Diagnosens uutholdelige letthet

En diagnose kan være en velsignelse. Men den kan også være det største hinderet for bedring. Hva gjør vi når antall diagnostiserte eksploderer?

 

Når man selv eller ens egne nærmeste lenge har slitt med symptomer som hemmer både livskvalitet og livsglede, kan det være en enorm lettelse endelig å få en diagnose. Det være seg fibromyalgi, ADHD, demens eller noe annet. Navnet gir ikke alle svar – til dét kjenner man som regel de genetiske, biologiske og miljømessige årsakssammenhengene for dårlig ennå. Men diagnosen kan utgjøre en «modell» å hekte situasjonen på og gjøre den lettere å forklare, både for en selv og andre.

Selv om modellen ofte «strammer» litt her og der, kan den være et utgangspunkt for å gjøre konstruktive valg, både på det fysiske og det mentale planet, slik at man kan finne en farbar vei videre.

Noen mennesker kryper bare motvillig inn i diagnosen. Andre hopper lettet ned i sekken.  Når systemet ditt lenge har ropt at noe er galt, omgivelsene har sett skjevt på deg fordi du ikke «leverer», og du selv har vært din egen verste fiende og største kritiker, kan det være godt å klatre ned i en myk, mørk sekk. Et fristed hvor grensene er definert og du kan finne hvile.

Faren er imidlertid at man tar med seg temaer ned i sekken som ikke hører hjemme der. For eksempel problemer med helt andre utspring, og som det kan være fristende å hive oppi for å slippe å forholde seg til dem. Det er sjelden noen god idé – men man kan knapt klandre et hardt prøvet menneske for å velge en slik strategi. Det som er vanskeligere å akseptere, er når ansvarspersoner gjemmer seg bak diagnosegrepet og bruker det som (bort)forklaring på alle uregelmessigheter.

Ansatte innenfor helse, omsorg og utdanning er sikkert ofte frustrerte i sin maktesløshet omkring problemstillinger de blir stilt overfor. I situasjoner med begrenset tid, ressurser og kunnskap (der sistnevnte sikkert er vanskelig både å innse og innrømme) er det kanskje en lettelse å finne en diagnose man omsorgsfullt kan pakke pasienten inn i. Selv om denne er riktig, er den likevel bare et begrep definert av visse symptomer og kan, bevisst eller ubevisst, misbrukes.

Demens er et godt eksempel på en slik diagnose. Med den følger en deilig, stor sekk som rommer et vell av plager og symptomer. Ned i det sorte hullet kan man kaste ikke bare kognitiv svikt, manglende orienteringsevne og humørsvingninger, men også frustrasjon, nedstemthet, uro, depresjon, angst, søvnforstyrrelser, tretthet, ustabil gange, falltendens, for høyt og for lavt blodtrykk og blodsukker, spiseforstyrrelser, ekstrem over- og undervekt, uttørking og det meste annet. Plager som ville blitt utredet i den «virkelige» verden, men som ofte blir avskrevet som del av et tilsynelatende uendelig og altomfattende symptombilde.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.