Det viktigste valget

Fire kandidater og et valg som endret USAs historie

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Presidentvalg i USA fremstår som viktigere enn på lenge i år. Det synes også på meningsmålingene, som spår en langt høyere valgdeltagelse enn ved forrige korsvei. Men sammenlignet med valget i 1912, bare to år før den 1. verdenskrigen brøt ut og 1800-tallets verden og verdensbilder ble knust, er thrilleren i 2004 et trivelig og dannet teselskap.

Ronald Steel har tatt utgangspunkt i 1912: Wilson, Roosevelt, Taft and Debs – The election That Changed the Country av James Chase i en artikkel med tittelen «Where it all began» i New York Review of Books fra den 23. september i år. Han skriver: «It was a remarkable campaign. There had never been anything like it in American history, and there likely will never be again. For Chase it was «a defining moment in American history.»»

De fire slagbjørner den gang, Woodrow Wilson, Theodor Roosevelt, Eugene Debs og William Howard Taft, representerte et langt bredere politisk spekter enn dagens to hovedkandidater, og den oppslutning også de mest ekstreme av disse kandidatene hadde, var langt større enn tilsvarende kandidater i dag. Woodrow Wilson og William Howard Taft tilsvarer henholdsvis John Kerry og George Bush og stilte på politiske plattformer som mer eller mindre ligner de vi kjenner fra dagens debatt. Skulle det finnes motsvar til Theodor Roosevelt, og Eugene Debs i dag, måtte mye sett annerledes ut.

Steel skriver at vi i så fall må forestille oss en Ralph Nader «backed by 450 elected Socialist government officials, including the mayors of fifty-six American cities … on a platform calling for the collective ownersip of land, transportation, communication, and banking, along with the abolition of the US Senate and the president’s veto power over legislation.»

Theodor Roosevelt på den andre siden, som hadde vært president tidligere før han tok en pause, kan best sammenlignes med at John McCain skulle utfordre Bush i primærvalgene, tape, og så starte sitt eget parti, som bidro til en valgkamp der han «electrifies his followers by declaring that the federal government is «the steward of public welfare» … and that «labor is the superior of capital and deserves much the higher consideration.»

Da hadde vi hatt et valg å snakke om, også i dag.

Eugene Debs var en anomali i 1912, og ville vært en nærmest utenkelig i dag, skriver Steel: «Such a person would have to combine Noam Chomsky’s politics with Ralph Nader’s crusading doggedness and Bill Clinton’s political Charisma.» De andre tre, derimot, står i solide amerikanske politiske tradisjoner. Hadde Roosevelt tatt primærvalget i det republikanske partiet, kunne han gitt det preg av den «opplyste internasjonalismen» som senere republikanske reformatorer også har ønsket seg, men aldri har fått. «The defeat of his effort brought us a party defined by Warren Harding and Ronald Reagan, George W. Bush and Dick Cheney,» fastslår Steel tørt.

Det er en smule ironisk at William Howard Taft var Roosevelts håndplukkede etterfølger da Roosevelt forlot presidentstolen i 1908. Men i motsetning til Roosevelt var han ingen reformist. Han var ikke interessert i sosial utjevning eller miljøhensyn, men i lomma på bedriftsledere og bedrifter med innflytelse over det republikanske partiet. Det var dette som fikk Roosevelt til å stille til valg igjen – noe som truet med å splitte partiet. Under denne valgkampen avleverte Roosevelt en av sine mest radikale taler noensinne, og tok til orde for en sterk stat, forbud mot barnearbeid og progressiv beskatning. Mye av dette var kontroversielt da, og noe av det er det – kanskje mer overraskende – også i dag. Den gang endte det med splittelse av partiet, etter en dramatisk kongress. Roosevelts nye parti ble kalt «Progressive party» og det var dette han stilte til valg med. Det var et risikofylt prosjekt, ikke minst kunne han lett få skylden for å stjele republikanske stemmer slik at partiets egen kandidat hadde mindre sjanse. «But he was a risktaker,» skriver Steel, «and he was angry that the nomination had so cynically and brazenly been seized from him by the party’s power brokers. What he ended up doing was to open the White House door to a man whom he detested as a political opportunist and a hypocrite: Woodrow Wilson.»

Vi kjenner Wilson best som internasjonalisten som trodde han kunne bringe fred til verden i all fremtid. Før valget i 1912 var han imidlertid kjørt frem som den som skulle kontre Roosevelts progressive politikk. Han var mot en sterk føderal stat, og så positivt på et minst mulig regulert marked, men han var også konservativ og snakket om reform og moral. En viktig bestanddel i Wilsons prosjekt var å hindre monopoldannelser i næringslivet. Men hvordan kunne dette foregå uten å øke den statlige makten? Dette er en debatt vi hører ekkoet av også i dagens debatt, mener Steel. Det handlet om å avgrense statens maktmuligheter.

Med både Taft og Debs ute av spillet, var det egentlig Roosevelt vs. Wilson i 1912. Og for en valgkamp det ble. I Milwaukee ble Roosevelt skutt av en galning på vei til et valgkampevenement, men nektet å gå reise til sykehuset før talen var avlevert. Kulen stoppet omtrent en tomme fra hjertet, ble han fortalt av legene etterpå. Dette økte selvsagt vinnersjansene hans, men ikke nok. Wilson fikk et solid flertall, men mye ville nok sett annerledes ut, hadde republikanerne nominert Roosevelt på sitt landsmøte. Og dermed var et viktig historisk tidsskille inntrådt. Det mener i alle fall Chase. Steel skriver: With Roosevelt bask in the White House, Chase argues, the Republicans would likely have become a party of domestic reform and internastionalist realism in foreign affairs. The fissure between Taft and Theodor Roosevelt irreparably split the party into reactionary and reformist wings. In effect the Republicans and the Democrats changed roles, with the Republicans dedicated to conservative values and the Democrats to governmental activism and reformist idealism.»

Og det er vel grovt sagt USA slik vi kjenner det i dagens valgkamp.

---
DEL

Legg igjen et svar