Det vi ikke skulle vite

EU og USA krever å få selge tjenester friest mulig over hele verden, også i u-land. Det skjer i WTO-forhandlingene om å utvide GATS-avtalen. Norge har pressa på i samme retning. Men det skulle vi ikke vite noe om.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

:Norge stilte i 2002 krav til 38 u-land om at de åpner grensene for konkurranse fra norske tjenesteselskap. Bondevik-regjeringen måtte etter hvert fortelle hvilke land Norge har stilt krav til – men holdt hemmelig hvilke konkrete krav Norge har stilt til det enkelte land.

Blant disse u-landa er land som Angola, Bangladesh, Colombia, Elfenbenskysten, Ecuador, Gabon, Kenya, Kirgisistan, Nigeria, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Trinidad og Tobago, Uruguay og Venezuela. De ble valgt ut nettopp fordi de har små sjanser til å konkurrere med norske tjenesteselskap på de områdene som Bondevik-regjeringen ville åpne for konkurranse.

For å hindre offentlig debatt

Hva var så begrunnelsen for at Norge stilte krav om at Gabon, Paraguay og Kirgisistan måtte åpne bestemte tjenester for norsk konkurranse? Det skulle vi naturligvis heller ikke få vite, for det skulle det ikke være offentlig debatt om.

Organisasjoner som Forum for Utvikling og Miljø, Utviklingsfondet og ATTAC har i årevis bedt om å få vite hva Norge har krevd av andre land, og særlig av u-land. Det er avslått hver eneste gang – med eneste begrunnelse at slikt gjør en ikke i WTO, og dessuten ville det svekke norske forhandlingsposisjoner.

Representanter fra SV har flere ganger tatt opp de norske GATS-krava i Stortingets spørretime. Hver gang har svaret vært unnvikende. SV har derfor ved flere anledninger foreslått at Norge skulle trekke alle sine GATS-krav overfor u-land. Slike forslag har alltid blitt avvist av stortingsflertallet – også av ei enstemmig Arbeiderpartigruppe.

Til Sør-Afrika for å få vite

Jeg spurte sjøl i Ny Tid i juli 2002: «USA, Australia og New Zealand har i det siste pressa på for å få utdanning mer effektivt inn under GATS. Er Norge med på det presset? Har regjeringen på vegne av Norge lagt inn slike krav innen fristen 30. juni? Det får vi kanskje vite når det er for seint å gjøre noe med det.»

I oktober 2003 fikk vi plutselig vite – men ikke fra vår egen regjering – at Norge har stilt krav om at Sør-Afrika måtte åpne høyere utdanning og voksenopplæringen sin for konkurranse fra Norge. Det fikk vi vite fordi en opprørt sørafrikansk utdanningsminister tok det opp offentlig på et møte i Bergen.

Dermed ble det en sak i norske medier – og en pinlig sak for Bondevik-regjeringen. SV måtte i regjering for å få gjennomslag for å trekke dette kravet til Sør-Afrika – og til åtte andre u-land. Det var heldigvis ikke for seint å gjøre noe med det.

Ikke hemmelig for alle

De konkrete krava til fattige land var likevel ikke hemmelige for alle. I følge UD var de norske krava forberedt i møter med «30 bransjesammenslutninger, interesseorganisasjoner og andre organisasjoner innenfor nærings- og arbeidslivet». Ingen andre fikk vite noe.

Regjeringen stilte krav til andre land uten at Stortinget fikk diskutere dem, uten at det var noen som helst offentlig debatt om hvilke krav vi skulle stille. Da var det noe annet med næringslivet, særlig de delene av næringslivet som står for våre «offensive interesser» .

«I et demokrati trenger man ikke at alle til enhver tid er inne i bildet» . Hvem som passer inn «i bildet» når det gjelder GATS – det avgjør UD.

Det amputerte demokratiet

Slik måtte en forstå daværende statssekretær i UD, Elsbeth Trondstad, etter et oppsiktsvekkende intervju i Nationen 19. nov 2002. Der ville journalisten, Thomas Vermes, vite hvorfor Bondevik-regjeringen var mindre åpen enn EU om hva som skjedde i GATS-orhandlingene.

På spørsmål om en må være direktør i Statoil for å få vite noe, var svaret til å få forstand av: «Vi har lagt det opp sånn at ikke bare bedrifter, men også bransjeorganisasjoner blir orientert. (…)Det viktige for oss er at vi har kontakt med de partene som er berørt i Norge.»

Og på spørsmål om det i et demokrati kanskje også fantes andre berørte parter, var svaret enda tydeligere: «I demokratiets navn har vi en veldig åpen linje til bedriftene. I et demokrati trenger man ikke at alle til enhver tid er inne i bildet.»

Aleine mot rike land

På den årlige globaliseringskonferansen i Oslo i november 2002 gjorde samme statssekretær det klart hva Norge sto for i GATS-forhandlingene: – Vi slåss for våre interesser, så får andre slåss for sine. Handelsforhandlinger kan ikke foregå på annen måte. Siden sluttresultatet blir stadig bedre markedsadgang for alle, er vi alle tjent med det som foregår.

Men i GATS-forhandlingene er det slik at hvert fattig land i realiteten står aleine mot en blokk av rike. Når Norge vil ha fritt slag for Telenor i Bangladesh, slåss vi samtidig for interessene til alle telekonsern som fristes av telemarkedet i Bangladesh. Bangladesh står helt aleine i den dragkampen. For et land som fristes – eller tvinges – til å åpne telesektoren for konkurranse, må i følge GATS-reglene gi alle utenlandske selskap samme markedsadgang.

Når Norge ville inn på markedet for høyere utdanning i Sør-Afrika og i åtte andre u-land, var vi derfor samtidig håndtlanger for USA som ville inn på de samme markedene. Sør-Afrika kunne ikke bare slippe til BI.

---
DEL

Legg igjen et svar