnsons «fred er ei det beste, men at man noe vil» synes å være snudd på hodet, med ro og fred herfra til evigheten – bokstavelig talt – som den ultimate tilstand.

Fibromyalgi er en annen kjekk sekk å ha. I den putter vi mennesker, oftest kvinner, med udefinerbare smerter og plager, og parkerer dem uten særlig dikkedarer på hyllen for mer eller mindre håpløse tilfeller, gjerne sammen med litt antidepressiva. Om dette ikke løser problemene, døyver det i hvert fall noen av symptomene og senker frekvensen på legebesøkene.

Medisineringen har som mål å skvise «uhensiktsmessig aktive» barn inn i den «normale» støpeformen.

ADHD-ranselen er også interessant og høyaktuell. I Norge anslås mellom tre og fem prosent av skolebarn under 18 år å ha ADHD, og de siste ti årene har antall barn som medisineres for ADHD, blitt mer enn tredoblet. Medisineringen har som mål å skvise «uhensiktsmessig aktive» barn inn i den «normale» støpeformen. Effekten er varierende, og bivirkningene spenner fra magesmerter, hodepine, svimmelhet, nedsatt appetitt og vekttap til mani, uro, angst, nedstemthet og selvmordstanker. Skolen toer sine hender mens den farmasøytiske industrien gnir seg i sine.

Diagnosen legger oftest «ansvaret» hos pasienten, og bare sjelden ser man på forholdene i skolen, institusjonen eller omgivelsene for øvrig. Utredning og iverksetting av tiltak som kan handle om tilrettelegging, endringer i livssituasjon, skolehverdag eller arbeidssituasjon – eventuelt forskjellige former for rådgivning, terapi og behandling – kan være både kostbare og tidkrevende.

På lengre sikt kan det imidlertid koste oss dyrt både på samfunns- og individnivå å feie symptomer, gjerne sammen med en medisinsk cocktail, inn under et heldekkende diagnoseteppe som gir inntrykk av at alt er som det skal være. Eller ikke være.

astrid@kahler.no

---
DEL