Detaljert og distansert forfatterbiografi

Bård Størmers biografi om Gunnar Larsen er et detaljrikt portrett av en sjeldent begavet stilist.

Ny Tid

Det er sagt og skrevet mye om hva vi skal med forfatterbiografiene – og biografisjangeren som sådan er stadig vekk gjenstand for opphetet diskusjon. Om det er noe som rettferdiggjør biografien, må det være dette: At den er et innspill, en replikk, i samtidens pågående åndsdebatt, på samme måte som en roman eller et skuespill kan være det. Verken mer eller mindre. Og at biografen erkjenner at hans eller hennes verk er en subjektiv tolkning av et liv som er levd, uansett hvor veldokumenterte, uavhengige og faktaorienterte kildene er.

I sitt portrett av forfatteren og journalisten Gunnar Larsen (1900-1958) understreker Randi Bård Størmer nettopp dette at hun forsøker å lage en fortelling, et kronologisk mønster ut av sine kilder, med den klare begrensing som ligger i dette:»Forbindelsen mellom denne fortellingen og det livet som virkelig ble levd en gang, vil være et mysterium. Og det vi sikkert kan vite, er at det meste, det vet vi ikke.»

Nytt lys

Det meste vet vi ikke, og biografiens gjenstand forblir et mysterium, også etter lesningen av Bård Størmers bok. Men det er ingen tvil om at hun bidrar til å kaste nytt lys over den begavete skribenten fra beste vestkant-Oslo, som det er skrevet så påfallende lite om i årene som er gått siden hans død. Det var en mann som studerte juss og som endte opp som en stilsikker reporter og petitskribent i Dagbladet, der han ble sjefredaktør i 1954. En mann som debuterte på den skjønnlitterære areaen med kjærlighetsromanen I sommer på begynnelsen av tredvetallet og ved flere anledninger kom til å kretse rundt det evig uløselige kjærlighetstemaet. En mann kløyvd mellom så mange motsetninger på ulike livsområder, enten det gjaldt kvinner, politikk eller arbeid.

Med sitt historieorienterte fokus tar Randi Bård Størmer spørsmålene og problemstillingene i tur og orden. Hun er nøyaktig, grundig, nesten pedantisk i forhold til begivenhetene, store som små, og hun skisserer et portrett av en mann som utvikler seg gjennom og i tiden. Hun har førstehåndskjennskap til denne mannens livsverk, noe hun også tilkjennegir i en til tider velskrevet og kunnskapsmettet biografi. Men kunnskapsmengden har imidlertid en annen side – og det er at detaljene kan ta noe overhånd. Perspektivet er noe distansert, vi ser en mann, men vi ser ham noe på avstand. En skygge, men en skygge vi kjenner ganske godt etter hvert. Om biografen hadde foretatt en noe grovere sortering av detaljer hadde ikke det nødvendigvis fratatt Larsen gåte-stempelet. Hun innrømmer jo også avslutningsvis at hun hadde begrenset mengde med fortrolig stoff om privatpersonen Gunnar Larsen, noe som blant annet skyldes at en stor mengde av hans etterlatte papirer gikk tapt i en boligbrann. Dermed blir den offentlige delen av Larsens skrevne materiale desto viktigere som kildegrunnlag, og akkurat det har jeg ingen problemer med å akseptere.

I skyggen

Larsen fikk etter hvert en fremskutt posisjon i Dagbladet, der han gjorde karriere som journalist og etterhvert sjefredaktør. Det har kanskje bidratt til at han har fått en mer anonym rolle i norsk litteraturhistorie, der han gjerne faller i skyggen av samtidige forfattere som Sigurd Hoel og Johan Borgen. Det har neppe noe å gjøre med kvaliteten på det han leverte. Hans skjønnlitterære forfatterskap er mindre i omfang fysisk enn de to nevnte herrer; ikke desto mindre er hans skrivekunst fremhevet som særlig utsøkt, elegant og sjarmerende. Hans Weekend i evigheten (1934) regnes som et hovedverk i hans forfatterskap, en gåtefull og komplisert tekst der virkelighet og drøm glir over i hverandre.

Det er påfallende hvordan også en mann som Gunnar Larsen blir en del av de store og kjente sammenhenger, at han gjør seg bemerket i de miljøer og er påvirket av ideer og tanker på linje med andre, samtidige personer som gjør seg bemerket offentlig. Han engasjerer seg for eksempel i Studentersamfundet. Han har nær kontakt med radikale miljøer som Mot Dag og et tidsskrift som Minerva; Paul Gjesdahl og Sigurd Hoel blir etter hvert hans venner.

Han settes også i sammenheng med psykoanalytisk orienterte forfattere på tredvetallet (som Hoel), og med seksualanalytikeren Wilhelm Reichs teorier. Han utvikler et hat/kjærlighetsforhold til Johan Borgen. Begge er de etter hvert anerkjente og impresjonistiske petitjournalister i Dagbladet, begge bygger de sine karrierer på en veksling mellom den virkelighetsorienterte journalisten og den evighetssøkende forfatteren.

Som nyhetsreporter lærer han jo også å være på rett sted til rett tid. Sammen med en annen kjent Dagblad-journalist, Arne Skouen, er han på plass for å dekke sommer-Olympiaden i Berlin i 1936, og opplever ting der som setter en støkk i ham for livet. På vei i bil ut fra parkeringsplassen utenfor stadionanlegget havner de plutselig i en kortesje med sorte limousiner der Hitler og Göring er blant hovedpersonene. Slike opptrinn får paradoksalt nok et komisk skjær over seg i ettertidens lys, men et poeng er jo også at det er levende fortalt av biografen. Det spriter opp i den ellers faktafokuserte tekstmassen.

Bård Størmers biografi er et detaljrikt portrett av en sjeldent begavet stilist som hun ynder å kalle «Norges største skildrende journalist» – men som kanskje først og fremst trengs å fremheves som den poeten og litteraten han var.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.